Gamle Aker kirke er soknekirke for St. Hanshaugen sokn i Oslo domprosti i Oslo bispedømme. Det er en langkirke i stein fra 1100-tallet. Det er den eldste stående bygningen i Oslo. Den var hovedkirke for Aker herred, som lå rundt middelalderens Oslo. Den er også omtalt i Borgartingsloven som en av seks fylkeskirker i Viken. Kirken hørte opprinnelig til Aker gård, men fra 1186 til 1587 lå den under Nonneseter kloster. "Aker blev forenet med Akershus Slotsmenighet" etter reformasjonen og i de neste 233 år, til 1820.
Kirken har adresse Akersbakken 26 og ligger ligger midt mellom de bratte og pittoreske gatene Telthusbakken og Akersbakken, like vest for elva, og kirkegården omkranser kirken. Stilistisk er den nært beslektet med Ringsaker kirke, Nikolaikirken på Gran og Domkirkeruinene på Hamar, som i dag befinner seg under vernebygget på Domkirkeodden. Forbilde for de nevnte kirkene inkludert Gamle Aker kirke var Hallvardskatedralen i Gamlebyen.Hilde Brunsvik: En guide til Oslo domkirke ISBN 8299463211 Gamle Aker kirkegård opptar det meste av Akersberget, og etter utvidelser, senest i 1940-årene, grenser den også til Akersbakken i nord og til skrenten ned mot Maridalsveien i øst. I fjellet nedenfor Gamle Aker kirke finnes innganger til en middelaldersk sølvgruve, Akersberg gruver.
Etter den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940 ble dronning Mauds kiste flyttet fra Akershus festning til kjelleren under kirken. I desember 1949 ble dronningens kiste flyttet til Det kongelige mausoleum, under Akershus slottskirke på festningen.
På 1700-tallet ble det satt opp et telthus ved kirken, noe som ga navn til Telthusbakken.
Historie Opprinnelse miniatyr|venstre|Kirken på høyden over Akerselva og småhusbebyggelsen langs Akersbakken. Kirken ble oppført på gården Aker. Det er ukjent hvilken helgen den eventuelt var viet til, i kildene omtales den bare som Akers kirkja. Gården Aker omfattet områdene på vestsiden av Akerselvas nedre del, og var i middelalderen delt i Store og Lille Aker (kirken lå på Store Aker). Den var godt synlig i landskapet og var synlig fra sjøen og innfartsveiene. Fra midten av 1800-tallet ble den omsluttet av bybebyggelse og gården Aker finnes bare som navn. Aker kirke er en av de seks kirkene som nevnes som fylkeskirker i Borgartingsloven, loven som gjaldt for Viken (Oslofjordområdet).Eldre borgartingslov, Vikens kristenrett: 22 Det er uklart hvor stort omland den var kirkelig sentrum for. Oslo byleksikon mener at dette er dagens kirke, og at den kan være bygd av kong Olav Kyrre.Oslo byleksikon (2000): 152 Andre kilder daterer kirken til første del av 1100-tallet. Stilhistoriske kriterier tilsier at dagens Gamle Aker kirke ble påbegynt tidligst på begynnelsen av 1100-tallet. Kirken det vises til i 1080 var etter alt å dømme en (tre)kirke som sto på stedet før dagens kirke ble reist.
Det kan ikke knyttes spesielle begivenheter eller kjente personer til etableringen av kirken. Ved kombinasjon av ulike kilder har det vært antatt at kirken ble oppført mellom 1080 og tidlig 1100-tall. Den tidlige dateringen var basert på etablering av steinarkitekturen i Norge. De eldste steinkirkene rundt Oslofjorden og rundt Mjøsa er preget av nøktern utforming med lite dekorative elementer. Hallvardskirken ble ifølge skriftlige kilder oppført nær 1100 og dersom denne var forbilde for Aker kirke må sistnevnte ha blitt oppført en gang etter år 1100. På den tiden ble det reist minst fire steinkirker i Oslo. Hallvardskirken hadde tverrskip som var synlig utvendig. Kirkestedet kan være eldre dersom det først har vært en trekirke på stedet. Det ble trolig reist kirker innenfor dagens Oslo tidlig på 1000-tallet og en forløper for Gamle Aker kirke kan ha vært blant disse. Gamle Aker kirkes grunnplan ligner andre basilika på Østlandet (Hof kirke på Toten, Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Gran): Tredelt skip, tårn over midtrommet og kor med apside. Gamle Aker kirke skiller seg ut med større dimensjoner og kapell ved siden av koret.
