miniatyr Franskehellaren (også skrevet Franskhellaren, opprinnelig kalt Saudehellaren) er en heller i fjellet på utsiden av øya Dryna i Molde kommune (tidligere Midsund kommune) i Møre og Romsdal. Helleren, som går om lag 55 meter inn i fjellet, fikk sitt nåværende navn etter at fire unge franske tvangsarbeidere holdt seg skjult der vinteren 1944–45, etter å ha rømt fra tysk fangenskap på Otrøya. Med hjelp fra lokalbefolkningen levde de i helleren fra november 1944 til den tyske kapitulasjonen i mai 1945.Informasjonsskilt ved Franskehellaren, oppsatt av Midsund kommune.Krigsminne frå Midsund. Lokalhistorie frå Midsund III. Midsund 1995, s. 160–175.
Beliggenhet og navn Helleren ligger i en revne i fjellet i utmarka på utsiden av Dryna, i ulendt og veiløst terreng under bratte hamrer og urer. Den var opprinnelig kjent som Saudehellaren, fordi utegangersauer gjennom generasjoner brukte den som ly om vinteren. Etter frigjøringen i 1945 ble helleren omdøpt til Franskehellaren under en fest på forsamlingshuset Ljosheim, og den har siden ikke gått under noe annet navn.
Bakgrunn Under andre verdenskrig bygde den tyske okkupasjonsmakten festningsanlegg med kystbatteri på Klauset på innsiden av Otrøya i daværende Midsund kommune. Til arbeidet ble det blant annet brukt franske tvangsarbeidere, utskrevet til arbeidstjeneste i Norge under Vichy-regimet til Pierre Laval. Blant dem var de fire unge mennene Jacques Resve, Jacques Bilger, Jean Nadau og Jacques Contou-Carrère.
Jacques Contou-Carrère, som kom fra Monein i Basses-Pyrénées nær grensen til Spania, ble utskrevet til tysk tvangsarbeid i 1943. Via Stettin kom han til Porsgrunn, Sande og Haugesund, og til slutt til Midsund, der han sammen med en rekke andre franskmenn ble satt i arbeid på festningsanlegget på Klauset.Hohle, Anne Helene: «Jeg skylder dere mitt liv». Norsk Ukeblad nr. 39, 1980.
Høsten 1944 gikk det rykter blant tvangsarbeiderne om at de i løpet av kort tid skulle sendes videre fra Klauset, muligens til Tyskland. De fire bestemte seg da for å rømme. En kveld i oktober 1944 oppsøkte de handelsmannen Kristian Opstad på Opstadbua («Nedstebua») i Midsund og ba om hjelp til flukten.
Flukten Flukten ble planlagt i om lag en måned, i samarbeid mellom franskmennene og Kristian Opstad med familie. Etter familierådslagning kom man til at en heller i utmarka på utsiden av Dryna ville være det beste skjulestedet – langt fra folk og vanskelig å oppdage fra sjøen.
Natten til 25. november 1944,Informasjonsskiltet ved helleren oppgir at flukten skjedde natten til 22. november 1944, mens Oskar Sønderland, som selv var med på roturen, og Norsk Ukeblad (1980) oppgir 25. november kl. 23. i tett snøkav, ble de fire hentet med robåt i Gardsvika ved Midsund av Haldis og Peder Opstad og Oskar Sønderland. I mørke og uvær ble de rodd over Midsundet, langs innsiden av Midøya, gjennom Sundet mellom Midøya og Dryna og opp i Drynastøa. Tyskerne hadde utkikksposter både ved Midsund og på den andre siden av Midfjorden, på Rekdal og Hellandshamn, og roturen var forbundet med stor risiko.
Den første natten sov rømlingene på fjøslemmen på gården Sønderland på Dryna, der de fikk mat og varme klær. Dagen etter ble de ført til fots gjennom utmark, kratt og ur, over Skardet og til Saudehellaren på utsiden av øya.
Da tyskerne oppdaget at franskmennene var borte, ble Kristian Opstad spurt om han visste hvor de hadde tatt veien. Han svarte at han mente å ha observert båter ute i fjorden, og antydet at franskmennene kunne ha kommet seg om bord i britiske fartøy. Tyskerne slo seg til ro med forklaringen.
