Limnos (gresk: Λήμνος, Limnos) er en øy i den nordlige delen av Egeerhavet. Administrativt utgjør øya en egen kommune innenfor periferenheten Limnos som igjen er en del av de nordlige egeiske øyer etter at den tidligere tilhørte periferenheten Lésvos. Limnos er den åttende største øya i Hellas med sine 477 km². Hovedstaden, kommunesetet og bispesete er i Mirina (gresk: Μύρινα).Kallikratis (PDF), Greske innenriksdepartementet (gresk) Det bor 16 992 mennesker på øya (2011).
Øya geografi kjennetegnes av lave, runde vulkanske høydedrag hvorav de vestlige og sørlige delen er tørr og uframkommelig uten trær og med steile klippekyster. Øyas sentrale del er derimot grønn og flate, frodige daler. Den viktigste sysselsetting er landbruk med oliven, hvete og druer til vin og ouzo. Fiske og turisme er vekstområder. Grunnet øyas gunstige beliggenhet ved innseilingen til Dardanellene har de i århundrenes løp vært flere festningsanlegg på øya, og den dag i dag er det flere militære forlegninger og en flybase.
Geografi thumb|left|Kart over Lemnos Limnos er stort sett flat (og har således mer 30 sandstrender), men i vest og særlig i den nordvestlige delen er grovt terreng og fjellrikt. Det høyeste punktet er fjellet Vigla, 470 moh. Den viktigste byen er Mirina på vestkysten og Moudros på østkysten med en stor bukt midt på øya. Mirina (også kalt «Kastro» i betydningen «festning») har også en god havn som er blitt oppgradert med en vestlig sjømur.
Byen er setet for handel til og fra det greske fastlandet. I innlandet er det beiteområder for tradisjonell sauedrift og øya er kjent for dens Kalathaki Limnou«Recognition of Protected Designation of Origin». World Intelectual Property Organization. en ost gjort fra melk fra geiter og sauer.
Frukt og grønnsaker som vokser på øya er blant annet mandel, fiken, meloner, vannmeloner, tomater, gresskar, og oliven. Den viktigste matavlingen er hvete, bygg, og sesam; faktisk kornmagasin for Konstantinopel i Bysants. Limnos produserer også honning, men det er også tilfelle med de fleste steder i Hellas, og totalen som produseres er kun litt mer enn hva som omsettes lokalt. Muskat, vindruer, vokser overalt og benyttes for å produsere en særegen bordvin som er tørr, men har en sterk smak av muskat. Siden 1985 har det kommet en rekke kvalitetsviner fra Limnos.
Øya har en utmerket flyplass med en lang rullebane.
Mytologiske Lemnos thumb|Hefaistos, maleri ved Peter Paul Rubens, 1636 For antikkens grekere var øya hellig for Hefaistos, guden for metallarbeid, som — slik han forteller det selv i IliadenHomer: Iliaden I.590ff — ramlet ned på Limnos da Zevs kastet ham hodestups ut av gudenes bolig på Olympen. Der ble han tatt vare på av sintierne (trakiske pirater) i henhold til Iliaden, eller av havnymfen Thetis ifølge Pseudo-Apollodorus.Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca I:3.5 og der med en trakisk nymfe ved navn Kabiro (en datter av Protevs) ble han far til en stamme kalt kabirere. Hellige innvielsesritualer dedikert til dem ble framført på øya.
Hefaistos' smelteverk, som var lokalisert på Limnos, foruten også navnet Aethaleia, peker til stedets vulkanske vesen. Det er sagt at ild tidvis sprutet fra Mosychlos, et av øyas fjell. Den antikke geografen Pausanias viser til en liten øy kalt Khryse som lå utenfor kysten av Limnos og ble svelget av havet. All vulkansk aktivitet er i dag død.
De tidligste innbyggerne av øya skal etter sigende ha vært en trakisk stamme som grekerne kalte for sintiere, fra gresk Σίντιες Sinteis («ødeleggende»), i betydningen «plyndrere», «pirater»,Også stavet Sinthi, Sintii, Synthi: Strabon oppgir varianter av deres navn, x.20.17, xii.3.2 Det sies at navnet Lemnos ble benyttet av Hekataios i en trakisk tittel for gudinnen Kybele. Dyrkelsen av Kybele fulgte trakerne, og hadde spredt seg fra Anatolia fra svært langt tilbake i tid. Hypsipyle og Mirina (navn på en av deres fremste byer) er knyttet til amasonene som igjen er knyttet til asiatisk dyrkelse av Kybele.
I henhold til sammendrag fra Bibliotheke (Epitome I:9), da Dionysos fant Ariadne forlatt på øya Naxos, brakte henne over til Limnos hvor han gjorde henne gravid med Thoas, Staphylos, Oenopion, og Peparethos. Romeren Plinius den eldre skrev i sitt verk Naturalis Historia (xxxvi. 13) om en bemerkelsesverdig labyrint på Limnos, som dog ikke har blitt identifisert siden eller av andre.
