Ivar Mortensson-Egnund (døpt Ivar Julius MortensenMens han ennå var i skolealder fornorsket han navnet til Ivar Mortensson, og i 1918 til Ivar Mortensson-Egnund; født 24. juli 1857 på gården Øya i det gamle gruvesamfunnet Plassen i Lille Elvedal, nå Alvdal; død 16. februar 1934 på gården Einabu i grenda Egnund) var en norsk folkeminnesamler, målmann, politiker, forfatter, teolog og filosof.
Ivar Mortensson-Egnund er mest kjent for sine oversettelser/omdiktninger av Draumkvædet (1905) og Den eldre Edda (1908), men han ga også ut to samlinger med egne dikt. Han var en god venn av og samarbeidspartner med Arne Garborg. Begge kjempet utrettelig for landsmålssaken og fungerte som riksmålsmannen Bjørnstjerne Bjørnsons språkpolitiske motpoler. De støttet Johan Sverdrups parlamentarisme og partiet Venstre, men skuffet over den politiske utviklingen i 1880/90-årene utviklet de anarkistiske sympatier. Senere orienterte Mortensson-Egnund seg mer i en teosofisk og antroposofisk retning. Til tross for sine skiftende overbevisninger beholdt han en kristentro hele livet, og virket i årene 1909–1918 som prest i den norske kirke.
Oppvekst Ivar Mortensens foreldre var Anne Petronelle Tangen fra Neby og Morten Mortensen fra gården Utgard, begge Tynset. Hun var dypt religiøs, men i en lys og mild form, og ble omtalt som et varmhjertet og godt menneske. Kunstnersinnet og -evnene fikk sønnen sannsynligvis fra henne, «det varme, bløde, næsten til skyhet fine og ømtaalelige sind, hjertelaget for alt, som led ondt eller led uret, og en uendelig sangbund av blød stemning,»Referert i Klaus Langen s. 11 mens den sterke viljen som grenset til stahet er det naturlig å tenke seg var en arv fra den praktiske og handlekraftige faren. I 1848 kjøpte faren gården Øya og senere Einabu, og drev begge samtidig.Klaus Langen s. 11 Han arbeidet seg opp fra enkle bondekår, engasjerte seg i lokalpolitikken og lokalt næringsliv, og ble ordfører i Lille Elvedal.Østigaard s. 45
Hjemmet var preget av haugianismen og tankene til bondepolitikeren Søren Jaabæk, begge disse åndsretningene tilhørte det gamle bondesamfunnet og inneholdt elementer som naturlig kunne føre til de anarkistiske ideene Ivar Mortensen senere utviklet. Mens 1800-tallets mest kjente kulturpersonligheter med bakgrunn fra «Bygde-Norge», Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg, alle gikk gjennom en tung oppveksttid og måtte kjempe seg fram i kulturlivet, hadde Ivar Mortensen en lykkelig oppvekst i et miljø preget av kulturell og økonomisk rikdom, og det gjorde ham kanskje tryggere og helere også som åndsmenneske.Klaus Langen s. 12
Ivar var den yngste i en søskenflokk som også omfattet Anna Kristine (f. 1848), Martin (f. 1851) og Per (f. 1855). Da Ivar var 11 år ble faren stortingsmann for partiet Venstre. Miljøskiftet fra Alvdal til Kristiania ble brått, både miljø- og utdannelsesmessig. Det faglige grunnlaget fra den enkle grendeskolen var ikke det beste, men Ivar Mortensson var boklig anlagt. På Aars og Voss skole i Kristiania tok han raskt igjen det tapte.
Folkediktning Som fjortenåring stiftet han et livslangt vennskap med den to år yngre Moltke Moe, sønn av biskop Jørgen Moe. Via disse fikk Ivar Mortensson innblikk i nordisk folkediktning. Allerede i skolealder ble han interessert i den nasjonalromantiske litteraturen med sine temaer fra norsk natur og folkeliv, men enda mer for selve folkediktningen, som ble en livslang interesse.Klaus Langen s. 15f
Ivar Mortensson tok latinartium i 1875, og begynte å studere teologi. Innimellom studiene levde han noen år som «frikar» og foretok lange vandringer rundt i Sør-Norge. Iblant gikk han alene, i blant sammen med broren Per eller kameraten Moltke Moe. Vandringene var delvis forsknings- og innsamlingturneer. Telemark var favorittområdet Klaus Langen s. 17 -«Det gamle norske målet var hardt og skarpt og ljomande som lurblåster. Men då eg fann telemålet, tykte eg at alle kvasse kantar var slipa og svarva, det lydde lett og leikande som eit kulturmål.»