Livet i helleren Helleren var rå, kald og fuktig, og hjelperne innså raskt at ingen kunne overleve en vinter der uten videre. Kort tid etter flukten ble det derfor gjort en ny nattlig ferd med en 40 fots dekksbåt, «Hans-båten», med Hans Opstad ved roret. Båten fraktet byggematerialer, bord og planker, glassfag, ovn, dør og verktøy ut til Nordre Klubben på utsiden av øya, og materialene ble båret opp til helleren. Inne i helleren ble det bygd en liten hytte som holdt den verste kulden og fuktigheten ute – et arbeid der det kom godt med at Contou-Carrère var vognmaker og snekker av yrke. Senere ble det også satt inn en vedovn. Røyken fra hytta steg opp gjennom de høye kløftene i fjellet og var ikke synlig utenfra.
Tre familier – Opstad, Sønderland og Godø – gikk sammen om å holde liv i de fire gjennom vinteren. Rasjonene var knappe, men nordmennene samlet inn mat som ble levert hver tredje natt på et avtalt sted, under en stein («Steinen») et stykke unna helleren. Franskmennene fulgte strenge regler: de hentet forsyninger bare i mørket, holdt seg i skjul bak knauser og hamrer så lenge det var lyst, og færrest mulig utenom dem som hadde en funksjon i flukten og forsyningene, skulle vite om «livet i hellaren».
Vinteren bød på flere farlige episoder. Først i februar 1945 gikk en tysk soldat i land på Dryna og la ut på skitur rundt øya, men snudde like før han ville ha kommet over sporene etter forsyningsruten. En mørk kveld oppdaget mannskapet på en tysk vaktbåt blinkende lys oppe i fjellsiden – franskmenn på vei til Steinen – men det ble ikke fulgt opp. Utpå vårparten 1945 ble en av franskmennene, som hadde brutt reglene, sett ute på øya av en forbipasserende. Ryktet spredte seg etter hvert til Midøya, Sandøya og Nordøyane, og rømlingene begynte å få besøk av nysgjerrige og velvillige gjester. Ryktespredningen ble regnet som en alvorlig fare, men krigen tok slutt før tyskerne kom på sporet.
Frigjøringen og ettertiden De fire franskmennene oppholdt seg i helleren helt fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 – i alt om lag et halvt år. Da ble de hentet til Midsund og hedret sammen med sine lokale hjelpere. Freden ble feiret med «franskefest» på forsamlingshuset Ljosheim, der helleren fikk sitt nye navn, og på Kristian Opstads initiativ ble det gjort en tur til Ålesund for å utstyre de tidligere rømlingene med klær.
Etter hjemkomsten til Frankrike skrev Jacques Contou-Carrère til hjelperne: «Jeg skylder dere mitt liv.» I 1980 skrev Oddbjørg Gangstad (født Godø) til Norsk Ukeblads spalte «Vinn en drøm» og ønsket seg et gjensyn med franskmennene. Jacques Contou-Carrère kom da tilbake til Norge, 35 år etter krigen, og besøkte familiene på Dryna og Midøya samt de gamle stedene, inkludert helleren. Jacques Resve var da død.
Hytta inne i helleren ble noen år etter krigen påtent og brant ned. Ved helleren er det i dag satt opp et informasjonsskilt om hendelsene, og historien er dokumentert i lokalhistorieverket Krigsminne frå Midsund (1995), blant annet gjennom Oskar Sønderlands førstehåndsberetning om flukten.
Referanser
Litteratur Krigsminne frå Midsund. Lokalhistorie frå Midsund III. Midsund sogenemnd, 1995. Hohle, Anne Helene: «Jeg skylder dere mitt liv». Norsk Ukeblad nr. 39, 1980. Sønderland, Oskar: Brev til Midsund kommunestyre og Midsund sogenemnd, 23. juli 2003 og 28. november 2003.
Kategori:Moldes geografi Kategori:Møre og Romsdals historie Kategori:Norge under andre verdenskrig