Fyrst Andrej Mikhajlovitsj Kurbskij (1528-1583), var en russisk knez, bojar, statsmann, soldat, forfatter og oversetter. Han flyktet til Litauen, deltok i krigen mot Russland, forsvarte Volhynia mot tatarene, oversatte og utgav på kirkeslavisk verk av kirkefedrene. Han skrev et verk, «Historien om storfyrsten av Moskva», og tre fordømmende brev til den «voldelige selvherskeren» (tsaren Ivan Vasiljevitsj «den grusomme») som sammen med to svar fra tsaren utgjør et unikt litterært verk, fylt med lidenskapelig polemikk om grensene for herskermakt og dens troskap til «den mest strålende rette tro».«Андрей Михайлович Курбский» Хронос. Besøkt 26. juli 2026.
Ungdom
Kurbskij stammet fra de fremtredende fyrstene av Jaroslavl. Faren hans, Mikhail Kurbskij, var medlem av bojardumaen og moren hans var datter av den berømte statsfiguren på den tiden Mikhail Tutsjkov. Han tilbrakte ungdommen sin ved storfyrstens hoff. Han anså seg selv som en elev av den greske kirkemannen, oversetteren og forfatteren Maksim Grek. Han var en av lederne for en gruppe likesinnede under tsaren (som Kurbskij i sine senere skriftar kalte «Det utvalgte rådet»), som gjennomførte reformer i landet med sikte på å styrke selvherskerveldet. Han deltok i Kazan-felttoget i 1549-50 og erobringen av Kazan i 1552. Fra 1556 hadde Kurbskij rang som bojar. Under Livlandskrigen ble han i 1560 øverstkommanderende for de russiske troppene i Livland. I 1562 ble han beseiret av polakkene i slaget ved Nevel og ble deretter forvist til Jurjev (Tartu) som dens voivod. Грузін, Д.В. (2008). «КУРБСЬКИЙ Андрій Михайлович.» Енциклопедія історії України: Т. 5: Кон - Кю. Інститут історії України. Besøkt 26. juli 2026.
Landflyktig På grunn av trusselen om vanære fra Ivan den grusomme, som var i ferde med å etablerte et terrorregime i landet, flyktet Kurbskij i hemmelighet i 1564 til Litauen, og etterlate familien og all sin eiendom. Fra Sigismund II August fikk han byen Kovel og landsbyen Mylianovitsji og flere dusin andre små nabobygder i Volhynia. I de påfølgende årene ble antallet eiendommer hans fylt opp mer enn én gang.
Militære og politisk leder i Litauen Vinteren 1565 deltok Kurbskij, i spissen for en avdeling på 15 000 mann, i den polsk-litauiske hærens felttog mot Velikije Luki. I 1569 var han i Lublin under sejmen, hvor statsunionen mellom Polen og Litauen ble inngått. Han ble valgt som stedfortreder fra Volhynias voivodskap til valgsejmen i 1573. I 1575 forsvarte han Volhynia mot tatarene. I 1579 hjalp han, sammen med sin avdeling, den polske kongen Stefan Batory med å innta Polotsk.
Religiøs og politisk forfatter I andre halvdel av 1560-årene begynte Kurbskij å iverksette sin mangeårige plan, som han hadde utarbeidet under forbindelse med Maxim Grek, om å publisere oversettelser til gammelslavisk av verk av bysantinske forfattere, hvis verk kunne tjene den ideologiske kampen mellom de ortodokse og protestanter og katolikker på den tiden. For dette formålet begynte han å studere latin, samlet bøkene som var nødvendige for oversettelse, og samlet rundt seg en gruppe likesinnede. På slutten av 1560-årene etablerte han arbeid i Mylianovitsji med oversettelser av verkene til de hellige Johannes Khrysostomos og Johannes av Damaskus og andre kirkefedre. Han begynte å trykke oversettelsene fra Mylianovitsji-kretsen, som ble publisert uten å angi oversetternes forfatterskap. Etter grunnleggelsen av Ostroh-akademiet i 1576 opprettholdt han nære kontakter med det.
