Det Flor-Hoelske parti var et begrep brukt for å omtale den liberale opposisjonen på Stortinget mellom 1818 og 1824, og markerte seg for alvor med i overkant av 20 medlemmer i 1821. Opposisjonen ble ledet av publisisten Pierre Poumeau Flor (også kjent som Peter Flor) fra Drammen og bonden Jacob Hoel fra Nes i Hedmark, derav navnet på gruppen. Det Flor-Hoelske parti var ikke et organisert politisk parti etter dagens standard, men heller en løs gruppe stortingsrepresentanter som et bredt nasjonalt, økonomisk og konstitusjonelt program.
Politisk plattform Det Flor-Hoelske parti var en samling av stortingsrepresentanter som ønsket å motarbeide utviklingen av embetsmannsstaten og innføre (radikale) liberale reformer. Ettersom de ikke var et formelt politisk parti etter dagens standard med et fastsatt partiprogram fantes det uenigheter mellom representantene om ulike saker, men var såpass enige at de var villige til å danne en samlet opposisjon sammen. Det mest spesielle med opposisjonen var at den var en samling av både borgere og bønder.
Samlingen var på grunnlag av et felles ønske om en ny retning for den norske finanspolitikken, og de jobbet mot det felles målet om å unngå en deflatorisk politikk. Blant deres mest fremtredende medlemmer var Wincents Sebbelow, som la fram en konkret bankplan som fikk støtte blant mange av opposisjonens medlemmer. Planen gikk ut på at den nyopprettede Norges Bank skulle finansieres gjennom koppskatt på to speciedaler innbetalt innen fem år, i tillegg til frivillige bidrag. Tanken var at grunnfondet dermed ville økes og at innskyterne skulle få sedler i erstatning for bidraget, og dermed ville et større seddelbeløp komme i omløp og stimulere økonomien. Sebbelow omtalte sin plan som en «motkonjukturprogram» i opposisjon til finansminister grev Herman Wedel-Jarlsbergs deflasjonspolitikk, og han mente at planen kom til å sørge for bedre kredittervilkår og stimulere innenlandsk produksjon.
Partiets fremste ideolog var lederen Pierre Poumeau Flor, som baserte mye av sitt ideologiske standpunkt på tankene til den britiske sosialfilosofen og juristen Jeremy Bentham, og var den første i Norge som bevisst var en tilhenger av Benthams tanker. Det mest sentrale målet for opposisjonen var å unngå en deflatorisk politikk, men hadde et bredt program som omfattet nasjonale, konstitusjonelle og økonomiske saker.
Partiets hovedsak var å unngå en deflatorisk finanspolitikk, og ønsket å fjerne sølvskatten av 1816. Mange av medlemmene ønsket å innføre en konsekvent sparepolitikk og sikre bedre tilgang på kreditt. Partiet stod for en sterk nasjonalistisk politikk, og spesielt Flor var aktiv i unionspolitikken. Flor ønsket å fjerne alle offentlige symboler på at Norge var underlagt Sverige. Flor kom med et formelt forslag om å avskaffe stattholderposten. Flor kom etter dette med et lovforslag om å nekte stattholderen å inneha rollen som universitetskansler og øverstkommanderende for norske styrker, som begge var saker kong Karl XIV Johan hadde kjempet for i forhandlingene i 1814. Store deler av partiet stilte seg bak saken om et eget norsk flagg. Flor ivret også for å erverve norskprodusert kornregalier. Flor mente at Norge måtte nevnes før Sverige når kongens tittel ble brukt i Norge. Flor ønsket å begrense embetsmennenes makt både på og utenfor Stortinget, og kom med et forslag om å oppheve flere av de høyeste embetene. Flor ønsket å styrke Stortingets stilling og svekke den utøvende makt i møte med den lovgivende og dømmende makt. Flor ønsket å utvide stemmeretten og skape et lokaldemokrati. Flere i partiet ønsket å innføre religionsfrihet, men hva dette mente i praksis er usikkert. Det kan ha vært at de ønsket å fjerne Konventikkelplakaten og åpne for lekmannsbevegelser, eller innføre full likestilling for alle religioner.
