Eadric Streona (død 1017) var en angelsaksisk ealdorman av Mercia fra 1007 til 1017. Eadric fikk tilnavnet «Streona» (oversatt som «Den grådige») i Hemming's Cartulary ettersom han tilegnet seg land og midler som tilhørte kirken for seg selv. Han ble berømt allerede i middelalderen for sine forræderske handlinger under den danske erobringen av England ved at han opportunistisk skiftet side flere ganger.
Eadric var et av minst åtte barn og hadde en relativt beskjeden opprinnelse; hans far Ethelric var tilstede ved hoffet til kong Æthelred den rådville, men var ikke av betydning og det er ikke kjent om han hadde noen titler. Selv før han ble ealdorman synes det som Eadric handlet som Æthelreds mann som gjennomførte de ubehagelige oppgavene; i 1006 fikk han drept ealdorman Ælfhelm av York. Han kom seg opp og fram, ble utnevnt til ealdorman av Mercia i 1007, og i 1009 ble han gift med kongens datter Ædgyth eller Edith og ble således kongens svigersønn.
Som ealdorman spilte Eadric en viktig rolle i affærene i kongeriket. I 1009 forhandlet han med vikinger på plyndringstokt for å redde livet til erkebiskop Ælfheah av Canterbury, uten å lykkes. Eadric fortsatte å organisere drap på framstående adelsmenn, antatt på kongens ordre, men i 1015 forrådte han sin svigerfar ved å alliere seg med danene ledet av Knut, sønn av Svein Tjugeskjegg, mot England.
I følge med sin nye herre Knut dro Eadric på plyndringstokt over hele England fram til sommeren 1016 da en rekke med slag ble utkjempet mot Edmund Jernside, sønn og etterfølger av den avdøde kongen. Det avgjørende slaget ble utkjempet ved Assandun den 18. oktober 1016. Eadric hadde på denne tiden atter skiftet side og stilt sine menn sammen med Edmunds. Da kampen begynte, flyktet han fra slagmarken med sine folk av ukjente grunner. Da det ble inngått en fredsavtale mellom Knut og Edmund, fikk Eadric fortsette som jarl, men et år senere fikk Knut den troløse Eadric drept i London under julefesten 1017, «meget rettferdig» slo Den angelsaksiske krønike fast. I henhold til Encomium Emmae var det nordmannen Eirik Håkonsson, nylig utnevnte jarl av Northumbria, som svingte øksa. I en avstemning i 2005 ble Edric Streona valgt av BBC History Magazine som den verste brite på 1000-tallet.«Worst' historical Britons list», BBC 27. desember 2005
Tilnavn Eadrics tilnavn «Streona» er løselig oversatt som «den grådige», og er først gang dokumentert i Hemming's Cartulary.Williams, Ann (2003): Aethelred the Unready, s. 70.
Liv og virke Familie Eadrics familie synes å ha interesser i Shropshire og Herefordshire. Kronikøren John av Worcester navngir Eadrics far som Æthelric, en thegn som var til stede ved hoffet fra slutten av 980-tallet og framover, og hans søsken som Brihtric, Ælfric, Goda, Æthelwine, Æthelweard, og Æthelmær. Om den sistnevnt ble det sagt (feilaktig) at han var far til Wulfnoth Cild, som var far til den senere jarl Godwin av Essex. Kronikøren etterlot også et blankt mellomrom mellom Ælfric og Goda som det var i påvente av navnet til en annen bror. Thegner med disse navnene opptrer blant vitnene på chartere som ble utstedt i navnet på Æthelred den rådville på slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet. Disse thegnene opptrer jevnlig i grupper av to eller tre, noe som kan bli tolket som at de var medlemmer av samme familie. Æthelric synes å ha vært ifølge fra midten av 990-tallet og framover av en eller flere av sine sønner (ikke inkludert Ælfric). Å bedømme listene med vitner, kan det antydes at den ikke nevnte broren kan ha hett Æthelnoth.
