thumb|Antikatolsk karikaturtegning fra 1876 som viser katolske biskoper som angriper offentlige skoler. mini|Fra en serie med tresnitt fra 1545, vanligvis kalt «Papstspotbilder» eller «Papstspottbilder»,The impact of the Reformation: essays by Heiko Augustinus Oberman av Lucas Cranach den eldre, bestilt av Martin Luther.Luther's Last Battles: Politics And Polemics 1531-46, av Mark U. Edwards, jr. Fortress Press, 2004. ISBN 978-0-8006-3735-4 «Kysse pavens føtter»;HIC OSCULA PEDIBUS PAPAE FIGUNTUR Tyske bønders svar på en pavelig bulle fra pave Paul III. Tekst: «Ikke skrem oss, pave, med dine påbud, og ikke vær en så sint mann. Ellers må vi snu oss og vise deg vår bakende».«Nicht Bapst: nicht schreck uns mit deim ban, Und sey nicht so zorniger man. Wir thun sonst ein gegen wehre, Und zeigen dirs Bel vedere»Mark U. Edwards, jr.: Luther's Last Battles: Politics And Polemics 1531-46 s. 199 mini|Passional Christi und Antichristi, av Lucas Cranach den eldre, hvor paven blir fremstilt som Antikrist som undertegner og selger avlatsbrev Antikatolisisme er et samlebegrep for motstand mot, diskriminering av, fiendtlighet eller fordommer overfor katolisisme, herunder den katolske kirke, dens institusjoner, dogmer og praksis, samt kirkens tilhengere.anti-catholicism, Dictionary.com. WordNet 3.0. Princeton University. besøkt 17. november 2013 Begrepet omfatter også religiøs forfølgelse av katolikker.
Antikatolisisme kan gi seg uttrykk i stereotypier om, nedsettende betegnelser på og overdrevent negativt fokus på katolikker eller den katolske kirke, og har vært alminnelig særlig i protestantiske land. Antikatolisismen har vært offisiell politikk i flere stater, bl.a. England siden reformasjonstiden, Preussen og det prøyssiskdominerte Tyskland fra slutten av 1800-tallet, særlig i den såkalte kulturkampen, Norge gjennom den såkalte jesuittparagrafen (også kalt jødeparagrafen) som opprinnelig utestengte katolske munker og jøder fra Norge,Bernt T. Oftestad: ”Jesuittparagraf og antikatolisisme - Debatt om og endring av Grunnlovens § 2”. Teologisk Tidsskrift 04 / 2014 og Russland og Sovjetunionen.Dziewanowski, M. K. (2003). Russia in the twentieth century. Upper Saddle River, New Jersey: Pearson Education, s. 302. ISBN 0-13-097852-3 Ofte spiller religiøse motsetninger en rolle i nasjonalisme og politiske konflikter, for eksempel konflikten i Nord-Irland, konflikter på Balkan under Jugoslavia-krigene, eller i polsk/tyske konflikter, der antipolske holdninger og antikatolisisme ofte gikk hånd i hånd.Paul Weindling, Health, Race and German Politics Between National Unification and Nazism, s. 56 (Cambridge University Press, 1993, ISBN 9780521423977 Antikatolisisme henger ofte sammen med eller kan være uttrykk for rasisme; for eksempel har antikatolisisme «ofte vært nært knyttet til etniske og særlig anti-latinamerikanske fordommer.»Philip Jenkins: ‘’The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice’’, s. 213 (Oxford University Press, 2004). ISBN 0-19-517604-9 Antikatolisisme er også vanlig i fundamentalistiske protestantiske bevegelser som Jehovas vitner.David T. Smith, Religious Persecution and Political Order in the United States, s. 98 (Cambridge University Press, 2015, ISBN 9781107117310)
I nyere tid omfatter antikatolisisme også kritiske eller fordømmende holdninger overfor den katolske kirkes dogmer og praksis, gjerne som et ledd blant generelt anti-religiøse eller anti-teistiske bevegelser eller intellektuelle, som for eksempel Stephen Fry, Christopher Hitchens og Richard Dawkins. Bakgrunn Kristenforfølgelse i Romerriket Den religiøse forfølgelse av kristne begynte allerede på Kristi tid og fortsatte sporadisk og i perioder i et tidsrom på rundt 300 år frem til keiser Konstantin den store. Kristendommen ble gjort lovlig i 313 gjennom Milanoediktet,Davidson, Ivor: The Birth of the Church, side 341, Monarch, 2005, ISBN 978-1-85424-658-5 og ble erklært som statsreligion i 380.Wilken, Robert: «Christianity», i Hitchcock, Susan Tyler; Esposito, John: Geography of Religion, side 286, National Geographic Society, 2004, ISBN 978-0-7922-7317-2
