Jacobine Camilla Collett (født Wergeland; 1813–1895) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér.
Hun er best kjent for sin ene roman, Amtmandens Døtre (1854–1855), som drøfter kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap, og viser hvilke begrensede muligheter kvinner har til å bli lykkelige i ekteskapet. Collett hadde tett kontakt med den aller tidligste kvinnebevegelsen, ikke minst Hedvig Maribo, som oversatte Amtmandens Døtre til tysk straks den kom ut.Mette Refslund Witting og Marius Wulfsberg: «Innledning». I Brev 1863–64 av Camilla Collett. Nasjonalbiblioteket, 2021. Collett utga artikler, reisebrev og essay fra 1868 til 1885 og disse utgjør hovedtyngden av forfatterskapet. Et hovedtema i disse sakprosatekstene hennes er kvinnens begrensede stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Collett skrev også erindringsboken I de lange Nætter (1862) om sin egen familie. I ettertid er også hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene utgitt.
Collett var inspirator for kvinnesaksbevegelsen i Norge og ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening ved etableringen i 1884. Foreningens stifter Gina Krog skrev at «når vi kvinner av den yngre slekt kan ha en freidigere tro på vår sak enn Camilla Collett, da er denne tro for en stor del kjøpt oss for hennes smerte og ved hennes mot». Foreningen fikk i 1911 oppført monumentet «I storm».
I Colletts familie og krets finner man også flere andre fremtredende skikkelser i det norske samfunnet på 1800-tallet. Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Dikteren Henrik Wergeland var hennes bror. Hun var gift med jusprofessor Peter Jonas Collett.
Liv miniatyr|Camilla, malt av faren 1830–31. Hun var det fjerde av fem barn av sognepresten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow. Dikteren Henrik Wergeland var hennes fem år eldre bror. Augusta Wergeland Vedøe var hennes to år eldre søster, mens Harald Wergeland var hennes ett år eldre bror. Hennes to år yngre bror var generalmajor Oscar Wergeland.
Hun vokste opp på Eidsvoll, der faren begynte som sogneprest i 1817.Kristin Ørjasæter. Camilla Collett (1813–95) – kvinnesakspionér ; wergeland2008.no Hun fikk det meste av sin utdannelse ved å følge huslærernes undervisning av brødrene.Kristin Ørjasæter. Videre gikk hun ett år på Jomfru Pharos pensjonatskole for piker i Christiania (1826–27) og deretter to år (1827–29) ved brødremenighetens skole i Christiansfeld i den sørlige, tysktalende delen av Jylland. Utenlandsopphold var en del av hennes videre dannelse: faren Nicolai Wergeland tok henne med på reise til Frankrike, Tyskland og Nederland sommeren og høsten 1834. Hun oppholdt seg også i Hamburg 1836–37. Ungdomstiden i 1830-årene vekslet hun mellom å bo hjemme på prestegården i Eidsvoll og å bo hos venner i hovedstaden.
Forholdet til Welhaven Hun møtte Johan Sebastian Welhaven hos kjøpmann Herre 24. januar 1830, der Welhaven var huslærer for sønnen, Bernhard Herre.Alf Collett, 1911 Hans førsteinntrykk av henne har nedfelt seg i diktet «Soiree-billeder», utgitt 1845.<ref>J.S. Welhaven: Soiree-Billeder; Wikisource</ref> Del to åpner slik:Der kom en Stands i Soireen, da Præstens Datter traadte ind,og Sladren som gik om Theen, blev stum ved hennes lette Trin.Den fine Alf paa 16 Aar var fostret i de grønne Dale,og i vor vinterlige Dvale vi studsede ved hennes Vaar.