Tidlig karriere Eadric selv er kanskje først identifiserbar på charternes vitnelister sammen med sin far og bror Brihtric i 1002.«Sawyer 901» , Online catalogue of Anglo-Saxon charters Andre medlemmer av Eadrics familie synes å ha vært tilstede ved hoffet en del i 1004-1005; det er ingen lister hvor Eadric opptrer i 1006, men han var rapportert i dette året for å være involvert i drapet på ealdorman Ælfhelm av York:
Eadric opptrer blant thegnene i 1007 ved klosteret St Albans Abbey,«Sawyer 916» , Online catalogue of Anglo-Saxon charters det samme året hvor han ble utnevnt til ealdorman av Mercia. Det kan også ha vært i 1007, eller der omkring, at Eadric giftet seg med Ædgyth, Æthelreds datter. Det kan enten reflektere eller redegjøre for han plutselig forfremmelse til en høytstående maktposisjon da John av Worcester antyder at bryllupet hadde skjedd i 1009.
Ealdorman av Mercia Eadric ble utnevnt som ealdorman av Mercia i 1007. Denne posisjonen hadde stått ledig siden 985 da hans forgjenger Ælfric Cild ble fordrevet fra landet etter å ha blitt anklaget for forræderi. Da Eadric giftet seg med kongens datter på omtrent samme tid må han ha fått kongens gunst og velvilje i tiden før.Den angelsaksiske krønike, 1007: «In this year also was Edric appointed alderman over all the kingdom of the Mercians.» Ambisjoner og hensynsløshet kan forklare hans framgang, men andre faktorer kan også ha vært gjeldende, ikke minst Æthelreds behov for sterke og handlekraftige militære rådgivere i en tid da England var konstant i krig. En annen som ble løftet opp var Uthred av Bernicia som ble jarl av Northumbria og påførte den skotske kongen Malcolm II et tungt nederlag.James, Jeffrey (2013): An Onslaught of Spears: The Danish Conquest of England, The History Press At Eadric kunne være en hensynsløs militær leder viste han i 1009 da han, sammen med en viss Ubis, herjet så dypt i Wales som til St Davids, i henhold til walisiske annaler.Williams, Ann (2003): Athelred the Unready: The Ill-Counselled King, A&C Black, s. 77Denne Ubis har ikke vært mulig å identifisere, jf. Maund, K. L. (1991): Ireland, Wales, and England in the Eleventh Century, Boydell & Brewer Ltd, s. 122
På denne tiden hadde Æthelred beordret at ny flåte med krigsskip skulle bygges på en nasjonal skala, men dette prosjektet ble svekket da Wulfgeat, som ble anklaget av Eadrics bror Brihtric for forræderi, gikk over til piratvirksomhet. Med en svekket flåte var England mer sårbar for en invasjon, en hær ledet av danske Torkjell Høge ankom sjøveien i 1009 og drev herjing over mye av landet. Mens Æthelred ønsket å slå tilbake militært, var det Eadric som frarådet ham. En mer detaljert forklaring er at de danske vikingene gjorde et angrep mot Kent som gikk dårlig, og angelsakserne hadde en god sjanse til å overvinne dem da de forsøkte å unnslippe mot kysten: «Æthelred omringet danene før de kunne nå sine skip, alle var klare for å overfalle dem; men slik det ofte var tilfelle, var det ealdorman Eadric som forhindret det.» Bibbs, Hugh (1999): «The Rise of Godwine Earl of Wessex», Scriptorium Series: Volume 2, Northwest & Pacific Publishing Hva tilfellet enn var, førte denne ubesluttsomheten til ytterligere to år med konflikt og kunne ble avsluttet da Eadric, mens han var i London, sørget for en utbetaling på 48 000 pund til danene ved påsken (13. april) i 1012. Han forhandlet også på denne tiden for friheten til Ælfheah av Canterbury, men biskopen nektet å bli betalt løsepenger for, og hans voktere drepte ham i irritasjon.Swanton, Michael, red. (1996): The Anglo-Saxon Chronicle, s. 142.
Invasjon I 1013 kom Svein Tjugeskjegg til England med den hensikt ikke bare å herje England og presse løsepenger, men å overta den engelske tronen. Ved slutten av året hadde den angelsaksiske motstanden brutt sammen og Svein hadde erobret landet. Eadrics posisjon på denne tiden er ikke klar, men i henhold til kronikøren Roger av Wendover hadde Eadric «krysset over» Den engelske kanal og søkte tilflukt i Normandie sammen med dronning Emma «og et hundre og førti soldater.» Landets konge, Æthelred, flyktet etter dem i januar 1014.
