Special Operations Executive (SOE) var en britisk organisasjon grunnlagt i 1940 for å drive spionasje, rekognosering og sabotasje og støtte motstandsbevegelser i tyskokkuperte områder under andre verdenskrig. Den opererte i nesten alle områder rammet av aksemaktene og brukte også nøytrale land ved behov. Over personer arbeidet for SOE, inkludert kvinner, og både menn og kvinner tjenestegjorde som agenter bak fiendens linjer.
De rekrutterte de første norske agentene og organiserte høsten 1940 en base på Shetland. SOE ble oppløst i januar 1946.Operation Josephine B, National Archives, Kew, England, HS6 / 347
Historie Opprinnelse Special Operations Executive ble opprettet i juli 1940 som en sammenslåing av tre britiske avdelinger som var blitt etablert i forkant av utbruddet av andre verdenskrig. Disse var:
Department EH, en propagandatjeneste opprettet av det britiske Utenriksdepartementet etter Tysklands anneksjon av Østerrike i 1938. Avdelingen ble ledet av Campbell Stuart og hadde sitt hovedkontor i Electra House.
Section D, en enhet under Secret Intelligence Service (SIS/MI6), etablert for å utforske bruk av sabotasje og irregulære metoder for å svekke fienden. Avdelingen ble ledet av Lawrence Grand.
MI(R), en militær forskningsavdeling under War Office, som fokuserte på utvikling av taktikker for geriljakrigføring og uregelmessige operasjoner.
Disse avdelingene opererte i utgangspunktet med begrensede ressurser og delvis overlappende mandat. Section D fokuserte på skjult virksomhet, mens MI(R) utviklet metoder som kunne brukes av regulære styrker i uregelmessig krigføring. Det forekom både samarbeid og duplisering av innsats. Blant annet utviklet de felles håndbøker og materiell for opplæring av motstandskjempere.
MI(R) var også involvert i opprettelsen av de såkalte Independent Companies, spesialenheter som ble brukt under det norske felttoget i 1940 til å gjennomføre sabotasje og geriljalignende operasjoner bak fiendens linjer. I tillegg bidro MI(R) til etableringen av Auxiliary Units, skjulte enheter knyttet til den britiske hjemmevernet som skulle aktiveres i tilfelle en tysk invasjon.
Dannelse Den 13. juni 1940, etter initiativ fra den nyutnevnte statsministeren Winston Churchill, overtalte Maurice Hankey (som var kabinettminister for hertugdømmet Lancaster) avdelingene Section D og MI(R) om at deres operasjoner burde koordineres. Den 1. juli ble det arrangert et kabinettmøte som førte til dannelsen av en samlet sabotasjeorganisasjon. Den 16. juli ble Hugh Dalton, minister for økonomisk krigføring, utnevnt til å ta det politiske ansvaret for den nye organisasjonen, som ble formelt opprettet den 22. juli 1940. Dalton skrev i dagboken sin at på denne dagen ble hans nye oppgaver godkjent av krigskabinettet, og Churchill skal ha sagt til ham: «Og nå gå og sett Europa i brann.»
Dalton benyttet den irske republikanske hæren (IRA) fra den irske uavhengighetskrigen som modell for organisasjonen. Frank Nelson ble nominert av SIS som direktør for den nye organisasjonen, og embetsmannen Gladwyn Jebb ble overført fra Utenriksdepartementet med tittelen administrerende direktør.
Campbell Stuart forlot organisasjonen, og Lawrence Grand ble returnert til hæren. På eget ønske forlot også J. C. Holland organisasjonen for å ta en regulær stilling i Royal Engineers. Begge ble senere forfremmet til brigader. Hollands tidligere stedfortreder i MI(R), brigader Colin Gubbins, kom tilbake fra kommandoen over Auxiliary Units og ble direktør for operasjoner i SOE. En avdeling fra MI(R), MI R(C), som var ansvarlig for utviklingen av våpen for irregulær krigføring, ble ikke formelt integrert i SOE, men ble i stedet et uavhengig organ under kodenavnet MD1. Denne enheten, ledet av Millis Jefferis, holdt til på «The Firs» i Whitchurch, Buckinghamshire, og ble kjent som «Churchills leketøybutikk» på grunn av statsministerens nære interesse og entusiasme for arbeidet.
