right|350px|thumb|Rekonstrueret Stoa i Athen. Stoisisme er en dominerende retning innenfor hellenistisk filosofi som blomstret i antikkens Hellas og antikkens Roma.«Stoicism», Stanford Encyclopedia of Philosophy Den ble grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition tidlig på 200-tallet f.Kr. Betegnelsen stammer fra søylegangen (stoa poikilê) i Athens agora der den første generasjonen stoiske filosofer samlet seg og holdt forelesninger. Stoikerne mente at utøvelse av dyd er nok til å oppnå eudaimonia: et godt levd liv. Stoikerne identifiserte veien til å oppnå det med et liv brukt på å praktisere de fire dydene i hverdagen: visdom, mot, måtehold, og rettferdighet, og å leve i samsvar med naturen. Hos stoikerne er følelser og fornuft adskilt, og stoisismen foreskrev selvkontroll og utelot følelsesmessig involvering, da valg skal bli gjort fra fornuften alene.
Den ideelle stoiker er upåvirket av motgang og preget av fasthet og kaldblodighet, og at en vis mann, eller en person med «moral og intellektuell perfeksjon» ikke ville lide av destruktive følelser. Stoisisme er best kjent gjennom «å ha en stoisk ro»,«stoisk», NAOB som henviser til å ha et fullstendig overblikk og uendret væremåte, uansett hva som skjer. Stoisismen kan således peke mot kynismen, en tidligere filosofisk skole i antikkens Hellas. Man hyllet logos som det fremste prinsipp ved at logos ble sett på som en overordnet naturlov som mekanisk styrte alt som skjedde i verden.Tumblin, Brandon (6. april 2023): «What is Stoic Logos and Why is it Important?», Medium«logos», Oxford Reference
Ved siden av Aristoteles’ etikk utgjør den stoiske tradisjonen en av de viktigste grunnleggende tilnærmingene til etikk basert på dyd.Sharpe, Matthew (2013): «Stoic Virtue Ethics»' (PDF), Handbook of Virtue Ethics, s. 28–41. Arkivert fra originalen den 13. november 2018. Stoikerne er særskilt kjent for å lære at «dyd er det eneste gode» for mennesker, og at ytre ting, som helse, rikdom og nytelse, ikke er gode eller dårlige i seg selv, adiafora (fra gresk adiaphoron; «ting som hverken er god eller ond»),adiaforon, NAOB men har verdi som «materiale for dyd å handle etter». Mange stoikere — som Seneca og Epiktetos — understreket at ettersom «dyd er tilstrekkelig for lykke», ville en klok person være følelsesmessig motstandsdyktig mot ulykke. Stoikerne mente også at visse destruktive følelser var et resultat av feil i dømmekraften, og de mente folk burde ha som mål å opprettholde en vilje (kalt prohairesis, «vilje, moralsk valg, intensjon»)«prohairesis», WiktionaryChamberlain, Charles (1984): «The Meaning of Prohairesis in Aristotle's Ethics», Transactions of the American Philological Association (1974-2014), 114, s. 147-157 som er «i samsvar med naturen». På grunn av dette mente stoikerne at den beste indikasjonen på et individs filosofi ikke var hva en person sa, men hvordan en person oppførte seg.Sellars (2006), s. 32. For å leve et godt liv måtte man forstå reglene for den naturlige orden ettersom stoikerne mente at alt var forankret i naturen.
Stoisismen blomstret i hele den gresk og romerske verden fram til 200-tallet e.Kr., og blant dens tilhengere var den romerske keiseren Marcus Aurelius. Den opplevde en tilbakegang etter at kristendommen ble statsreligion på 400-tallet e.Kr. Siden den gang har den sett vekkelser, særlig under renessansen (nystoisisme )Sellars, John: «Neostoicism», Internet Encyclopedia of Philosophy. og i dagens samtid (moderne stoisisme). Becker, Lawrence C. (2001): A New Stoicism. Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-1400822447.