Brevvekslingen med Ivan den grusomme
Brevvekslingen mellom Kurbskij og tsar Ivan den grusomme er blant de mest berømte verkene i gammel russisk litteratur. Historien om denne korrespondansen er i korte trekk som følger. Etter å ha flyktet til Litauen henvendte Kurbskij seg til tsaren med et fordømmende brev, der han anklaget denne for uhørte forfølgelser, tortur og henrettelser av bojarene og voivodene som hadde seiret og erovret «stolte riken» og «mektigste byer». Ivan den grusomme, etter å ha mottatt det anklagende brevet fra bojaren som hadde hade hoppet av till «den polske fienden», kunne ikke motstå et skarpt, langt svar til «forræderen mot herskeren». Slik begynte den berømte polemiske brevvekslingen. Brevene fra begge de poltiske motstanderne ble skrevet med spesifikke stridige formål. Totalt to brev fra Ivan den grusomme og tre fra Kurbskij til tsaren er kjent.«Переписка Андрея Курбского с Иваном Грозным». Институт русской литературы (Пушкинский Дом) РАН. Besøkt 26. juni 2026.
Brevvekslingen er ikke bevart, verken i original eller i samtidige manuskripter. Denne omstendigheten, ganske vanlig når det gjelder gamle russiske kilder, er lett å forklare. Kurbskijs brev var strengt tatt ulovlig litteratur, bare det første av dem, skrevet i et klima med intens sosial strid på tampen av opritsjninaen, klarte, i likhet med Kurbskijs brev til andre adressater, også rettet mot tsaren, å nå russiske lesere. Hans to andre brev til Ivan IV kan neppe ha vært kjent i Moskva før 1600-tallet. Ivan den grusommes første brev, ment å motvirke Kurbskijs brev fra 1564, hadde bare en kortvarig opplag. Tsarens andre brev fra 1577 hadde en enda kortere levetid. Skrevet på høyden av militære suksesser i Livland, som det mest udiskutable beviset på at «Guds skjebne» var tsaren i sin gunst, ble det et forferdelig våpen mot tsaren så snart «Guds skjebne» snudde i motsatt retning og militære suksesser måtte vike for fiaskoer. Brevene mellom Kurbskij og tsaren, som ikke lenge tjente som rester over levende politisk propaganda, var likevel kjent for samtiden og gjenspeiles i autentiske dokumenter fra 1500-tallet. Antagonistenes brev har overlevd til i dag i manuskriptform i flere utgaver. Disse kildene ble først utgitt i 1868 og 1914. I 1951 ble de tidligste versjonene av de første brevene mellom Ivan den grusomme og Kurbskij, bevart i manuskripter som dateres tilbake til 1620-tallet, oppdaget, studert og publisert. Den mest komplette utgaven og tekststudien av brevene ble publisert i 1981.
«Historien om storfyrsten av Moskva» «Historien om storfyrsten av Moskva» er et av de viktigste verkene innen russisk forfatterskap i andre halvdel av 1500-tallet, og også en avgjørende kilde for russisk historieskriving om Ivan den grusommes regjeringstid.«История о великом князе Московском». Институт русской литературы (Пушкинский Дом) РАН. Besøkt 26. juni 2026.
«Historien» ikke ensartet til sin sjanger. Den kan deles inn i flere stilistisk forskjellige deler, først og fremst en enhetlig fortelling om Ivan den grusomme, som Kurbskij selv kalte en «krønike», og en martyrologi over martyrene som døde i tyrannens hender. Innenfor disse to hoveddelene er det enda mindre historier, for eksempel om erobringen av Kazan, Livlandskrigen, Feodorit av Kola og andre. Verkets uensartethet i sjanger og stil indikerer at dets endelige form ble satt sammen av separate, i hovedsak uavhengige deler skrevet til forskjellige tider. Disse delene er imidlertid forent av et enkelt tema, Ivan den grusommes regjeringstid, og et enkelt mål: å avkrefte den skurkaktige tsaren. «Krøniken» ble sannsynligvis skrevet kort tid etter at Kurbskij mottok Ivan den grusommes første brev. Den avslører forfatterens ønske om å rettferdiggjøre og forklare sin flukt fra Moskva. Den andre delen av verket, som forteller om «slaktingen av bojarfamiliene», er i hovedsak en martyrologi om de «nylig drepte martyrene». Kurbskijs fortellerstil i denne andre delen blir mer uttrykksfull og hans karakteriseringer av tsaren blir skarpere og mer entydige. I den første delen prøvde han å begrense seg til å oppgi fakta og hvis han tillot seg å gi vurderinger, var de balanserte og til en viss grad objektive. I den andre delen går han imidlertid til angrep på tsaren med harde bebreidelser og anklager, og kaller ham «Satans sønn», et «underverk» og et apokalyptisk «dyr». Denne brå endringen i holdning til tsaren kan sannsynligvis forklares med det faktum at den andre delen av «Historien» ble skrevet på høyden av opritsjnina-terroren og reflekterte Kurbskijs reaksjon på tsarens politikk. «Historien» tok mest sannsynlig sin endelige form i første halvdel av 1570-årene, og ifølge noen forskere var den ment å bringe i vanry Ivan den grusomme som en tronpretendent under anarkiet i det polsk-litauiske samveldet i 1573.