De to møttes med ujevne mellomrom i årene som fulgte når hun var på sine månedlange besøk i hovedstaden. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven må ha gjort forholdet mellom dem krevende. I 1834 da Camilla var i Paris for å komme over bruddet med Welhaven, besøkte hun en formiddag kirkegården Pere Lachaise og gravstedet til Abélard og Héloïse. Hun ble da overveldet av en følelse av at også Welhaven ville komme dit en dag, og risset inn navnet sitt i brystet på Heloises statue. «Det var min eneste, min første og sidste Kjerlighedserklæring, tænkte jeg...Jeg var saa vis paa at han vilde staae engang paa Trinet ved Heloises Side.»[https://no.wikisource.org/wiki/Side:Camilla_Collett_i_utvalg.pdf/14 Camilla Collett i utvalg]</ref> Og Welhaven dro virkelig til Paris, men først i februar 1936. Kvelden før avreisen tok han farvel med Camilla som var på besøk hos Bernhard Herres familie. Da Herre fulgte henne hjem, stod Welhaven og ventet, og mens Herre hentet ham, satt Camilla på en frossen jordhaug med albuene på knærne og hånden under haken. Hun og Welhaven gikk deretter lenge rundt i gatene og snakket. Camilla skrev lite i dagboken om hva som ble sagt, men nevner at det plaget Welhaven at hennes familie stod i veien for et forhold, og at de burde bryte kontakten. Neste dag var han reist, men skrev til henne fra Arendal, at han hele tiden tenkte på henne og hadde drømt om henne. I drømmen så han henne i hagen i Bergen der han har vokste opp, og hans søster var der også og hadde kysset Camilla. Han har tenkt at ingen noen gang vil komme til å elske ham som Camilla, som ville være der om så hele verden forlot ham. Og han ba henne om å ikke reise noe sted før han selv kom tilbake, for skulle de skilles, måtte de først dele alt som hadde vært. Sist i brevet forlot han De-formen og skrev at han igjen holdt henne i armene sine, og følte savnet etter henne dypere enn noen gang.Welhavens avskjed før avreisen til Paris
I 1837 bestemte hun seg for å avvikle forholdet. Da hadde Welhaven allerede fridd til Ida Kjerulf, en av Camillas venninner, som døde av tuberkulose ganske ung. Edvard Beyer oppsummerer tilhøvet mellom Camilla Collett og Welhaven slik: «For Welhaven ble forholdet til Camilla en «episode». For henne ble det skjebne.»Edvard Beyer, 1978: Norsk litteraturhistorie s. 169 Selv skrev hun i et brev til Welhaven mange år etterpå, i september 1859: «det føler jeg, var jeg bleven forenet med Dem, vilde jeg aldrig kommet til at skrive en Linie, det vilde da Alt ha gaaet i Dem.»Collett 1926, s. 316 i Optegnelser fra Ungdomsaarene. miniatyr|upright|Peter Jonas Collett.
Ekteskap og enkestand miniatyr|upright|Camilla Colletts fire sønner, 1860. I mars 1839 forlovet hun seg med den jevngamle Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-kretsen. De hadde kjent hverandre lenge gjennom selskapslivet i Christiania, og han hadde vært betatt av henne lenge. I 1841 giftet de seg. Han var jurist, skribent og litteraturkritiker, og ble i 1848 forfremmet fra lektor til professor i lovkyndighet ved universitetet. I løpet av sju år fikk de fire sønner, Robert (1842), Alf (1844), Oscar (1845) og Emil (1848). To av barna ble senere kjent for sin egen virksomhet: historikeren Alf Collett og zoologen Robert Collett.
Peter Collett døde i 1851. Enkepensjonen var beskjeden, og Camilla måtte selge huset i Uranienborgveien – bak slottet, og greide aldri å skape et nytt hjem. Robert og Oscar vokste opp hos hver sin av farens brødre, Robert hos Johan Christian Collett og Oscar hos Carl Collett, mens Alf og Emil vokste opp hos sin mor. Hun bodde i København 1852–53 mens hun skrev Amtmandens døtre; i København igjen 1863–64; i Stockholm 1865–66 for sønnen Emils utdannelse; i København fra 1870 og deretter i en vandring mellom ulike bosteder i København, Modum Bad og Kristiania. Sønnen Alf Collett skrev at «Saalænge hun endnu havde sønner at forsørge, var hun mere bundet til hjemmet, men fra aaret 1862 befandt hun sig jevnlig paa reiser i udlandet, med længere ophold i Kjøbenhavn, Berlin, Paris, Stockholm, München og Rom.»
Både som ung, i 1830-årene, og som enke, etter 1862, oppholdt hun seg jevnlig i europeiske storbyer.
I 1876 ble hun, etter en del diskusjon, bevilget en halv diktergasje av Stortinget. Hun ble provosert av forskjellen mellom de 1.600 kr som ble bevilget til mannlige forfattere og komponister, og de 800 kr hun selv fikk.