Historie thumb|Byste av Zenon fra Kition, betraktet som grunnlegger av stoisismen. thumb|Chrysippos, den tredje leder av eldste stoiske skolen i Athen, og som det ble rapportert hadde skrevet rundt 300 bøker om logikk. Han verker er hovedsakelig er gått tapt, men en oversikt over hans logiske system kan rekonstrueres fra fragmenter og vitnesbyrd. thumb|Byste av Marcus Aurelius, «keiserfilosfen». Betegnelsen stoisisme stammer fra Stoa Poikile (gammelgresk: ἡ ποικίλη στοά) som betyr «malt portiko», og som henviser til en søylegang som var dekorert med mytiske og historiske kampscener på nordsiden av Athens agora (det offentlige torget), bygget rundt 460 f.Kr. Det var her hvor filosofen Zenon fra Kition (334-262 f.Kr.) og hans tilhengere samlet seg for å diskutere sine idéer.Becker, Lawrence (2003): A History of Western Ethics. New York: Routledge. ISBN 978-0415968256; s. 27. I motsetning til epikurerne, valgte Zenon å undervise i sin filosofi i et offentlig rom. Stoisisme ble opprinnelig kjent som zenonisme. Imidlertid ble dette navnet snart oppgitt, sannsynligvis ettersom stoikerne ikke anså grunnleggerne deres for å være banebrytende og/eller for å unngå risikoen for at filosofien skulle bli en personkult.Robertson, Donald (2018): Stoicism and the Art of Happiness. Great Britain: John Murray.
De første filosofene innenfor stoisismen betegnes som «den eldre stoa».Næss (1976), s. 213 Foruten Zenon var det to andre filosofer innenfor dette fellesskapet. Kleanthes (331-232 f.Kr.) som etterfulgte Zenon som leder for skolen, karakterisert blant annet som en «noe tungnem, men av edel og strek karakter». Den andre var Chrysippos (ca. 278-204 f.Kr.) som ledet skolen etter Kleanthes’ død, som skal ha søkt et logisk system av samme art som Aristoteles. Zenon skapte stoisismens grunnleggende tanker, Kleanthes utviklet særlig den religiøst og etisk betonte del videre, og Chrysippos, «den andre stifteren» av skolen, forsterket stoisismen psykologisk, kunnskapsteoretisk og logisk.
Det meste av hva Zenon og «den eldre stoa» skrev har gått tapt, til tross for Chrysippos’ skrifter alene skal ha utgjort 705 skriftruller, og det meste som kjennes av deres tanker er bare bevart i fragmenterte sitater i senere skrifter. Papineau (2009), s. 138 Vi vet derfor relativt lite om hva de enkelte forfatterne og skolene egentlig sto for. Framstillingen i eksempelvis Arne Næss’ kjente Filosofiens historie, som norske studenter har møtt i flere generasjoner, er derfor både preget av hypotetiske rekonstruksjoner og preget av diskusjoner om mening og tolkninger.Skirbekk (1980), s. 128
Filosofien til «den eldre stoa» utviklet seg ikke i et vakuum, men sto i forlengelsen av deres filosofiske forgjengere og den samtid de selv levde i. Platon mente at samfunnet kunne bli gjort til gjenstand for rasjonelle undersøkelser, og Aristoteles mente samfunnet er bestemt av forholdet mellom frie, moralsk likeverdige medlemmer. Som ideal ble disse tankene videreført, også etter at de greske bystatene (polis) tapte sin uavhengighet og ble underlagt det hellenistiske storriket hvorpå det var vanskeligere å realisere slike ideal.Skirbekk (1980), s. 127 Både Platon og Aristoteles innså at deres politikk innebar et relativt lite samfunn. Aristoteles mente at et slikt samfunn ikke måtte være så lite at det ble avhengig eller undertrykt av andre, men heller ikke så stort at borgerne ikke var kjent med hverandre og diskusjoner på felles møter ble umuliggjort. Det hellenistiske riket på 300-tallet f.Kr. førte til en overgang fra bystat til imperium og innebar endringer både på det institusjonelle og det ideologiske planet. Storriket innebar ulike folkegrupper både kulturelt, språklig og religiøst, og tendensen fra demokratiske småsamfunn til maktkonsentrasjon i storsamfunnet førte til økt maktløshet hos folk. Denne ga uttrykk på det ideologiske planet til en generell tendens til å avstå fra naturfilosofisk og samfunnsfilosofisk tenking, som det var begrenset hva man kunne endre, og studere det man kunne, individet selv, som i stoisismens «hvordan kan vi sikre vår egen lykke?»
