thumb|400px|Moderne løsdriftsfjøs beregnet for melkeproduksjon. Driftsbygning eller enhetslåve i landbruket er en bygningstype som rommer mange ulike funksjoner. De mest vanlige er løe, låve, fjøs og stall, ofte sammen med grisehus, hønsehus og utedo.
I offisielt språk er den flerfunksjonelle driftbygningen omtalt som enhetslåve, kjørebrulåve, heiselåve, økonomibygning eller uthusbygning. Kjørebrulåve viser til et spesielt elemnt ved disse bygningene, men kjørebru er et vanlig og karakteristisk element. Betegnelsen enhetslåve viser til at dette er én bygning med mange funksjoner. Ordet er mest brukt i bygningshistorisk sammenheng.
I dagliglivet omtales bygningene som låve på Østlandet og i Trøndelag. I Østfold heter den gjerne lagård . I Agder og på Vestlandet er løe (i ulike varianter) mest brukt, mens i Nord-Norge er fjøsen mest brukt. Lokale varianter finnes.
Kjørebrulåven Et vanlig fellestrekk ved 1900-tallets driftsbygninger er kjørebrua eller låvebrua. Driftsbygningene ble om mulig plassert slik at det ble inngang fra terrenget til to eller tre plan. Om nødvendig ble det bygd ei høy bru opp til låven, låvebrua. Hesten kunne trekke høylassene opp på låvebrua, og høyet kunne styrtes ned i det store løerommet. Fra løerommet var det grei transportvei inn til fjøs og stall. Og fra fjøset var det som regel møkkluke som kunne åpnes mot gjødselkjelleren i underetasjen. Hest med kjerre eller slede kunne kjøres helt inntil eller inn i kjelleren, møkka skulle kjøres ut på åkrene i løpet av våren.
De store enhetslåvene på Østlandet ble gjerne oppført i bindingsverk med fjøs i mellometasjen i tegl, alt på en underetasje av naturstein. På Vestlandet kunne stavløa bygges større enn før. Fjøs laftet av tømmer kunne erstattes av et av mur plasseres inne i stavløa.
Historikk Et eldre system var en bygning til hver funksjon. Endringen fram mot enhetslåven foregikk oftest gradvis i flere trinn. I løpet av 1800-tallets slutt hadde prinsippet med enhetslåven festet seg i de sentrale jordbruksområdene i landet.
Driftsbygninger av denne type ble tatt i bruk på de mest moderne norske gårder fra opplysningstiden på slutten av 1700-tallet. Det ble fra landbrukskyndig agitert for at bøndene måtte bygge nye rasjonelle uthus med mest mulig under ett tak, i stedet for den gamle skikken med at hver funksjon hadde sitt hus. Det gjaldt å gjøre arbeidet lettere – ikke minst spare seg for unødvendig bæring i forbindelse med daglig stell av dyra.
Midt på 1800-tallet skjedde det store hamskiftet i norsk landbruk. Driftsformer med røtter tilbake i forhistorisk tid ble erstattet av effektiviserte og mekaniserte driftsformer. Klyngetun ble utskiftet. Mange laftede små driftsbygninger ble skiftet ut med enhetslåve i bindingsverk.
Overgang til handelsjordbruk var en viktig faktor. Først kunne man se denne utviklingen i områdene nær Kristiania og der bedre kommunikasjoner gjorde det mulig å sende melk og andre produkter til de store byene. Mindre tilgang på billig arbeidskraft var også en viktig faktor. Redskaper som var større og mer spesialiserte ble tatt i bruk. Bedre tilgang på skåret tremateriale var av betydning, og ikke minst landbruksskolene der en yngre generasjon bønder fikk veiledning i enhetslåvens fordeler. I 1885 kom første utgave av boka "Kortfattet Veiledning i Bygningsvæsen på Landet" forfattet av landbruksingeniør Gudbrand Tandberg. Boka inneholdt tegninger til driftsbygninger som ble bygd i to-tre generasjoner framover. Boka konm i seks utgaver den siste i 1925.
Færrest mulig tak å vedlikeholde var også en av parolene for enhetslåven, og det ble agitert for å bruke mest mulig bestandig bygningsmateriale. Bygg fjøs av stein eller tegl var oppfordringen, for fjøs av tømmer råtner fort ned. Det gjaldt å spare skogen.
Da traktoren ble innført på 1950-tallet fikk mange et problem med driftsbygningene som hadde vært moderne noen tiår tidligere. Låvebrua var ikke dimensjonert til traktor. Samtidig ble silo tatt i bruk som alternativt for, og silo krevde spesielle bygningsmessige arrangementer. Melkemaskiner og nye krav angående dyrevelferd har også kommet til. På 1970-tallet fikk mange bønder anledning til å bygge nye driftsbygninger hvor siloene var bedre integrert.
Løsdriftsfjøs og siloballer istedenfor båser og høy har igjen ført til nye løsninger. Låvebrua er ikke lenger nødvendig og nye og mer vedlikeholdsfrie materialer foretrekkes.
Referanser
Kategori:Landbruksbygninger Kategori:Landbrukshistorie