Medlemmer miniatyr|Pierre Pumeau Flor var opposisjonens hærfører og ledende ideolog Ettersom opposisjonen ikke var et formelt parti var heller ikke medlemmene av opposisjonen formelle medlemmer, de var bare representanter som valgte å sitte sammen og ha en korrespondanse også utenfor tinget der de avtalte hva de skulle stemme på. I tillegg til at det langt ifra var et formelt partiprogram å forholde seg til, noe som gjorde at flere innen den samme bevegelsen mente forskjellige ting om forskjellige saker, gjør at det er avansert å dømme hvem som var formelle medlemmer av opposisjonen og hvem som kun var enig i enkeltsaker.
Blant opposisjonens mest framtredende medlemmer og/eller tilknyttede finner man:
Pierre Poumeau Flor, publisist som representerte Drammen kjøbstad Jacob Hoel, bonde som representerte Nes, Hedemarkens Amt Isaach Isaachsen, konsul som representerte Christianssand kjøbstad (tippoldefar til senere statsminister Kåre Willock) Ole Olsen Aaset, bonde som representerte Åmot, Hedemarkens Amt Elling Mathias Holst, kjøpmann som representerte Drammen kjøbstad Nicolai Scheitlie, magasinforvalter som representerte Drammen kjøbstad (representerte Drammen på Riksforsamlingen i 1814) Wincents Sebbelow, kjøpmann som representerte Christianssand kjøbstad Peder Valentin Rosenkilde, forretningsmann som representerte Stavanger kjøbstad Marcus Pløen, forretningsmann som representerte Christiania kjøbstad Peter Vogelius Deinboll, prest som representerte Finmarkens Amt
Bonden Hans Barlien regnes også til samme bevegelse, men var kun medlem av Stortinget for Nordre Trondhjems Amt mellom 1815 og 1817 og var dermed aldri en del av opposisjonen som kalles «Det Flor-Hoelske Parti».
Bakgrunn Bakgrunnen for opprettelsen av opposisjonen finner vi i 1814, og forhandlingene med Sverige som resulterte i Mossekonvensjonen og Novembergrunnloven. I etterkant av «den lille krigen» som varte i to uker mellom Sverige og det nyopprettede Kongeriket Norge, som resulterte i et norsk nederlag. Den svenske kronprinsen, senere kong Karl III Johan, valgte å inngå forhandlinger med nordmennene for å få minst mulig motstand blant den norske befolkningen. Forhandlingene ble en suksess for begge sider da Mossekonvensjonen stipulerte at kong Christian Frederik av Norge måtte abdisere og forlate landet, og så skulle Norge gå inn i en union med Sverige som skulle være løsere enn den Norge hadde hatt med Danmark. venstre|miniatyr|Kronprins, senere kong Karl III Johan representerte den syke kong Karl II ved forhandlingene i Moss. For at forhandlingene skulle lykkes måtte Norge omformulere alle paragrafer i Grunnloven som var fiendtlige mot en svensk union. Blant andre ting som ble endret var at norsk administrasjon skulle foregå på det norske språket (forsåvidt norsk språk er brukt som et offentlig begrep), i tillegg skulle Norge få forvalte sine egne finanser og ha en uavhengig finanspolitikk fra Sverige. I gjengjeld måtte paragrafen om en egen norsk utenriksminister fjernes, og Norge skulle ha en felles forsvars- og utenrikspolitikk med Sverige.
Etter forhandlingene måtte den norske staten ta fatt på de mangfoldige økonomiske utfordringene. Norges finansminister ble den svenskvennlige eidsvollsmannen grev Herman Wedel-Jarlsberg. På dette tidspunktet var den norske økonomien på et bristepunkt, etter at København hadde ført en lite bærekraftig finanspolitikk. Under Napoleonskrigene ble det utstedt store mengder sedler for å finansiere statens utgifter, noe som bidro til en kraftig svekkelse av pengeverdien og økende inflasjon. I 1813 nådde inflasjonen et toppunkt på 234,4%, og myndighetene fant ut at de måtte gjøre noe. Derfor forsøkte myndighetene å få orden på krisen ved å opprette en ny riksbank, og opprettet riksbankdaler som en ny valuta. Deretter devaluerte banken den eldre riksdaler kurant med nærmere 90%, en verdireduksjon som blir kalt for «statsbankeroten».