Reformasjonen
Mange protestantiske reformatorer, som John Wyclif, Martin Luther, Jean Calvin, Thomas Cranmer, John Knox, Roger Williams, Cotton Mather og John Wesley, samt mange vanlige protestanter på 1500-1700-tallet, omtalte paven som antikrist. Den økumeniske dialogen mellom Det Lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke konkluderte i sin femte dialogrunde i 1973 med:
Ved å omtale paven som «antikrist», stilte tidligere lutheranere seg i en tradisjon som strakk seg tilbake til 1000-tallet. Ikke bare dissidenter og kjettere, men også hellige har kalt biskopen av Roma for «antikrist» når de ønsket å kaste lys over hans maktmisbruk.Building Unity, redigert av Burgess og Gross, på books.google.com
Læresetninger og materialer fra Den evangelisk-lutherske kirke, reformerte kirker, presbyteritanere, babtister, anabaptister og metodister har ofte referanser til paven som «antikrist», herunder De schmalkaldiske artikler, artikkel fire (1537), Traktaten om pavens makt og overhøyhet (1537),Traktaten om pavens makt og overhøyhet i den trespråklige oversettelsen av Konkordieboken Westminsterbekjennelsen, artikkel 25.6 (1646) og Baptist Confession of Faith fra 1689, artikkel 26.4. I 1754 publiserte John Wesley sitt verk Explanatory Notes Upon the New Testament, som er dagens offisielle doktrine for United Methodist Church. I hans kommentarer til Åpenbaringen, kapittel 13, hevder han at hele rekken av paver siden pave Gregor VII er utvilsomt antikrist. Dette er ikke til hinder for at den siste paven vil være antikrist i enda større grad, et syndens menneske, og bygger på at hans forgjengere har en særegen grad av ondskap fra grunnen.«The whole succession of Popes from Gregory VII are undoubtedly antichrist. Yet this hinders not, but that the last Pope in this succession will be more eminently the antichrist, the man of sin, adding to that of his predecessors a peculiar degree of wickedness from the bottomless pit.» See Section 3 - Our Doctrinal Standards and General RulesRevelation fra United Methodist Church nettside, eller Explanatory Notes Upon the New Testament
Under henvisning til Johannes' åpenbaring, hevdet Edward Gibbon at fordelen ved å snu disse mysteriefylte profetiene mot Den hellige stol, var at det forente protestanter med ulik gudstilbedelse.«The advantage of turning those mysterious prophecies against the See of Rome, inspired the Protestants with uncommon veneration for so useful an ally.» Edward Gibbon (1994 utgave redigert av David Womersley) The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, side 469, Penguin Books: Vol 1 Protestanter fordømte også den katolske praksisen om obligatorisk sølibati for sine prester, fasteritualene og avholdenhetene under denne, for å være i motstrid til budskapet i Paulus' første brev til Timoteus, kap 4, vers 1-5, og advarte mot læresetningene som «forbød ekteskap og beordret folk til å avstå fra bestemte matvarer som Gud hadde skapt for at de skulle bli tatt imot i takknemlighet av de som tror og kjenner sannheten».«forbid people to marry and order them to abstain from certain foods, which God created to be received with thanksgiving by those who believe and who know the truth» Delvis som et resultat av denne fordømmelsen, tillot mange ikke-katolske kirker at deres egne prester giftet seg og/eller anså faste for å være et valg og ikke en forpliktelse.