Gamle Aker kirke lå opprinnelig på landet utenfor middelalderbyen Oslo. Trolig ble bygget som en litt mindre utgave av domkirken. Den var med 40 meter en av de største i landet utenom domkirkene. Kirken ligger på samme bergrygg som Akershus festning og den gamle Akersveien/Akersgata går mellom festningen og kirken. Gamle Aker kirke lå utenfor byen Christiania til ut på 1800-tallet da byen vokste og etterhvert omsluttet kirken. I middelalderen lå kirken ved et veikryss: Like øste for kirken var det nederste vadestedet over Akerselva før det på 1600-tallet ble anlagt bro ved Vaterland. Akersbakken i vest og Telthusbakken i øst inngikk i den gamle allvarvei mot det daværende Oslo under Ekebergåsen. Gamle Oslo var delvis i bruk etter brannen i 1624 og Hallvardskirken ble reparert og brukt til 1660.
Borgartingsloven omtaler kirken som Akers kirkja i Osloherad (Osloherad var bygdene omkring Oslo, tilsvarer omtrent den senere Aker kommune). Den var en av seks fylkeskirker i Viken (landet omkring Oslofjorden), disse fylkeskirkene var trolig tidlige kirkesteder etter misjonstiden på 900–1000-tallet og da det ble reist flere kirke beholdt disse fylkeskirkene en høyere rang.
Eierskap og rolle Siden Aker var sentralgården og en av de tidligste i bygda med fast bosetning, var det god grunn til å legge kirken her, på en dominerende høyde med utsikt til (og synlig fra) store deler av sognet. Kirkestedet lå også midt i Akersdalen, godt tilgjengelig for hele menigheten ved et naturlig vadested over Akerselva. Derfor gikk også middelalderens landevei vestover fra Oslo rett forbi kirken, opp Akersbakken (som før 1879 het Kirkeveien) og fortsatte langs en trasé som fremdeles er bevart i strekninger av gatene Dalsbergstien, Underhaugsveien og Professor Dahls gate. Dette inngikk i hovedveien mellom Oslo (Gamlebyen) og Ringerike med oppland. For mange pilegrimer på vei til Nidaros gikk pilegrimsleden av den grunn forbi Aker kirke.
I 1186 ga biskop Helge av Oslo Aker kirke til Nonneseter kloster. Det er usikkert hva denne overføringen innebar, det kan ha dreid seg om ansvar for sognekirkene eller om å gi klosteret et økonomisk grunnlag. Akergårdene var oppført som klosterets jordegods. Eierforholdene for øvrig er uklar: Det er mulig at Akergårdene, med den sentrale beliggenheten, var kongens eiendom og kongen derfor lot bygge kirke der. Samtidig hadde kongen residens i byen og hadde egen kirke der, mens biskopen fikk egen kirke ved oppføring av domkirken. I middelalderen var det i Oslo herad dessuten kirker i Maridalen, på Furuset, på Smestad og på Hovin, og ifølge Jens Nilssøns notater i 1590 var disse annekser til Aker og ikke i vanlig bruk. I Maridalen ble det holdt gudstjeneste tre ganger i året og i 1820 var Maridalskirken ruin; de tre andre er helt forsvunnet. Etter reformasjonen var situasjonen trolig den samme som i tidlig kristen tid med Aker som eneste kirke i Osloherad.
Fra 1587 var den underlagt Akershus slottskirke. Kongen solgte kirken i 1723 til private: Bøndene Even Holmen, Even Sørsense, Jon Blinderen og lensmann Johannes Skøien overtok kirken for 800 riksdaler. I 1737 kjøpte kapellan Otto Holmboe kirken og etter enkefru Maren Holmboes (hennes far var Bernt Ancher) død ble den i 1783 solgt til hennes nevø Peder Anker på Bogstad for 4710 riksdaler. I 1849 kjøpet kommunen kirken for 4000 spesidaler av de daværende eierne Karen Wedel-Jarlsberg, Lars Sogn og lensmann Morten Poulsen. Ettersom kirken var i svært dårlig stand og «ikke bemerkelsesverdig ved annet enn sin alder», ble rivning vedtatt av Aker kommune på midten av 1800-tallet. Et alternativ var å selge til Christiania kommune, men Christiania ville utsette saken til spørsmålet om byutvidelse var avklart. Fortidsminneforeningens arbeid for bevaring førte til at kirken ble reddet ved at Christiania kommune kjøpte den av Aker kommune i 1852. I 1859 havnet den innenfor byens grenser ved byutvidelsen det året. Den ble overtatt av Aker kommune i 1849 og av Christiania kommune i 1852. Den var hovedkirke i Aker frem til 1855.