Zenons ideer utviklet seg fra de fra kynikerne (formidlet til ham av Krates fra Theben), hvis grunnlegger, Antisthenes, hadde vært en disippel av Sokrates. Zenons mest innflytelsesrike etterfølger var Chrysippus, som var ansvarlig for å forme det som nå kalles stoisisme.«Chrysippus (c. 280—207 B.C.E.)», Internet Encyclopedia of Philosophy. Stoisisme ble den fremste populære filosofien blant den utdannede eliten i den hellenistiske verden og siden i RomerriketAmos, H. (1982): These Were the Greeks. Chester Springs: Dufour Editions. ISBN 978-0802312754. OCLC 9048254. til det punktet hvor, med Gilbert Murrays ord, «nesten alle etterfølgerne til Aleksander [...] bekjente seg til stoikere».<ref>Murray, Gilbert ( 1946): The Stoic Philosophy , In Bertrand Russell, A History of Western Philosophy; s. 25.</ref> Senere romerske stoikere fokuserte på å fremme et liv i harmoni i universet der vi er aktive deltakere.
Forskere deler vanligvis stoisismens historie inn i tre faser: Sedley, D. (2003): «The School, from Zeno to Arius Didymus», Inwood, B.: The Cambridge Companion to the Stoics. Cambridge University Press. «Den eldre stoa», fra Zenons grunnleggelse til Antipatros (død 130/129 f.Kr), «den midtre stoa», som omfattet Panaitios (ca. 185-ca 110 f.Kr.) og Poseidonios (ca. 135-51 f.Kr.), og «den yngre Stoa», som omfattet Gaius Musonius Rufus (ca. 20/30-før 101 e.Kr.),Musonius: «The Roman Socrates» , Classical Wisdom. Seneca (4 f.Kr.-65 e.Kr.), Epiktetos (Epiktet) (ca. 55-ca. 138 e.Kr.) og keiserfilosofen Marcus Aurelius (21-180 e.Kr.). Ingen komplette verk overlevde fra de to første fasene av stoisismen, bortsett fra fragmenter og sitater. Bare romerske tekster fra «den yngre Stoa» har overlevd til ettertiden.Long & Sedley (1987), s. 115
Under Romerriket endret stoisismen til å bli preget av plikt og karakterdanning, foruten den stoiske troen på universelle lover som fant gjenklang i den romerske herskerklassen og etter hvert gjorde stoisismen til for for statsideologi.Skirbekk (1980), s. 133 Cicero (106-43 f.Kr.) mente at fornuften (logos) er selve kilden til retten, og skrev at «I sjelen til den vise finnes den fullkomne loven.»Skirbekk (1980), s. 136 Gjennom Ciceros skrifter, særlig bøkene Om lovene, Om pliktene, og Om staten, fikk stoiske tanker stor innflytelse på den juridiske tenkningen i romertiden. «Den sanne lov er den rette fornuft som samsvarer med naturen, den fornuft som vi alle har del i og som alltid og evig er, den som befalende kaller til plikt og som bydende skremmer bort det vonde...»Cicero: Om staten (de republica II, 22/33), sitert i oversettelse fra Skirbekk (1980), s. 136-137
Filosofien til Seneca den yngre har blitt gjenoppdaget i moderne tid etter flere århundrer med relativ omsorgssvikt grunnet oppfattelsen av at de romerske tenkerne er middelmådige etterlignere av sine greske forgjengere. Imidlertid har mange forskere kommet til å innta et annet syn ved at han er en subtil forfatter som snakker svært direkte til moderne bekymringer om å forme oss selv og våre liv. «Noen ganger består Senecas eget bidrag i å videreutvikle en stoisk teori og legge til detaljer, mens andre ganger avviser han visse tekniske detaljer og legger vekt på den terapeutiske, praktiske siden av filosofien.»«Seneca», Stanford Encyclopedia of Philosophy
Særlig hos Marcus Aurelius er skillet mellom det indre og private, og det ytre og offentlige, tydelig. Han skrev ned sine tanker (på gresk) i tekstsamlingen Til meg selv, om finne og bevare likevekt og sinnsro, men samtidig gjøre sin samfunnsmessige plikt som keiser og krigsherre.Skirbekk (1980), s. 134 I sjuende del av sine betraktninger finner han trøst i følgende stoiske overveielse: «Karakterens fullkommenhet består i dette: Å leve hver dag som om den var den siste, hverken være opphisset eller apatisk, ikke late som om man er noe annet enn det man er.»Marcus Aurelius (1977): «Syvende bok», LXIX, s. 132