Denne politikken førte til at mange mistet tilliten til økonomien, og da unionen med Danmark ble oppløst arvet Norge den svekkede økonomiske situasjonen. Staten hadde store utgifter og få inntekter grunnet et lavt produksjonsnivå. Den unge nasjonen arvet også en stor krigsgjeld, og det viste seg vanskelig for finansdepartementet å få kreditt i utlandet. Stortinget bestemte to grunnleggende ting når de skulle etablere en finanspolitikk for det nye Norge, og det var at staten skal finansieres gjennom skatter og ikke å trykke penger slik enevoldskongene i Danmark hadde gjort. Det andre var at Stortinget skulle føre oppsyn med pengevesenet og ha en sentral rolle i den økonomiske politikken.
Det ble diskutert hvorvidt man skulle etablere en egen norsk seddelbank. Ettersom Stortinget kun møttes hvert tredje år på dette tidspunktet, ble det vedtatt at Norge skulle ha en statlig sentralbank som kunne styre økonomien i mellomtiden. Riksforsamlingen valgte derimot å utsette bankspørsmålet, og vedtok at den danske Riksbankens kontor skulle operere som «Den Midlertidige Riksbank» inntil Stortinget hadde avklart spørsmålet. Forsamlingen bestemte at den gamle gjelden og statens driftsbudsjett fram til 1. mars 1815, som lå på omkring 14 millioner riksbankdaler, skulle finansieres av utstedelse av nye sedler. Riksforsamlingen valgte derfor å vedta Eidsvollsgarantien den 13. mai 1814, som skulle sikre at de nyutstedte sedlene skulle ha en fastsatt verdi. Den ble fastsatt til å være en fast kurs på 375 riksbankdaler for en sølvspeciedaler, selv om markedskursen lå på omtrent 500 mot en. Dette innebar at sølvspeciedaleren ble verdsatt betydelig høyere i markedet enn etter garantien, og dermed en reell nedskriving av av verdien på nærmere 47 prosent.
Norges Bank og sølvskatten miniatyr|Finansminister grev Herman Wedel-Jarlsberg Spørsmålet om det norske bankvesenet ble løst den 14. juni 1816, da Norges Bank ble opprettet etter at Stortinget vedtok flere lovforslag. De fem lovene som ble vedtatt denne dagen var Lov om pengevesenet, Lov om frivillig og tvungen bank, Lov om innløsningsskatt, Lov om midlertidige låne- og diskontoinnretninger og Lov om tvungent innskudd. Ved disse lovene ble også speciedaleren fremmet som Norges hovedvaluta, og det ble fastsatt at hver speciedaler skulle inneholde 25,282 gram rent sølv, slik også riksdalene hadde hatt etter Christian Vs myntforordning av 1671. Det ble bestemt at det finansielle grunnlaget for banken skulle være et sølvfond på mellom to og tre speciedaler, og hensikten med banken var at man skulle kunne veksle sedler inn i sølv og dermed ville valutaen holde på verdien sin.
For å unngå usikre pengeverdier slik Norge hadde opplevd i dansketiden var det fastsatt at Norges Bank kun kunne printe to sedler per sølvmynt. Først måtte imidlertid sølvfondet fylles, og først forsøkte Stortinget at det skulle fylles gjennom frivillige bidrag, men man så fort at dette overhodet ikke funket. Deretter ble Loven om tvunget innskudd tatt i bruk, og den skatten som på folkemunne ble kalt for sølvskatten ble opprettet. Sølvskatten var en tvungen innbetaling der alle skulle betale. Stortinget bestemte hvor mye hvert Amt skulle samle inn, mens det på lokalt nivå ble fastsatt hvor mye hvert område og familie skulle betale. Skattesatsen var regulert etter formue. Det var store forskjeller på hvor mye man betalte, men gjennomsnittet på landsbasis var 2 speciedaler og 31 skilling. For en norsk befolkning som hadde blitt økonomisk svekket av flere tiår med krig og økonomiske uår, ble tvangsinnkrevingen møtt med betydelig motvilje blant deler av befolkningen. Samtidig var mye som stod på spill, for om Norge skulle feile å etablere et eget banksystem kunne dette potensielt lede til et felles bankvesen med svenskene og dermed forrykke balansen i den unge unionen på en måte som kunne svekke Norges stilling.