Forfatterskap miniatyr|upright|En utgave av Amtmandens Døtre fra 1897; omslag ved Thorolf Holmboe.
miniatyr|Camilla Collett fotografert av sønnen Robert ved 80-årsdagen i 1893 I ungdommen, i 1830-årene, skrev hun brev, dagbøker og erindringer. Disse er bevart og utgitt i fem bind i perioden 1926–1934; de viser stor grad av selvransakelse og refleksjon over liv og roller. Dagboken fra forelskelsen i Welhaven utgjør en stor del av dette materialet; og i senere år la Collett tekstene til rette for at de kunne utgis etter hennes død. Ved utgivelsen i 1926 ble det omtalt som «1800-tallets kjærlighetsroman».Leiv Amundsens innledning i Optegnelser fra ungdomsårene Sammen med venninnen Emilie Diriks redigerte hun også et håndskrevet tidsskrift, Forloren skildpadde i seks hefter i november 1837; noe som kan tyde på at hun hadde ambisjoner om litterær virksomhet.Forloren Skilpadde, fulltekst; bokselskap.no
Sammen med ektemannen skrev og publiserte hun noen tekster gjennom 1840-årene. Mest kjent er «Nogle Strikketøisbetragtninger» som sto i avisen Den Constitutionelle i 1842.Strikketøisbetragtninger, fulltekst; bokselskap.no Her gis en kritisk skildring av hvordan de såkalte dannede klasser omgås hverandre i hverdag og selskapsliv; hun hevder at mennene svikter sin forpliktelse til gjensidig utveksling av kunnskap og dannelse mellom kvinner og menn. Novellene «Kongsgaard» (1846) og «Et Gjensyn» (1850) ble trykt i samlinger som vennen Peter Christen Asbjørnsen utga. Ekteparet Collett kjente Asbjørnsen, og diskuterte eventyrutgivelsene. Med eventyrpastisjen «En vandring og et eventyr» i Den Constitutionelle i 1844 tok de til orde for en mer forfinet gjengivelse av folkeeventyrene. Novellesamlingen Fortællinger (1861) inneholder 8 tekster som dels skriver seg fra 1840-årene. Tekstene er inspirert av blant annet Maurits Hansen, gotiske romaner og Asbjørnsens eventyr overført til et finere borgerskapsmiljø.
Nesten alt hun skrev ble utgitt anonymt, uten at hennes navn sto på bøkene eller ved artiklene. Dette gjaldt helt fram til tredje bind av Sidste Blade i 1873.Camilla Collett (født Wergeland) 1813-1895; stemmerett.no Det siste bindet er signert med hennes eget navn. I hennes tid var det forventet at kvinner skulle utgi bøker anonymt eller med bistand av en mann.I de lange Nætter (1862) er en erindringsbok om livet i prestegården på Eidsvoll, med portretter av blant annet broren Henrik og foreldrene. Den omtales som «en sterkt poetisk fremstilling av noen få episoder fra Camilla Colletts liv.» I fiksjonsform skildrer hun et kjærlighetsforhold som muligens kan være hennes og Jonas Colletts. Hun skriver om broren Henrik også i noen andre tekster.Henrik Wergeland sett med søsterens, Camilla Colletts, øyne ; wergeland2008.no
Amtmandens Døtre Sofies skjebne er hovedsak i romanen Amtmandens Døtre, som kom ut i to deler i 1854 og 1855.Sofies historie ; fortellingeromhenne.no I romanen drøfter hun ulikhetene mellom menn og kvinner: «Kvinner hadde ingen innflytelse på sitt eget liv. Ettersom de ble definert som følelsesvesener, burde samfunnet ta den kvinnelige kjærlighetsevnen på alvor, men det skjer ikke. Det beste i kvinnene går til grunne fordi samfunnet ikke respekterer denne evnen.»
Romanen skildrer familien Ramm som tilhører det finere borgerskap. Den består av foreldrene, en sønn og fire døtre. De to eldste døtrene gifter seg av plikt og fornuft, uten kjærlighet eller respekt for sin ektemann. Det meste av handlingen følger de to yngste døtrene, Amalie og Sofie. Amalie er forelsket i en fattig prest, Brandt. En eldre, rik prest frir til henne, men Amalie velger kjærligheten – uten at det gjør henne lykkeligere når hverdagens påkjenninger kommer. Hun er den eneste av amtmannens døtre som gifter seg etter sitt eget hjerte. Sofie er skremt av sine eldste søstres skjebner, og er redd for kjærligheten. Selv om hun er forelsket i huslæreren Georg Kold tør hun ikke å satse på ham. Hun gifter seg med Amalies frier, den gamle prosten Rein.