Det mellom-assyriske riket var den tredje fasen av den assyriske historien. Den omfatter Assyria fra Assur-uballit I sin tronbestigelse ca. 1363 f.Kr. og framveksten av Assyria som et territorialt kongerike, til Assur-dan IIs død i 912 f.Kr. Det mellom-assyriske riket var Assyrias første periode med oppgang som imperium. Selv om imperiet opplevde påfølgende perioder med ekspansjon og tilbakegang, forble det den dominerende makten i Nord-Mesopotamia gjennom hele perioden. Når det gjelder assyrisk historie, var den mellom-assyriske perioden preget av viktige sosiale, politiske og religiøse endringer, inkludert den økende fremtredende rollen til både den assyriske kongen og den assyriske nasjonalguddommen Assur.
Det midt-assyriske riket ble grunnlagt rundt Assur, en bystat gjennom mesteparten av den foregående gammelassyriske perioden, og de omkringliggende områdene som oppnådde uavhengighet fra Mitanni-riket. Under Assur-uballit I begynte Assyria å ekspandere og hevde sin plass som en av stormaktene i det gamle nære Østen. Denne ambisjonen ble hovedsakelig oppfylt gjennom innsatsen til kongene Adad-nirari I (regjerte ca. 1305–1274 f.Kr.), Salmanassar I (regjerte ca. 1273–1244 f.Kr.) og Tukulti-Ninurta I (regjerte ca. 1243–1207 f.Kr.), da Assyria ekspanderte og for en periode ble den dominerende makten i Mesopotamia. Tukulti-Ninurta Is regjeringstid markerte høydepunktet for det mellom-assyriske riket og inkluderte undertrykkelsen av Babylonia og grunnleggelsen av en ny hovedstad, Kar-Tukulti-Ninurta, selv om den ble forlatt etter hans død. Selv om Assyria stort sett kom velberget gjennom de direkte virkningene av kollapsen i sen bronsealder på 1100-tallet f.Kr., begynte det mellom-assyriske riket å oppleve en betydelig periode med tilbakegang omtrent samtidig. Attentatet på Tukulti-Ninurta I ca. 1207 førte til konflikt mellom dynastene og en betydelig nedgang i assyrisk makt.
Selv i nedgangsperioden fortsatte de assyriske kongene å være selvsikre geopolitisk; både Assur-dan I (regjerte ca. 1178–1133 f.Kr.) og Assur-resh-ishi I (regjerte 1132–1115 f.Kr.) førte felttog mot Babylonia. Under Assur-resh-ishi Is sønn og etterfølger Tiglat-Pileser I (regjerte 1114–1076 f.Kr.) opplevde Det mellom-assyriske riket en periode med gjenoppblomstring på grunn av omfattende felttog og erobringer. Tiglat-Pilesers hærer marsjerte så langt fra det assyriske hjertelandet som til Middelhavet. Selv om de gjenerobrede og nylig erobrede landene ble innlemmet i riket for en stund, opplevde imperiet en ny og mer katastrofal periode med nedgang etter dødsfallet til Tiglat-Pilesers sønn Assur-bel-kala (regjerte 1073–1056 f.Kr.). Han opplevde tapet av de fleste av imperiets territorier utenfor kjerneområdene, delvis på grunn av invasjoner fra arameiske stammer. Assyria snudde nedgang til en begynnende oppgang igjen under Assur-dan II (regjerte 934–912 f.Kr.), som førte omfattende felttog mot de perifere områdene av det assyriske hjertelandet. Suksessene til Assur-dan II og hans umiddelbare etterfølgere med å gjenopprette assyrisk styre over imperiets tidligere landområder, og med tiden langt utover dem, brukes av moderne historikere til å markere overgangen fra det mellom-assyriske riket til det etterfølgende ny-assyriske riket.
Teologisk sett betydde den mellom-assyriske perioden viktige forandringer i guden Assurs rolle. Etter å ha oppstått som en guddommelig personifisering av selve byen Assur. En gang århundrer tidligere i den tidlige assyriske perioden ble Assur i den midtre assyriske perioden likestilt med den gamle sumeriske hovedguden i panteonet, Enlil, og ble som et resultat av assyrisk ekspansjonisme og krigføring forvandlet fra en primært jordbruksgud til en militær gud. Assyrias overgang fra en bystat til et imperium hadde også viktige administrative og politiske konsekvenser. Mens de assyriske herskerne i den gamle assyriske perioden hadde styrt med tittelen iššiak («guvernør») sammen med en byforsamling bestående av innflytelsesrike personer fra Assur, var de mellom-assyriske kongene autokratiske herskere som brukte tittelen šar («konge») og søkte samme status som monarkene i andre imperier. Overgangen til et imperium førte også til utviklingen av diverse nødvendige systemer som et sofistikert veisystem, diverse administrative territoriumsinndelinger og et komplekst nett av kongelige administratorer og embetsmenn.
