Irish Parliamentary Party (IPP) var et politisk parti i Irland; også omtalt som Irish Party eller Home Rule Party. Det ble dannet i 1874 av Isaac Butt, lederen av Nationalist Party, og erstattet det uformelle Home Rule League.Bull, Philip (oktober 2009): «Butt, Isaac», Dictionary of Irish BiographyMcCaffrey, Lawrence J. (juli 1957: «The Home Rule Party and Irish Nationalist Opinion, 1874-1876», The Catholic Historical Review 43(2), s. 160-177 Partiet var et offisielt parlamentarisk parti for irske nasjonalistiske parlamentsmedlemmer valgt til Underhuset i Westminster i Storbritannia og Irland fram til 1918. Dets sentrale mål var lovgivningsmessig uavhengighet for Irland og jordreform. Dets konstitusjonelle bevegelse var avgjørende for å legge grunnlaget for irsk selvstyre gjennom tre irske lovforslag om hjemmestyre.
Partiets representanter i Det britiske parlamentet måtte sverge på at de skulle sitte sammen med, agere sammen med og stemme sammen med partiet. Dette er et av de tidligste eksempler på formalisering partipisk i vestlig politikk. Medlemmene fikk også lønn fra partiets kasse, i en tid hvor det ble forutsatt at parlamentsmedlemmer var økonomisk uavhengige. Dette førte til at personer fra middelklassen hadde en reell mulighet til å gå inn i toppolitikken.
Opprinnelse thumb|upright|Isaac Butt (1813–1879) var en irsk advokat, parlamentsmedlem og nasjonalistleder som, om ikke opphavsmannen til begrepet «Home Rule», var den første som gjorde det til et effektivt politisk slagord.
IPP utviklet seg fra Home Rule League, som Isaac Butt grunnla etter at han hoppet av fra Irish Conservative Party i 1873. Førstnevnte forsøkte å oppnå en begrenset form for frihet for Irland innenfor Det forente kongerike Storbritannia og Irland for å håndtere irske innenriksanliggender i den protestantiske godseierklassen. Den var inspirert av William Ewart Gladstones og hans Liberal Partys suksess i stortingsvalget i 1868 under slagordet «Rettferdighet for Irland», der liberalerne vant 65 av de 105 irske setene i Westminster. Gladstone sa at hans oppgave var å berolige Irland. Loven Irish Church Act 1869, som skilte Den irske kirke fra Den engelske kirke,«A Brief History - Disestablishment (1871) - Modern Times», United Dioceses of Dublin and Glendalough sørget for avviklingen av den anglikanske kirken i Irland, hvor medlemmer i Irland var i et klart mindretall og i stor grad ville ha stemt konservative.Collins, M.E. (1993): Ireland 1868–1966, Edco Press Dublin ISBN 0-86167-305-0; s. 107 Han introduserte også sin første jordlov som førte til loven Landlord and Tenant (Ireland) Act 1870, som implementerte begrensede leietakerrettigheter, og dermed innskrenket de irske godseiernes makt til vilkårlig å kaste ut leietakere. Først støttet det katolske hierarkiet Gladstones tilsyn med irske anliggender, i håp om å få økonomisk støtte til et katolsk universitet. Men utdanningsprogrammet hans fra 1873 sørget ikke for et konfesjonelt universitet.
Home Rule Association (HOFSA), en pressgruppe lansert av Isaac Butt til støtte for selvstyre for Irland,Jackson, Alvin (2003): Home Rule: An Irish History 1800—2000, Phoenix Press ISBN 0-75381-767-5; sp. 31-32 tok utdanningsspørsmål og jordreform inn i sitt program, og hierarkiet favoriserte da et parlament basert i Dublin. Det økende antallet katolske medlemmer i foreningen skremte bort det protestantiske elementet av godseiere. Foreningen ble oppløst, og Butt erstattet den med Home Rule League, dannet etter en konferanse i Dublin i november 1873. Jackson (2003), s. 33. Gladstone utlyste uventet et stortingsvalg i 1874, noe som bidro til å bringe Home Rule League i forgrunnen. I henhold til Ballot Act 1872 skulle stemmer i parlamentsvalg avgis privat for første gang.«1872 Ballot Act», UK Parliament League satte utdanning (innenfor kirkesamfunn), jordreform og løslatelse av politiske fanger i sentrum for bevegelsen. Den hadde problemer med å finne pålitelige kandidater til å støtte sin selvstyre-sak, men lyktes i å vinne seksti irske seter, mange med tidligere liberale.Jackson (2003), s. 34.
