Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden sør i Vestby kommune i Akershus fylke. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. Son er en del av Follo, og kan dessuten regnes til Mosseregionen. Det var tidligere egen kommune og hadde bystatus.
Statistisk sentralbyrå regner fra 2007 Son / Store Brevik som del av Moss tettsted, og dermed utgikk det som eget tettsted, etter at Sjøhagen boligfelt nord i Moss ble ferdig utbygd og dannet en sammenhengende tettbebyggelse.Tabell 4 Nye og utgåtte tettstader. 1. januar 2007 , Statistisk sentralbyrå I 2024 bodde det ifølge SSB personer i den delen av Moss tettsted som ligger i Vestby kommune, hvilket utgjør Son. Bebyggelse utenfor Moss tettsted med postnummer eller tilhørighet til Son er ikke medregnet, så det totale innbyggertallet i Son vil være noe høyere.
Geografi miniatyr miniatyr|Son var utskipingshavn for tømmer som ble fløtet på den nedre delen av elven Såna, som på strekningen fra Hølen heter Hølenselva.
Det tidligere ladestedet Son ligger ved Oslofjorden, og fjordarmen Sonsbukta, lokalt kjent som Sonskilen, er fjordens dypeste naturlige havn. Son ligger i Vestby kommune i Akershus fylke, ca. 50 kilometer fra Oslo, og grenser mot Moss i sør og mot tettstedet Hølen i nord. Son sentrum ligger nede ved sjøen, med resten av stedet i en bratt helling bak.
Utenfor Son ligger det fire øyer som tilhører Vestby kommune. Den største er Gjøva, mens de mindre tre går under fellesnavnet Sauholmene; disse ligger bare omkring 50 meter fra fastlandet. Lokalt omtales den største av de tre som Sauholmen.
Det er fire større tjern i Son: Vardåstjernet på Kjøvangen, Kolåstjernet like nord for Son sentrum, Breviktjernet og Damåstjernet på Store Brevik. Det ble tidligere drevet is fra Kolås- og Breviktjernene på vinterstid. Der tok skip inn is for å bevare proviant og forgjengelige handelsvarer. Nær Breviktjernet finnes Ishusveien, oppkalt etter ishusene som lå nede ved sjøen. Det har også vært uttak av torv fra myrer både ved Kolås og på Brevik.
Grunnfjellet i Vestby kommune er rester av en fjellkjede som lå i området for én til to milliarder år siden. Den viktigste bergarten er gneis, og typen som finnes i kommunen kalles Vestby-gneis. Den er svært varierende i karakter, med innslag av kvarts, feltspat og glimmer. I Sonsområdet kan man flere steder se mineralganger i grunnfjellet der dette ligger åpent i dagen. På sjøbunnen utenfor Son finnes det silurkalk.
I tillegg til sentrum omfatter Son boligområdene Deør skog og Store Brevik, samt mindre befolkningskonsentrasjoner som Kjøvangen. De fleste av de minst innbyggerne som sokner til postadresse 1555 Son er fordelt på boligområdene, mens i Son sentrum bor det personer. I utkantene av Son er det også noen eldre hytteområder, med priser på linje med Sørlandet der det er strandtomt. Det er restriksjoner på bygging i strandsonen.
Lokalbefolkningen bruker Son for sentrum, indre Son, Laksa, Kolås, Saga, Kjøvangen og Krokstrand. Deør brukes om Deør skog, Strømbråten, Solhøy, Skoglundkollen og Sletta/Liabråten. Brevik omfatter Store Brevik, Øståsen, Søndre Brevik/Varden og Brevikåsen/Damås. Dessuten kan følgende områder utenfor postnummer 1555 Son regnes til Son: Sjøhagen i Moss kommune og Klokkerud, Smørbekk og Tegneby (disse har postnummer 1550 Hølen).
Stedsnavnet Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning, i likhet med elven Sona i Nord-Trøndelag, som kommer fra Sonvatn. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet så, brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet svona, å svinne inn, minke, slik at betydningen blir «elven som minker sterkt i tørketid». Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891; før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt.
Historie Det er funnet oldtidsminner fra yngre steinalder i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning der.
På et kart fra 1154 finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen (Se)suna. Kartet var laget av al-Idrisi for Roger II av Sicilia. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første sikre referansen er fra et diplom fra 1342,Diplomatarium Islandicum der Sonakaupang nevnes.
Hollendertiden miniatyr|Thornegården ble reist i hollendertiden, og er en av Sons tre fredete bygninger.
I hollendertiden, regnet fra omkring 1550 til 1800–1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.
På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for Zoen op den Water, noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra 1548, da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200.
I 1604 ble Son ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble etter hvert store, slik at omliggende byer som Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1641 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750.
Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vansjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.
Stagnasjon og ny storhetstid Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg likevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit.
Den første faste skolen kom i 1806. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.
Med formannskapsloven av 1837 ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i 1847 opprettet de separate organer.
Den 21. august 1856 ble det opprettet poståpneri i Son. I 1855 ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til Sverige, via Christiania, åpnet. I 1858 ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil 31. desember 1866, da den ble nedlagt. 3. januar 1867 åpnet en ny telegrafstasjon i Son. Telefonen kom til Son den 30. juli 1898. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i 1975, og samme år ble telegrafen nedlagt.
Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i 1890 ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.
I 1899 skjedde Slettamordet. Den 6. april ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en revolver. Hennes pleiesønn Thorvald Petersen Sletten ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning (dødsstraff hadde ikke vært brukt i Norge siden 1876) til livsvarig fengsel, og i 1901, etter at siste anke var forkastet, ble han satt i Akershus landsfengsel. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten Alfred Eriksen i 1906 Sletten-saken, hvor han hevdet at Sletten var uskyldig. Sletten ble i 1907 benådet og løslatt.
miniatyr|W. Peters' «Stormangrep på en fiskerlandsby», malt i 1895 mens kunstneren bodde i Son.
Tidlig i det 20. århundre ble Son en kunstnerby. Kjente personer som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Herman Wildenvey, Ronald Fangen og den eksentriske maleren Karl Dørnberger er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.
I forbudstiden, perioden mellom 1916 og 1927, da brennevin var forbudt, var Son kjent som et smuglerparadis. Brennevinskanner ble losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omres roman «Smuglere» omhandler denne tiden; han bodde selv i Son en tid, og var involvert i smugleraktiviteten. I vittighetsbladet Hvepsen ble det i 1924 trykket et lite dikt om Son:
Soon er Norges fagreste idyl, san. Der er roser, sladder, fisk og fyld, san. Der saa let man finder søte smaa veninder, – det er vort berømte forbuds skyld, san. Politi, san, er man fri, san, hovednæringsvei er smugleri, san.
Diktet peker på en faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham.
Andre verdenskrig miniatyr|De to brennende oljetanker på Laksa petroleumsanlegg ved Son, august 1944.
Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son det første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av dem som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen.
Den 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son. Den 18. august 1944 sprengte hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra Ski. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
miniatyr|Minnestøtten over de fem fra Son som falt under andre verdenskrig.
Det stod to tyske brakker i Son under okkupasjonen, på Wernertomta. Det var også et luftvernbatteri på Søndre Brevik. Båtbyggeriet ved Kugrava, lengst sør i Son, var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.