Historie Rikets dannelse og oppgang venstre|miniatyr| Amarna-brev EA 15, et kongelig brev sendt av Assur-uballit I av Assyria (regjerte ca. 1363–1328 f.Kr.) til Akhnaton i Egypt (regjerte ca. 1353–1336) Assyria ble en uavhengig territorialstat under Assur-uballit I ca. 1363 f.Kr. etter tidligere å ha vært underlagt Mitanni-kongedømmets overherredømme. Selv om Assyrias overgang fra å være bare en bystat rundt Assur (slik den var gjennom mesteparten av den foregående gammelassyriske perioden) allerede hadde begynt i løpet av de siste tiårene under mittanisk overherredømme, er det uavhengigheten som ble oppnådd under Assur-uballit I, så vel som hans erobringer av nærliggende territorier, som den fruktbare regionen mellom Tigris, foten av Taurusfjellene og Øvre Zab, som moderne historikere bruker for å markere begynnelsen på den midtre assyriske perioden.
Assur-uballit I var den første assyriske herskeren som gjorde krav på den kongelige tittelen šar («konge»), og den første herskeren av Assur som gjorde det siden den amorittiske erobreren Shamshi-Adad Is tid på 1700-tallet f.Kr. Kort tid etter å ha oppnådd uavhengighet, krevde han ytterligere verdigheten til en «stor konge» på nivå med faraoene og hettittiske konger. Assur-uballit Is påstand om å være en stor konge betydde at han også tok del i de ideologiske implikasjonene i den rollen; en stor konge forventes å utvide grensene til sitt rike gjennom å innlemme «usiviliserte» territorier og ideelt sett til slutt herske over hele verden. På grunn av politisk realisme var imidlertid den virkelige situasjonen oftest diplomati med motstandere av samme rang, som Babylonia, og erobring kun av mindre og militært underlegne stater i nærheten. Assur-uballits regjeringstid ble ofte sett på av senere generasjoner av assyrere som Assyrias sanne fødsel. Begrepet «Assurs land» (māt Aššur), dvs. at Assyria betegner et større kongerike, blir første gang brukt på hans tid.
Assyrias fremvekst hang sammen med nedgangen og kollapsen til Mitanni. Assyria ble underlagt Mitanni ca. 1430 f.Kr., og tilbrakte dermed omtrent 70 år under Mitanni-styret. Hovedansvarlig for å ha brutt Mitanni-dominansen i det nordlige Mesopotamia var den hettittiske kongen Šuppiluliuma I, hvis krig med Mitanni om kontrollen over Syria på 1300-tallet f.Kr. førte til begynnelsen på slutten for Mitanni-riket. Det var i denne kampen om overherredømme og hegemoni at Assur-uballit sikret seg uavhengighet. Konflikten mellom Mitanni og det hettittiske riket ble innledet av en periode med svakhet i Mitanni-kongedømmet. Arvingen til Mitanni-tronen, Artashumara, ble myrdet på 1300-tallet f.Kr., noe som førte til at den ellers mindre betydningsfulle skikkelsen Tushratta kom på tronen. Tushrattas vei til makten førte til intern konflikt i Mitanni-riket, ettersom ulike fraksjoner kjempet om å avsette ham. Under krigene som etterfulgte Tushrattas tronbestigelse, kom flere rivaler til å herske over Mitanni, som Artatama II og Shuttarna III. Assyrerne kjempet noen ganger mot dem og noen ganger allierte de seg med dem. Shuttarna III sikret seg assyrisk støtte, men måtte betale høyt for det i sølv og gull. miniatyr| Illustrasjon fra det 20. århundre av assyrisk-babylonske grenseforhandlinger miniatyr| Omtrentlig politisk kart over det gamle nære østen i 1300 f.Kr. Assur-uballit, som uten tvil fulgte konflikten mellom Mitanni og hettittene nøye av interesse for å utvide Assyria, rettet mye av sin oppmerksomhet mot landene sør for riket sitt. Vellykkede felttog ble rettet mot både Arrapha og Nuzi, som ble ødelagt av assyriske tropper på 1330-tallet f.Kr. eller tidligere. Ingen av byene ble formelt innlemmet i Assyria; den assyriske hæren trakk seg sannsynligvis tilbake til Lille Zab, slik