Historie Partiet innviet Etter parlamentsvalg i 1874 samlet førtiseks medlemmer seg i Dublin og organiserte seg i et eget irsk parlamentsparti i Underhuset.Jackson (2003), s. 36. De politiske utsiktene virket først oppmuntrende, men partiet klarte ikke å oppnå noe, ettersom liberalene og Gladstone hadde tapt valget. Isaac Butt holdt noen taler som ble godt mottatte, men klarte ikke å overtale noen av de store partiene til å støtte lovforslag som var gunstige for Irland, og ingenting av det verdt å ta nådde lovbøkene.Lyons (1978), s. 55.
En mindre gruppe utålmodige unge irske medlemmer, distanserte seg fra Butts mangel på selvsikkerhet. Ledet av Charles Stewart Parnell, Joseph Biggar, John O'Connor Power, Edmund Dwyer Gray, Frank Hugh O'Donnell og John Dillon, hvorav noen hadde nære forbindelser med fenianbevegelsen, tok de i bruk metoden med parlamentarisk «obstruksjonisme»<ref> «obstructionism definition», Dictionary.reverso.net.</ref> i løpet av 1876–1877,Jackson (2003), s. 39–42. for å bringe Westminster ut av sin selvtilfredshet overfor Irland. Det ble gjort ved å foreslå endringer i nesten alle lovforslag og holde lange taler over natten. Dette brakte ikke Home Rule nærmere, men bidro til å revitalisere det irske partiet. Butt anså obstruksjonisme som en trussel mot demokratiet; i praksis var den største bragden å bidra til å bringe Parnell i forgrunnen av den politiske scenen. En intern kamp startet mellom Butts flertall og Parnells mindretall, noe som førte til en splittelse i partiet; Parnell var fast bestemt på å få kontroll over Home Rule League.«Isaac Butt: Twixt O’Connell and Parnell», Desmond Greaves Archive
Drivkraften bak jordkrigen Parnell jobbet først med hell for å få løslatt fenianere som gikk glipp av Gladstones tidligere amnesti, herunder Michael Davitt. Etter løslatelsen i 1877 reiste Davitt til Amerika for å møte John Devoy, den ledende irsk-amerikanske fenianeren, og samle inn penger. I løpet av 1878 møtte Parnell også ledende medlemmer av irsk-amerikanske fenianere. I oktober gikk Devoy med på en ny avvikelse for å skille militante fra den konstitusjonelle bevegelsen for å fremme veien mot selvstyre. Gjennom hele 1879 fortsatte Parnell å kjempe for jordreform, og da Davitt grunnla Irish National Land League, for å hjelpe å hjelpe fattige leilendinger,«A Terrible Beauty is Born: The Easter Rising at 100», University of Delaware i oktober 1879 ble Parnell valgt til president, men tok ikke kontroll over den, og foretrakk å fortsette å holde massemøter. Isaac Butt døde senere samme år, og Parnell holdt tilbake kontrollen over partiet. I stedet reiste han til Amerika med John Dillon på et innsamlingsoppdrag for politiske formål og for å lindre nøden i Irland etter at en verdensøkonomisk depresjon senket salget av landbruksprodukter.
Ved parlamentsvalget i 1880 ble sekstifire medlemmer som var tilhengere av hjemmestyre valgt, tjuesju Parnell-tilhengere, noe som i mai la grunnlaget for nominasjonen hans som leder for et splittet hjemmestyreparti og for et land på randen av en jordkrig. Han forsto umiddelbart at det å støtte agitasjon for jord var et middel for å oppnå målet om selvstyre. De konservative under Disraeli hadde tapt valget, og Gladstone var igjen statsminister. Han forsøkte å avdramatisere jordspørsmålet med dobbelte eierskap i loven Land Law (Ireland) Act 1881,«Land Law (Ireland) Act, 1881», ISB men som ikke greide å fjerne utkastelser av leietakere. Parnell og hans partiløytnanter, William O'Brien, John Dillon, Michael Davitt og Willie Redmond, gikk inn i en bitter verbal offensiv og ble fengslet i Kilmainham fengsel i oktober 1881 under den irske Coercion Act, som ga et juridisk grunnlag for økte statlige makter til å undertrykke folkelig misnøye og uorden,Connolly, S.J., red. (1998): «Coercion Acts», Oxford Companion to Irish History. Oxford Reference. ISBN 0-19-211695-9. i for å ha «sabotert Land Act», hvorfra No Rent-manifestet ble utstedt fra de fengslete lederne som oppfordret til en nasjonal streik for leietakere, noe som delvis ble fulgt.Aldous, Rishard & Puirseil, Niamh: WE DECLARE, Landmark Documents in Ireland’s History, 'No Rent Manifesto' The Land League calls for a rent strike against landlords, 18. oktober 1881, s.90–91; Quercus, London (2008), ISBN 978-1-84724-672-1. Selv om forbundet frarådet vold, økte jordbrukskriminaliteten kraftig.