Ledelse Lederen for SOE ble vanligvis omtalt med initialene «CD». Den første direktøren, Frank Nelson, var tidligere leder for et handelsselskap i India, konservativ parlamentsrepresentant og britisk konsul i Basel, der han også hadde drevet med etterretningsarbeid.
I februar 1942 ble Hugh Dalton fjernet som politisk leder for SOE. Årsakene er uklare, men det er antydet at han enten hadde brukt SOEs telefonavlytting til å overvåke kolleger i regjeringen, eller at han ble ansett som politisk upålitelig av etterretningstjenesten SIS. Han ble erstattet av Roundell Palmer som minister for økonomisk krigføring. Palmer pensjonerte Nelson på grunn av helseproblemer og utnevnte bankmannen Charles Hambro som ny direktør.
Hambro hadde bakgrunn fra både finans og militær tjeneste, blant annet som mottaker av Military Cross i første verdenskrig. Han beholdt samtidig flere andre verv, noe som førte til kritikk om at han ikke var fullt engasjert i arbeidet med SOE. Samarbeidet mellom Palmer og Hambro fungerte frem til august 1943, da de ble uenige om hvorvidt SOE burde fortsette som en uavhengig organisasjon eller integreres tettere med den britiske hæren. Hambro fryktet at tap av selvstendighet ville svekke SOEs effektivitet, og ble etter hvert avsatt som direktør.
Han ble erstattet i september 1943 av Colin McVean Gubbins, som hadde erfaring med spesialoperasjoner og hadde spilt en sentral rolle i både MI(R) og SOEs tidlige virksomhet. Gubbins var også kjent for å ha anvendt erfaringer fra den irske uavhengighetskrigen i sitt arbeid med irregulær krigføring.
Organisasjon
Hovedkvarter
SOEs organisasjonsstruktur utviklet seg kontinuerlig under krigen. Opprinnelig bestod organisasjonen av tre hovedavdelinger: SO1 (tidligere Department EH, ansvarlig for propaganda), SO2 (tidligere Section D, operasjoner) og SO3 (tidligere MI R, forskning). SO3 ble raskt overbelastet og ble innlemmet i SO2. I august 1941 ble SO1 skilt ut som en egen organisasjon, Political Warfare Executive, etter uenigheter med Ministry of Information om ansvarsfordeling.
Deretter ble en samlet operasjonsavdeling ansvarlig for virksomhet i fiendtlig og noen ganger nøytralt territorium, samt for utvalg og opplæring av agenter. Avdelinger, kalt seksjoner og betegnet med kodebokstaver, ble normalt tildelt enkeltland. I enkelte tilfeller, som i Frankrike, fantes flere seksjoner for å håndtere ulike motstandsgrupper. Hver seksjon hadde egne hovedkvarter og treningsfasiliteter, noe som bidro til høy grad av sikkerhetsmessig oppdeling. I 1942 ble fem eksilregjeringer overrasket over å oppdage at en samlet sabotasjeorganisasjon allerede eksisterte – SOE hadde da vært operativ i to år.
Fire tekniske avdelinger, samt noen mindre enheter, ble ledet av Dudley Newitt og arbeidet med utvikling og produksjon av spesialutstyr. Øvrige seksjoner håndterte økonomi, sikkerhet, forskning og administrasjon, selv om SOE ikke hadde noe sentralt arkiv- eller journalsystem. Da Gubbins ble direktør, innførte han en mer formalisert administrasjon og utnevnte en stabssjef for å samordne bemannings- og ressursbehov.
SOEs øverste ledelsesorgan var et råd bestående av omtrent femten seksjonsledere. Omtrent halvparten kom fra forsvaret, mens resten var embetsmenn, jurister eller personer med bakgrunn fra næringslivet. De fleste i råd og toppledelse ble rekruttert gjennom uformelle nettverk blant tidligere elever fra kostskoler og universiteter som Oxford og Cambridge, uten at dette ga organisasjonen noen tydelig politisk profil.
Underavdelinger Flere underavdelinger av SOE ble etablert for å håndtere operasjoner som lå for langt unna London til å styres direkte.