Imidlertid endret situasjonen seg brått da Svein døde den 3. februar 1014. Mannskapet på de danske skipene på elven Trent sverget umiddelbart sin lojalitet til hans sønn Knut, men ledende stormenn i England sendte et forslag til Æthelred for å forhandle hans gjeninnsettelse på tronen. Han ble krevd å erklære sin lojalitet til adelsmennene, gå med på reformer på det som de tidligere hadde vært misfornøyde med, og tilgi alt som hadde blitt sagt og gjort mot ham i hans tid som konge. Æthelred gikk med på kravene, og det var Olav Haraldsson fra Norge som skipet ham over fra Normandie og tilbake til England. Knut vendte tilbake til Danmark for å bli akseptert som konge i Danmark. I England ble de angelsaksere som hadde samarbeid med ham forfulgt og straffet. Avtalen som stormennene krevde av Æthelred er av stor konstitusjonell interesse for tidlig engelsk historie da det er den første nedtegnede pakt mellom en konge og hans undersåtter, og antyder også at mange i England hadde underkastet seg Svein Tjugeskjegg av den enkle grunn at de ikke hadde tillit til Æthelred.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 384–386.
I 1015 var det et stort rådsmøte i Oxford. Blant deltakerne var de to brødrene Sigeferth og Morcar (eller Morkare), som var to av thanene (ministre) fra de sju burher i Øst-Midlands.De sju burher er en uvanlig betegnelse; det kan være de fem burher (Leicester, Lincoln, Stamford, Nottingham og Derby) pluss besittelsene til Sigeferth og Morcar. Navnene antyder at de kan være av blandet angelsaksisk og norrønt opphav. De to ble innkvartert hos den gjestmilde Eadric, men straks de kom innenfor dørene lot dem bli stukket ned. Årsaken kan være at Morcar kan ha vært involvert å skaffe støtte for Svein Tjugeskjegg i Northumbria,Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 120 og at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 1013. Motivene var antagelig både politiske og økonomiske da kong Æthelred etterpå kunne konfiskere deres landområder og besittelser. Brødrenes folk måtte flykte for Eadrics menn, og søkte tilflukt i tårnet i domkirken, i henhold til William av Malmesbury, og det ble satt ild på tårnet for å få dem drept. Sigeferths enke Ældgyth ble grepet og ført til Malmesbury i Wiltshire, hvor kongen hadde sin residens.Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 20-21
Deretter skjedde det noe uventet da kongens sønn Edmund Ætheling, den senere kong Edmund Jernside, kom til stedet og forlangte å møte den fengslete kvinnen. Han fant åpenbart medynk for Ældgyth og velbehag, tok kvinnen ut av fangenskapet mot sin fars vilje og til protester fra hennes voktere. Edmund dro av sted i slutten av august til de sju burher med Ældgyth som sin hustru og overtok Sigeferth og Morcars besittelser. Han gjorde ikke bare opprør mot sin far, men gjorde seg også til Eadric Streonas fiende.Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 22
Ny invasjon Knut kom tilbake i august og gikk i land ved Sandwich i Kent med en invasjonsstyrke på kanskje i overkant av 300 skip.Thietmar av Merseburg opplyste om 340 skip, og Encomium Emmae oppga 200 skip, som kanskje er det mest sannsynlige. I tillegg kom Torkjell Høges skip på rundt 40; jf. Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 51 Umiddelbart satte han i gang en plyndring i Dorset, Wiltshire og Somerset. Som den ledende stormann samlet Eadric en hær ved Cosham nord for dagens Portsmouth hvor kong Æthelred lå syk. Edmund kom fra nord for hjelpe til. Krønikeskriveren Florence av Worcester var sterkt negativ til Eadric. Det var ikke mulig for dem å samarbeide, og Florence mente også at «den slu ealdorman» forsøkte å myrde Edmund. I uansett tilfelle skiltes de to hærene da uenigheten mellom Edmund og Eadric ikke kunne forsones. Ifølge Den angelsaksiske krønike forlot han leiren med 40 skip og seilte til Knuts leir for å bli hans mann.Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 59Jones, Gwyn (1984): A History of the Vikings, s. 370.