Våpenhvile og traktat
I april 1882 forsøkte Parnell å inngå en avtale med regjeringen. Forliket innebar å trekke tilbake manifestet og forplikte seg til å bekjempe jordbrukskriminalitet, siden militante tiltak aldri ville føre til selvstyre. Den såkalte Kilmainham-traktaten mellom den liberale britiske statsministeren William Ewart Gladstone og Parnell var en våpenhvile ikke ulik andre våpenhviler som fulgte, markerte et kritisk vendepunkt i Parnells lederskap, selv om den resulterte i tap av støtte fra Devoys amerikansk-irske tilhengere. Hans politiske diplomati bevarte imidlertid den nasjonale selvstyrebevegelsen selv etter de brutale mordene i Phoenix Park i Dublin i mai på Irlands den nyutnevnte sjefssekretær og hans undersekretær. Attentatet ble utført av medlemmer av en republikansk organisasjon kjent som Irish National Invincibles,«HISTORY: Remembering the Invincibles» , Dublin People.en mer radikalt utbrytergruppe fra dIrish Republican Brotherhood. I de neste tjue årene sluttet fenianere og militante tiltak med fysisk makt å spille en rolle i irsk politikk.
Med Land League undertrykt og internt splittet, gjenopplivet Parnell den i oktober som Irish National League (INL). Den kombinerte moderat agrarparti, et selvstyreprogram med valgfunksjoner. Den var hierarkisk og autokratisk i struktur, med Parnell som utøvde enerådende autoritet og direkte parlamentarisk kontroll. Parlamentarisk konstitusjonalisme var den fremtidige veien. Den uformelle alliansen mellom den nye, strengt disiplinerte National League og den katolske kirke var en av hovedfaktorene for revitaliseringen av den nasjonale selvstyresaken etter 1882. Parnell så at den eksplisitte støtten til katolisismen var av avgjørende betydning for at dette prosjektet skulle lykkes. Ved utgangen av 1882 hadde organisasjonen allerede 232 avdelinger, i 1885 økte den til 592 avdelinger. Han overlot den daglige driften av forbundet til sine løytnanter Timothy Harrington som sekretær, William O'Brien, redaktør for avisen United Ireland, og Tim Healy.
Parnells dominans Se hovedartikkel: Irish Home Rule movement thumb|upright|Charles Stewart Parnell taler i et møte, ca. 1881. Parnells nye Irish Parliamentary Party fremsto raskt som et strengt disiplinert – én forfatter beskrev det som «et regiment ledet av C.S. Parnell og av Michael Davitt»Biagini (2007), s. 21. og generelt sett et energisk parlamentarikerkorps med strenge regler. Innsettelsen av «partiløftet» i 1884 forsterket avgjørende at hvert medlem var pålagt å sitte, handle og stemme med partiet, et av de første tilfellene av en «innpisker» (Richard Power) i vestlig politikk. Medlemmene fikk også utbetalt stipend, eller utgiftsgodtgjørelse fra partimidler, noe som bidro både til å øke valgdeltakelsen i parlamentet og gjorde det mulig for medlemmer av middelklassen som William O'Brien eller senere D.D. Sheehan å delta i parlamentet, lenge før andre parlamentsmedlemmer først mottok statlig lønn i 1911.Keyes, Michael J. (April 2009): Money and Nationalist Politics in Nineteenth Century Ireland: From O’Connell to Parnell (PDF), thesis, National University of Ireland, Maynooth Profilene til de 105 irske parlamentsmedlemmene hadde endret seg betydelig siden 1868 da 69 % var godseiere/jordutleiere eller sønner av utleiere, redusert til 47 % innen 1874. De med yrkesbakgrunn økte fra 10 % til 23 % i samme periode, og tidlig på 1890-tallet oversteg yrkesaktive 50 %.