L. g. antiquus L. g. gymnocerus L. g. lordi

Pampasrev (Lycalopex gymnocercus) kalles også azarasrev og pampasgrårev. Det er en art som hører til slekten av søramerikanske rever, som består av små rovpattedyr i hundefamilien.

Beskrivelse Pampasrev er en mellomstor reveart som har en gråspettet gråsort pelsfarge. Undersiden er lysere. Hodet, nakken og de store ørene er ørdbrune. Den fremste delen av snutepartiet er sort (til munnvikene), noe som klart skiller den fra blant annet culpeo (L. culpaeus). Hlen er lang og busket og har to sorte felter: På oversiden av haleroten og på haletippen. De nordligste populasjonene har sterkere farger enn i sørlige.

Pampasreven veier normalt 4,2-6,5 kg. Kroppslengden er i snitt ca. 62 cm, mens halen utgjør ca. 34 cm. Hannene er ca. 10% tyngre enn tispene.

Inndeling Inndelingen av søramerikanske rever følger Tchaicka et al. (2016), men rekkefølgen regnes ikke som endelig avklart. Perini, Russo & Schrago (2010) regner som basal i treet, mens Tchaicka et al. (2016) har kommet fram til at er mest basal.

Canidae, hundefamilien Vulpini, revelignende canider Canini, hundelignende canider Speothos, bushhund Lycaon, afrikansk villhund Cuon, asiatisk villhund Lupulella, sjakaler Canis, hundeslekten Cerdocyon, krabberev Lycalopex, søramerikanske rever L. vetulus, hoaryrev (livskraftig) L. sechurae, sechurarev (nær truet) L. fulvipes, darwinsrev (sterkt truet) L. gymnocercus, pampasrev (livskraftig) L. g. gymnocerus (nominatformen), det nordøstre Argentina, Uruguay, Paraguay og Brasil L. g. antiquus, det sentrale Argentina L. g. domeykoanus, først beskrevet i det nordlige Chile L. g. gracilis, først beskrevet i det vestre Argentina L. g. maulinicus, først beskrevet i det sentrale Chile L. griseus, gråpampasrev (livskraftig) L. culpaeus, culpeo (livskraftig) Dusicyon, falklandsulv (†) Atelocynus, kortørehund Chrysocyon, mankeulv

Det anerkjennes fem underarter eller økotyper, men den geografiske spredningen dem imellom er uklar.

Fylogeni

Utbredelse og habitat Pampasreven finnes i Paraguay, Uruguay, det sørlige Brasil, østre Bolivia og nord for Rio Negro elven i Argentina.

Den trives på den gressrikt sletteland, kupert terreng og små skoger på pampasen, vidder, årsrygger og åssider, og også i ørken. Helst i tilknytning til småelver og av og til også større skog.

Atferd og matvaner Pampasreven regnes som relativt solitær, unntatt i paringstiden og under valpestellet. Den er for det meste nattaktiv, men i områder der det ikke er mennesker kan den være aktiv hele døgnet. Pampasreven har også to distinkte atferdsmønstre som går igjen. Den er kjent for samle på objekter som synes helt unyttige for den, elsempelvis biter av klesestoffer og lær. Slikt har ofte blitt funnet i tilknytning til hiet. Om de blir skremt/forskrekket vil disse revene kaste seg ned på bakken og bli liggende helt stive med øynene lukket, helt de faren er over.

Pampasreven er alteter, men den spiser primært kjøtt. Omkring 75% av dietten utgjør omtrent like deler av gnagere, haredyr og fugler. Den er også kjent for å spise frosk og firfisler, samt frukt og annet plantemateriale. Nær menneskelige bosettinger hevdes det også at den tar hønsefugl.

Reproduksjon og levetid Pampasrever er monogame. De sees i parforhold kun under paringstiden, som varer fra juli til oktober. Begge foreldrene utfører valpepass. Tispen går drektig i ca. 55-60 dager, da hun føder et kull som vanligvis består av 3-5 valper. Når de fødes er valpene nærmest sorte, men etter hvert som de vokser endrer fargen seg. Hannen briger mat til hiet så lenge mora ammer og valpene ikke kan følge med på jakt. De begynner å jakte sammen med foreldrene når de er omkring 2-3 måneder gamle. Det er imidlertid ikke kjent når de blir kjønnsmodne.

Det er ukjent hvor lenge denne reven lever i vill tilstand, men i fangenskap kan den leve til den blir 13-14 år gammel.

Referanser Lucherini, M. 2016. Lycalopex griseus (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T6927A111975602. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-1.RLTS.T6927A86440397.en. Downloaded on 29 March 2018. Perini FA, Russo CAM and Schrago CG (2010) The evolution of South American endemic canids: A history of rapid diversification and morphological parallelism. J Evol Biol 23:311-322. Tchaicka, L., Freitas, T. R. O. D., Bager, A., Vidal, S. L., Lucherini, M., Iriarte, A., ... & Wayne, R. K. (2016). Molecular assessment of the phylogeny and biogeography of a recently diversified endemic group of South American canids (Mammalia: Carnivora: Canidae). Genetics and molecular biology, 39(3), 442-451. DOI: 10.1590/1678-4685-GMB-2015-0189 Wozencraft, W.C. (2005). "Order Carnivora". In Wilson, D.E.; Reeder, D.M. Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed.). Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-8221-0. OCLC 62265494.

Kilder Cooper, T. 2003. Pseudalopex gymnocercus (On-line), Animal Diversity Web. Accessed November 27, 2006 Azara's Zorro (Pseudalopex gymnocercus), Lioncrusher's Domain Pampas Fox (Pseudalopex gimnocercus), IUCN/SSC Canid Specialist Group Eksterne lenker

Kategori:Ulvelignende canider Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Gotthelf Fischer von Waldheim Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1814