at Babylonia kunne erobre stedene. I århundrene som kom var assyriske konger ofte rivaler til de babylonske kongene. Assur-uballit selv ønsket ikke å gå inn i langvarige konflikter med babylonerne, noe som tydelig illustreres siden han giftet bort datteren sin Muballitat-Serua til den babylonske kongen Burnaburiash II. Før freden ble opprettet mellom disse hadde Burnaburiash vært en svoren fiende av assyrerne. På et tidspunkt hadde han forsøkt å sverte assyrernes diplomatiske og handelsmessige forbindelser med Egypt ved å sende et brev til farao Akhnaton der han feilaktig hevdet at assyrerne var hans vasaller. Etter flere år med fredelig sameksistens mellom Assyria og Babylonia ble den babylonske kongen Kara-hardash, sønn av Burnaburiash og Muballitat-Serua, styrtet. Muballitat-Serua ble mest sannsynlig drept samtidig, noe som fikk Assur-uballit til å marsjere sørover og gjenopprette orden. Tronraneren som hadde tatt Babylonia i mellomtiden, Nazi-Bugash, ble styrtet og erstattet av assyrerne med Kurigalzu II, en annen sønn av Burnaburiash.
Assur-uballits etterfølgere Enlil-nirari (regjerte ca. 1327–1318 f.Kr.) og Arik-den-ili (regjerte ca. 1317–1306 f.Kr.) var mindre vellykkede enn Assur-uballit når det gjaldt å utvide og befeste den assyriske makten, og det nye riket utviklet seg noe haltende og forble ganske skjørt. Den innsatte Babyloniakongen Kurigalzu II forble ikke lojal mot assyrerne og kjempet i stedet mot Enlil-nirari. Hans forræderi og svik resulterte i dype traumer, som fortsatt ble referert til i assyriske skrifter om diplomati og kriger mot Babylonia mer enn et århundre senere. Det ble sett på av mange senere assyrere som utgangspunktet for den historiske fiendskapen mellom de to sivilisasjonene. På et tidspunkt nådde Kurigalzu II så langt inn i de assyriske landene som Sugagu, en bosetning som lå bare en dagsreise fra Assur. Selv om assyrerne drev ham bort, gjorde et inngrep så dypt inn i det assyriske kjerneområdet inntrykk på assyrerne, som i fremtidige konflikter ofte fokuserte på babylonske grenseposter langs den østlige elven Tigris som et forebyggende tiltak.
Første periode med ekspansjon og konsolidering Adad-nirari I og Salmaneser Is regjeringstid miniatyr| Illustrasjon fra det 20. århundre av Salmaneser I ( rregjerte ca. 1273–1244 f.Kr.) som øste ut støvet fra den ødelagte festningen Arinnu Under krigerkongene Adad-nirari I (regjerte ca. 1305–1274 f.Kr.), Salmanassar I (regjerte ca. 1273–1244 f.Kr.) og Tukulti-Ninurta I (regjerte ca. 1243–1207 f.Kr.) begynte Assyria å realisere sine ambisjoner om å bli en betydelig regional makt. Selv om de andre rikene i det gamle nære østen, som Egypt, hettittene og Babylonia, i begynnelsen hadde vært motvillige til å se det nye assyriske riket som sin likeverdige, ble Assyrias status som et av de største kongedømmene ubestridelig fra Adad-nirari Is tid og utover, da Assyria vokste og overtok Mitanni sin plass. Adad-nirari I var den første assyriske kongen som marsjerte mot restene av Mitanni-riket og den første assyriske kongen som inkluderte lange fortellinger om sine felttog i sine kongelige inskripsjoner. Tidlig i sin regjeringstid beseiret Adad-nirari Shattuara I av Mitanni og tvang ham til å betale tributt til Assyria som vasallhersker. Gitt at den assyriske hæren plyndret og ødela deler av Mitanni i stor grad under dette felttoget, er det usannsynlig at det på dette tidspunktet fantes noen planer om å annektere og konsolidere Mitanni-landene direkte. En tid senere gjorde Shattuaras sønn Wasashatta opprør mot assyrerne, men ble beseiret av Adad-nirari. Som straff annekterte assyrerne flere byer langs Khabur-elven. I Taite, en tidligere hovedstad i Mitanni, bygde Adad-nirari et kongelig palass for seg selv.