SOEs virksomhet i Midtøsten og på Balkan ble ledet fra et hovedkvarter i Kairo, som fikk et rykte for svak sikkerhet, interne konflikter og rivalisering med andre etater. I april 1944 fikk denne avdelingen navnet «Special Operations (Mediterranean)», forkortet SO(M). Etter de alliertes landgang i Nord-Afrika ble det etablert en stasjon med kodenavn «Massingham» nær Alger i slutten av 1942, med operasjoner rettet mot Sør-Frankrike. Etter invasjonen av Italia opprettet Massingham utposter i Brindisi og ved Napoli. En ny underavdeling, kalt «Force 133», ble senere etablert i Bari og underlagt Kairo, med ansvar for operasjoner i Balkan, inkludert Hellas og Nord-Italia.
I India ble det opprettet en stasjon mot slutten av 1940, først kjent som «India Mission» og senere som «GS I(k)». Den ble flyttet til Sri Lanka for å ligge nærmere hovedkvarteret til Allied South East Asia Command, og fikk da navnet «Force 136».
En parallell stasjon kalt «Singapore Mission» ble etablert samtidig, men klarte ikke å overvinne offisiell motstand mot å bygge opp motstandsbevegelser i Malaya før Japan erobret Singapore. Force 136 overtok senere resterende personell og funksjoner fra denne.
SOE hadde også en avdeling i New York, kalt «British Security Coordination», ledet av William Stephenson. Kontoret koordinerte virksomheten til SOE, SIS og MI5 med det amerikanske FBI og Office of Strategic Services (OSS).
Målsettinger SOEs mål endret seg gjennom krigen, men hovedformålet var å svekke aksemaktenes krigsevne gjennom indirekte midler som sabotasje og subversjon. Enkelte operasjoner hadde direkte militære mål, som «Operasjon Harling», der målet var å avskjære en forsyningslinje til aksetroppene i Nord-Afrika. Andre, som attentatet på Reinhard Heydrich i Praha, hadde primært psykologiske og symbolpolitiske mål, rettet både mot fienden og den okkuperte befolkningen.
Et sentralt mål var å skape fiendskap mellom den lokale befolkningen og okkupasjonsmakten, og dermed tvinge aksemaktene til å bruke ressurser og personell på å opprettholde kontrollen. Den første skisse til metoder, formulert av Dalton, inkluderte «industriell og militær sabotasje, arbeidskonflikter og streiker, kontinuerlig propaganda, terroraksjoner mot forrædere og tyske ledere, boikotter og opptøyer».
Daltons innledende ønske om omfattende sivile aksjoner ble etter hvert dempet. To hovedmål ble deretter stående: Å svekke fiendens krigsinnsats gjennom sabotasje, og å bygge hemmelige hærer som kunne støtte de alliertes fremrykning ved en framtidig frigjøring. Disse målene var til tider motstridende, ettersom sabotage ofte førte til represalier og økt fiendtlig sikkerhet, noe som kunne vanskeliggjøre oppbygging av motstandsbevegelser.
Forhold til andre aktører SOE hadde ofte anstrengte forbindelser med Utenriksdepartementet. Flere eksilregjeringer protesterte mot operasjoner som ble utført uten deres samtykke, særlig når disse førte til represalier mot sivile, eller når SOE støttet grupper som stod i opposisjon til eksilregjeringene. Likevel ble regelen «Ingen eksplosjoner uten godkjennelse fra Utenriksdepartementet» stort sett fulgt.
Forsøk på å underlegge Jefferis’ våpenavdeling MIR(C) departemental kontroll ble stoppet etter personlig inngripen fra Churchill. Deretter samarbeidet Forsyningsdepartementet med SOEs tekniske avdelinger, dog på armlengdes avstand. Finansdepartementet viste også fleksibilitet, og ignorerte i noen tilfeller SOEs tvilsomme aktiviteter.
SOE samarbeidet tidvis godt med Combined Operations, særlig om utstyr og tekniske spørsmål. Dette tok slutt da Louis Mountbatten forlot Combined Operations. Marinen motsatte seg at SOE utviklet egne undervannsfarkoster, og mente dette innebar dobbeltarbeid. Royal Air Force, spesielt Bomber Command, var ofte tilbakeholdne med å avsette fly til SOE.
Mot slutten av krigen samarbeidet SOE med de allierte frontkommandoene i frigjorte områder. Forholdet til Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force og South East Asia Command var i hovedsak godt, mens samarbeidet i Middelhavet var preget av splittelse og administrativ forvirring.