Australia
Den katolske tilstedeværelsen i Australia begynte allerede i 1788 med de første båtene med irske straffanger som ble overført til landet. Imidlertid fikk ikke katolske prester adgang til landet før i 1820, noe som avspeilte de antikatolske holdningene i datidens Storbritannia. Noen av de irske straffangene hadde blitt dømt for politiske forbrytelser eller sosiale opprør, og myndighetene var fortsatt mistenksomme overfor denne minoritetsreligionen. Disse måtte derfor delta i gudstjenester i Den engelske kirke, og deres barn og foreldreløse etterkommere av katolikkene ble oppdratt som anglikanere.
De første katolske prestene kom til Australia som straffedømte etter det irske opprøret i 1798. I 1803 ble en pater Dixon frigitt og fikk lov til å feire messe, men denne tillatelsen ble trukket tilbake etter det irskledede fangeopprøret ved Castle Hill to år senere. Den irske cistercienseren, pater Jeremiah Flynn ble av Kirken utnevnt til apostolisk prefekt for New Holland, som utgjorde øyene ved Australia, og reiste dit uten en offisiell invitasjon eller tillatelse fra de britiske myndighetene. Han utførte prestetjenester i skjul, men ble tilslutt arrestert og deportert tilbake til London. Reaksjonene på denne hendelsen førte til at to prester fikk lov til å reise til kolonien i 1820.
William Bernard Ullathorne (1806–1889) var sentral i å påvirke pave Gregor XVI til å etablere hierarkiet i Australia. Ullathorne var i Australia fra 1833 til 1836 som assistent for biskop William Morris (1794–1782) som hadde myndighet over misjonen i Australia. Den mest prominente av de tidlige lederne i kirken var John Bede Poulding, den første biskopen og erkebiskopen av Sydney fra 1835 til 1877.
Da staten trakk tilbake støtten til kirkedrevne skoler rundt 1880, satte den katolske kirken, i motsetning til andre australske kirker, store krefter inn på å skape et alternativt utdanningssystem. Det ble i hovedsak drevet av nonner, munker og prester fra de ulike ordenene, som Sisters of St Joseph of the Sacred Heart som ble dannet i Australia av Mary MacKillop.
Religionsfrihet ble sikret i den australske grunnloven av 1901, men religiøs sekterisme fortsatte inn på 1900-tallet, særlig under første verdenskrig hvor Irlands stilling innen Storbritannia var omstridt, og katolikkene ble mistenkt for manglende lojalitet og pålitelighet i krigsbestrebelsene.James Griffin: «Mannix, Daniel (1864–1963)», Australian Dictionary of Biography, besøkt 20. desember 2013 Men i løpet av første verdenskrig var det irske bidraget betydelig og utgjorde rundt 20 % av de britiske styrkene i Frankrike. Ikke desto mindre gikk fagforeningene og irene i Australia imot verneplikten, i en allianse med bondeorganisasjonene, og sørget for at dette ble nedstemt i folkeavstemninger i 1916 og 1917. Dette medførte at anglikanske kretser snakket om katolsk «illojalitet».Alan D. Gilbert: «Protestants, Catholics and Loyalty: An Aspect of the Conscription Controversies, 1916-1917», Politics (1971) 6#1 ss. 15-25
Imidlertid fikk Australia sin første katolske statsminister ved James Henry Scullin 22. oktober 1929.Robertson, J. R.: «Scullin, James Henry (1876–1953)», Australian Dictionary of Biography, besøkt 20. desember 2013
Fram til omtrent 1950 var den katolske kirken i Australia sterkt irsk i sin framtoning. De fleste katolikkene var etterkommere etter de irske straffangene som ble sendt dit fram til 1867 og kirken ble i hovedsak drevet av irskfødte prester og biskoper som Kardinal Moran og erkebiskop Mannix. Spørsmålet om irsk uavhengighet var lenge et stridspunkt, fram til dette ble avgjort tidlig på 1920-tallet .Patrick O'Farrell: The Irish in Australia, (1987) kap. 6 Fra 1950 forandret den etniske sammensetningen av kirken seg, med assimilering av de irske australiere og de store gruppene med innvandrere fra land med sterke katolske tradisjoner; østeuropeere på slutten av 1940-tallet, italienere og ungarere på 1950-tallet og filippinere, vietnamesere, libanesere og polakker på 1980-tallet. Nå er det også sterke kinesiske, koreanske og latinamerikanske grupperinger i det katolske miljøet i landet.