Christiania ble utvidet med deler av Aker 1. januar 1859 og de kirkelige forholdene ble nyordnet. På grunn av stigende folketall ble Aker prestegjeld delt i tre på 1850-tallet og Vestre Aker kirke (ved Ullevål) og Østre Aker kirke (på Ulven gård) ble oppført. Den opprinnelig hovedkirken fikk da navnet Gamle Aker kirke og menigheten formelt opprettet i 1861. På grunn av stor folkevekst ble det i 1875 opprettet tre nye menigheter. I 1892 ble noe av Gamle Aker menighet oveført til Sagene kirke, i 1897 ble deler overført til Fagerborg kirke og i 1917 ble Markus sognekall skilt ut. Gamle Aker var sognekirke for Gamle Aker menighet fra menigheten ble opprettet i 1861 og fram til 2012. Da ble Gamle Aker menighet del av et nyopprettet sokn som het Sentrum og St. Hanshaugen sokn (SSH), som besto av menighetene Gamle Aker, Lovisenberg, Trefoldighet og Oslo domkirke. Markus menighet og kirke var lagt ned på et tidligere tidspunkt, og deler av denne inngikk også i SSH. Fra 1. januar 2020 er det opprettet et nytt sokn som heter St. Hanshaugen sokn, med kirkene Gamle Aker og Lovisenberg.
Skader og ombygging miniatyr|Heinrich Ernst Schirmers tegning (1853) av kirken før ombygging (t.v.), og hans forslag til restaurering eller nybygg til høyre. miniatyr|Kirkens interiør fra 2016 Kirken er plyndret og flere ganger skadet i brann. Lensherre Mogens Gyldenstjerne plyndret kirken i januar 1532 som en hevnaksjon etter Christian IIs beleiring av Akershus festning. Brannen i 1592 førte til at en del av kalksteinene sprakk og skallet av, noe som stadig er synlig enkelte steder. Etter lynnedslag i 1703 ble tårn, kirkeklokker og hele inventaret ødelagt. Bare murene sto igjen og gjenoppbygging ble anslått å koste 1800 riksdaler. I august 1704 var den midlertidig innredet og i mellomtiden brukte menigheten Kristkirken på Hammersborg. Kirkebygget ble dårlig vedlikeholdt de årene det var i privat eie fra 1723. I 1840-årene var tilstanden kritisk.
Ettersom kirken var i svært dårlig stand og «ikke bemerkelsesverdig ved annet enn sin alder», ble rivning vedtatt av Aker kommune på midten av 1800-tallet. Rivingsvedtaket førte til stor strid med omfattende debatt i avisene. Bakgrunn for striden var en voksende interesse for det historiske og antikvariske ved gamle bygg samtidig var det ønske om mer tidsmessige kirkebygg med mer plass og lys. Historikeren Ludvig Kristensen Daa kritiserte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer og kommunen; professor P.A. Munch og antikvar Nicolay Nicolaysen støttet Daa. Schirmer mente bygget var uten historisk eller kunstnerisk verdi, og de veldige murene opptok mye plass og kirken var upraktisk og trist. Adolf Bredo Stabell, Akers ordfører og redaktør i Morgenbladet, støttet rivingsalternativet ivrig. Schirmer var konsulent for Aker kommune og mente at den enten måtte rives eller bevares som et minnesmerke. Aker kommunstyre bekreftet 3. april 1852 rivningsvedtaket og siste gudstjeneste skulle holdes 24. april.
Schirmer målte opp kirkebygget i 1851 og denne tegningen ble publisert i Morgenbladet i 1852 sammen med hans forslag til restaurering/nybygg. Schirmer foreslo å bevare kirkens hovedtrekk og gjøre kirkerommet om til ett skip ved å bruke slanke pilarer. Han foreslo å utvide koret mot nord og et jevnt antall vinduer. P.H. Holtermann laget tegninger av kirken og disse ble tatt inn i Fortidsminneforeningens årbok for 1855.