Folkeminnegranskeren Rikard Berge fra Rauland skildret vandreren og folkeminnesamleren Ivar Mortensson slik: «Ein kunde vel nærast segja at han livde etter diktingi, han, der han sella frå bygd til bygd, med ein langelur lenger enn han var sjølv, gangande i telebunad og på hardingtæsur, med snedskreppa på rygg, sovande i tre og urd og uthus som det høvde, skrivande upp gamle stev og diktande nye; folk og natur og dikting brådna i eitt bilæte for honom.»
Moltke Moe og Ivar Mortensson ga i 1878 ut samlingen Norske Fornkvæde og Folkevisur. De var da henholdsvis 19 og 21 år. Boka var dels et opptrykk av Landstad og Bugge. Den var enkelt utstyrt, trykt på dårlig papir og billig i pris. Hensikten var at vanlige folk skulle ha råd til boka, for Ivar Mortensson ville at folkediktinga skulle være en levende kraft i folkets åndsliv. Boka var et første forsøk på å skape en norsk Kalevala og ble senere fortsatt med Solmøyi (1904) og Gullharpa vår (1931).Klaus Langen s. 18
Folkeminnegransker var Ivar Mortensen ikke, han nøyde seg med innsamlingsarbeidet og lot folkediktinga danne grunnlaget for sin egen dikning og de mystiske livsanskuelsene som ga impulser til dikningen hans. Det store visematerialet han hadde samlet gav han til Moltke Moe i håp om at han skulle gi det ut.Klaus Langen s. 18f
Målstrev Fordi Ivar Aasen hadde grunnlagt landsmålet hovedsakelig på vestnorsk, måtte Ivar Mortensson lete seg fram etter en egen normal med østnorske språkformer og en mer lydriktig rettskriving. Han var så begeistret for telemålet at en finner flere trekk fra telemålet enn østerdalsmålet i diktningen hans. Etter hvert valgte han å følge den såkalte midlandsnormalen.Klaus Langen s. 20f
I 1877 gav Arne Garborg med hjelp av Moltke Moe ut «Den nynorske Sprog- og Nationalbevægelse» og ble med ett den nye førerskikkelsen for målsakforkjemperne. Via Molkte Moe kom Ivar Mortensson i kontakt med Arne Garborg, og Garborg ble begeistret for denne østlendingen som både snakket og skrev rent landsmål.Klaus Langen s. 21 Da Garborg startet målsakavisa Fedraheimen. Eit Vikeblad aat det norske Folket høsten 1877, ble Mortensson fast medarbeider.
Allerede i skoleårene var han blitt overbevist om at målreising var avgjørende for Norges frigjøring. Da Christopher Bruun i 1878 gav ut Folkelige Grundtanker, hvor han luftet ideen om at morsmålet er det eneste som kan gi et sant uttrykk for nasjonens egenart og dermed vekke dype og ekte følelser, ble Mortensson inspirert og styrket i denne troen.
Til tider kom målsaksengasjementet midlertidig litt i bakgrunnen for andre interesser, for eksempel lot han anarkisten Arne Dybfest skrive på bokmål i Fedraheimen. Men i det store og det hele førte han hele livet gjennom en kompromissløs kamp for landsmålet. I 1899 reiste han på en foredragsturné der hensikten var å kjempe mot riksmålsmannen Bjørnstjerne Bjørnson. Der Bjørnson hadde vært og agitert for riksmålsaken kom Mortensson etter og gjorde det samme for landsmålet. Foredragene ble til boka Ivar Aasen. Ein norsk kulturmann (1902).