Som forfatter viser Kurbskij utmerket kunnskap om Den hellige skrift og de gamle kirkefedrenes skrifter. Teksten demonstrerer også hans kjennskap til kilder som russiske krønikebøker, kosmografier og Sigismund von Herbersteins Rerum moscoviticarum commentarii (1549). «Historien» markerer et viktig stadium i utviklingen av russisk historieskriving. Den er en av de første som markerer overgangen til et tematisk prinsipp om å dele opp fortellinger, i motsetning til den tradisjonelle årlige tilnærmingen. Avvisningen av periodebaserte berettende inndelinger var karakteristisk for andre verk fra den tiden, men «Historien» skiller seg fra disse andre verkene ved at den er styrt av ett enkelt mål. Kurbskij skrev ikke så mye en historie om Ivan den grusommes regjeringstid som han forsøkte å forklare Ivans forvandling til en blodtørstig tyrann.
«Historien» er skrevet i Moskva-varianten av kirkeslavisk og inkluderer et stort antall ord fra polsk og rutensk. Mange av disse orden var ukjente for den storrussiske leseren, så det er mulig at forfatteren selv ga dem synonyme oversettelser i selve teksten eller i margen av manuskriptet (glosser). Noen av disse forklaringene ble lagt til av avskrivere av «Historien». Kirkeslavisk unngikk alle utenlandske lån, og begrenset seg til de greske ordene som ble introdusert i den første perioden med slavisk skriving under oversettelsen av hoveddelen av kristne verk fra gresk. Derfor gir den rikelige inkluderingen av polonismer i teksten til «Historien» en noe makaronisk karakter til verkets stil. I denne forbindelse minner «Historien» om og forutsier lignende stilistisk skrevne verk fra Peter den stores tid.
Familie og død
Kurbskij var gift tre ganger. Først med en ukjent kvinne som døde i 1564. De hadde en sønn som etter at Kurbskij hadde fluktet ble fengslet sammen med sin mormor. Deres videre skjebne er ukjent. Med hjelp fra kong Sigismund Augustus selv giftet han seg i 1571 med den velstående enken Marija Jurijivna, enke etter Mykhajlo Kozynskyj, født fyrstinne Holsjanska. Før ekteskapet med Kurbskij hadde hun vært gift to ganger. Bruden var eldre, men hun brakte med seg en rekke eiendommer i Volhynia som medgift. En krangel med de voksne sønnernes hennes førte til skilsmisse i 1578. I april 1579 giftet han seg på nytt, nu med en fattig adelskvinne fra Volhynia, Oleksandra Petrivna Semasjko. I sitt tredje ekteskap hadde han tre barn.А. Б. Лобанов-Ростовский (1895). Русская родословная книга. Sankt Petersburg, vol. 1, s. 294-295.
Kurbskij døde i slottet i Kovel, ble gravlagt i Kovel-klosteret landsbyen Verbka. Han testamenterte betydelige summer for å støtte forlagsvirksomhet, sykehus i kirker og andre veldedige arrangementer. Til tross for dette opphørte Mylianovitsji-kretsen sin virksomhet ganske kort tid etter hans død på grunn av mangel på midler, ettersom nesten all han eiendom, inkludert land, gikk til kong Stefan Batory.
Fotnoter
Referanser
Kategori:Russlands historie Kategori:Ukrainas historie Kategori:Polens historie Kategori:Belarus’ historie Kategori:Litauens historie Kategori:Ortodoks kristendom i Ukraina Kategori:Ortodoks kristendom Kategori:Russiskspråklige forfattere Kategori:Polen-Litauen