Venstremann Som Garborgs medarbeider i Fedraheimen holdt Mortensson den første tida en forsiktig politisk linje, og skrev mest om innenrikssaker, om sine reiser i bygdene, publiserte eventyr og lignende.Klaus Langen s.24 Dette endret seg etter Venstres seier i 1880 og «niende juni-vedtaket»«Niende juni-vedtaket»: Stortingets endelige bekreftelse på en grunnlovsendring som ga statsrådene møteplikt i Stortinget. Kongen og regjeringen nektet å godta dette, ettersom det ville bety å innføre parlamentarisme, og dermed styrke Stortingets makt på bekostning av embetsmenn og konge. En periode med hard politisk kamp som førte fram til riksrettsdommen av 1884 fulgte. Se mer her: Johan Sverdrup og her: Statsrådssaken samme år, som de konservative oppfattet nærmest som et statskupp og som gjorde at de lekte med tanken om et motkupp. Under denne politisk betente striden avtjente Ivar Mortensson militærtjeneste på Gråtenmoen ved Skien – han ville ikke tjenestegjøre sammen med «Kutorgsgutane frå Kristiania» og hadde søkt seg til Telemarksbataljonen, for «der var det godt mål å høyre, og der var dei sprækaste gutane.» De politiske motsetningene mellom rekruttene og de overveiende konservative offiserene var store. Rekruttene demonstrerte til fordel for vedtaket og en offiser kuttet opp et bilde av Johan Sverdrup med sabel. Ivar Mortensson, som var kraftfull og intens i hele sitt vesen, ledet et opprør til støtte for Sverdrup, parlamentarismen og målsaken, som førte til at han i 1881 ble arrestert, stilt for riksrett og dømt til 25 dager i isolat.Klaus Langen s.24ff
Garborg forsvarte Mortensson i Fedraheimen. Han mente reaksjonen på en overivrig protest fra en impulsiv ungdom var uforholdsmessig kraftig. For Mortensson ble hendelsene en inspirasjon til å danne seg et helhetlig samfunnssyn. Med utgangspunkt i tankegodset fra det gamle bondesamfunnet begynte han å utvikle anarkistiske ideer. Senere skrev han om denne prosessen i Unggutleiken (1898).
«Den 'militære tanken' va ikje anna en eit kallegt mansstyne. Eg tykte at hærlive med sin tvang for alle o statsvelde o kongelig kommando va de verste mein for all folkeseding.»Referert i Klaus Langen s.30
thumb|upright|Forsiden av Fedraheimen 28. juni 1884 Allerede i Fedraheimens åpningsnummer hadde Garborg erklært at bladet sto på «kristeleg grunn», men etter at Garborg i et berømt foredrag i Studentersamfundet 12. mars 1881 erklærte seg som ateist, ble det vanskelig for ham å styre bladet. Teologen Mortensson var bedre i stand til å lage et blad i tråd med retningslinjene Garborg selv hadde trukket opp, og fra 1883 hadde Mortensson det reelle redaktøransvaret – selv om Garborg fortsatte å ha det i navnet. Mortensson startet opp med en lang artikkelserie «Ei utgreiding um Skapningssoga», og de første ansatsene til de mystiske bibeltolkningene han senere utviklet videre begynte å vise seg. Han hevdet at Gud «held ikkje Fyrelesningar, han katekiserar ikkje, han upplyser ved Bilæte», og at universet selv er et bilde som Gud opplyser menneskene med.Referert i Klaus Langen s.31f Mortensson mente at den offisielle gudsdyrkinga var i strid med en personlig kristendom, og at den enkeltes forhold til Gud var det viktigste, dernest kom de gode gjerningene som Garborg nå la all vekt på. Den religiøse uenigheten som var oppstått mellom de to vennene så for øvrig aldri ut til å føre til et personlig motsetningsforhold mellom dem.Referert i Klaus Langen s.33f
Året 1884 var Fedraheimen dominert av stoff om riksrettssaken, og mens forventningen om at Venstre og framskrittets mann, Johan Sverdrup, skulle vinne regjeringsmakten bygget seg opp, utviklet det seg nærmest en religiøs undertone i de politiske artiklene. Kulminasjonen kom da det ble kjent at regjeringen Sverdrup var dannet, og 28. juni 1884 sto det på forsiden av Fedraheimen: «Fred er komen, Fridomen er grunnfest i gamle Norig, me hev fenget Johan Sverdrup til Ministar. Det utrulege hev hendt, me kann inkji Gud fulltakka. Norig hev vunnet att sin Heider fraa Forne Dagar, inkje med Blodugt Sverd, men med Sanning og rettsgjæve Vaapen. Fremst skrid no Norig millom Nordlandi; no er me kanskje det friaste Folk i Verdi.»Referert i Klaus Langen s.35f
Etter en periode med i begeistring for Sverdrups parlamentarisme, tok Mortensson til å reagere på maktsentraliseringen som fulgte, og tok opp spørsmål som mindretallsproblemet og spesielt bygdestyringa. Med utgangspunkt i sin forankring fra Haugianismen og Jaabek-tanker fra det gamle bondesamfunnet, begynte han å utvikle anarkistiske ideer rundt desentraliseringsspørsmålet.Referert i Klaus Langen s.37