Ifølge en hellenistisk legende ble alle kvinnene forlatt av sine ektemenn til fordel for trakiske kvinner, og som hevn drepte de hver eneste mann på øya.Hvilket skulle tyde på at ektemennene ikke hadde forlatt hustruene uten grunn... Fra denne hendelsen, som antagelig forskrekket alle andre greske menn, ble uttrykket «lemnianske gjerninger» et fast uttrykk hos grekerne.Brewer, E. Cobham (1898): Dictionary of Phrase and Fable, «Lemnian Deed» (A) I henhold til Apollonios Rhodios' Argonautika gikk argonautene i land på øya hvor de bare fant kvinner, styrt av Hypsipyle, datter av den gamle kongen Thoas. Fra argonautene og kvinnene på øya nedstammer et folk kalt minyere. Deres konge Euneos, sønn av Jason og Hypsipyle, sendte vin og forsyninger til akajere (det navnet som Homer brukte om grekerne) ved Troja. I henhold til senere greske historikere ble minyerne fordrevet av pelasgere, et folk som skal ha kommet fra Attika i Hellas.
I en annen legende ble Filoktetes, sønn av Poias av Meliboea i Thessalia, etterlatt på Limnos av grekerne underveis til Troja. På Limnos stelte han sin sårete fot i ti år, inntil Odyssevs og Neoptolemos overtalte ham til å følge dem til Troja. Ifølge Sofokles levde han ved fjellet Hermaeos. Aiskhylos hevder det var herfra nyheten om Trojas fall ble signalisert hjem til Argos. På Limnos ble sår etter slangebitt behandlet med en spesiell kur, nemlig terra sigillata (= segljord eller forseglet jord, tysk Heilerde og Siegelerde) fremstilt av finkornet leire som finnes flere steder i Europa og også i Norden. Pedanius Dioskorides brukte «lemnisk jord» som legemiddel ved forgiftning, bitt av giftige dyr, insektstikk og dysenteri. Han løste opp leiren i vin og ga pasienten å drikke. I antikken var det naturlig at en person med et sår som ikke ville heles etter slangebitt, søkte behandling på Limnos.Annette Fröhlich: «Oldtidens lægemiddel», Skalk oktober 2020
De historiske elementer bak disse tradisjonene er antagelig at den opprinnelige trakiske befolkningen gradvis kom i kontakt med grekerne etter hvert som gresk sjøfart begynte å forbinde de spredte øyene i Egeerhavet. Trakerne var teknologisk underlegne de greske sjøfolkene.
Historie Forhistorie thumb|right|Levninger av bygninger langs åsen ved Poliochni, datert til tidlig bronsealder. Levninger av den eldste menneskelige bosetning på de egeiske øyer som er avdekket så langt er blitt gjort av en arkeologisk gruppe på Limnos bestående av greske, italienske og amerikanske arkeologer. Fra juni 2009 begynte undersøkelsene av funnstedet Ouriakos ved Louri-kysten ved Fyssini i kommunen Moudros. Hittil er det avdekket steinredskaper av høy kvalitet fra epipaleolitisk tid, som indikerer at steinalderfolk bestående av fiskere og jegere og samlere bosatte seg her for ca. 14000 år siden.«Ouriakos - Ancient Village or Settlement in Greece in Greek Islands», Megalithic Portal
En årsak for bosetningen er tilgangen på obsidian, eller vulkansk glass, og dette ble eksportert, noe tilstedeværelsen av obsidian på det greske fastlandet indikerer. Det betydde at øyboerne reiste til og fra blant annet Attika, en distanse på mellom 10 og 15 km. Andre funnstedet i Egeerhavet viser at det var et veletablert system av utvinning av obsidian og distribusjon.«Seafaring in the Aegean: new dates», Archaeo New 21. januar 2012
På stedet Poliochni ved en naturlig havn oppsto det en bosetning i den siste fase av den neolittiske tid, 3000-tallet f.Kr. på en lav skråning på østkysten av Limnos.Poliochnion Lemnos I tidlig bronsealder utviklet det seg til et blomstrende handelssenter med kontakter med de andre øyene i nordøstlige egeeriske øyene, kysten av Antolia og det greske fastlandet. Her utviklet det seg et av de første tidlige, urbane sentrene og således en av de aller første byene i Europa med en grunnleggende sosial og sivil struktur. «Ancient Poliochni» , Odysseus Lokaliseringen førte til utviklingen av en jordbruksøkonomi og sikring av et overskudd som dekket ernæringen av flere hundre innbyggere på 2000-tallet f.Kr. Syv byggefaser er avdekket i de arkeologiske lagene i Poliochni som bekrefter en bosetning fra slutten av neolittisk tid og fram til slutten av bronsealderen, da stedet ble oppgitt uten bevis på ødeleggelse ved slutten av hva som kalles tidlig egeisk II periode.
Bosetningen i tidlig bronsealder ble gradvis økt til et område på opptil 15 000 km² som besto utelukkende av steinbygninger med rektangulære rom og plasser. En sentral veg gikk parallelt med kystlinjen og med bygninger på begge sider, krysset vertikalt av mindre veger. Dette er det første dokumenterte eksempel på såkalt lineær byggesystem i Egeerhavet og Balkan som senere dukket opp på Lesbos ((Lésvos) og Troja. Dette tidlig eksempelet på byplanlegging ga ly for rundt 1500 beboere. Poliochni fikk også en befestningsmur med tårn og steinmuren ble jevnlig utvidet.
Organisering antyder også en sosial organisering, som med forsvarsmuren. En større rektangulær bygning med doble rekker av sitteplasser på begge langsidene var antagelig benyttet som et buleuterion (gresk bygning eller sal som rommet en boule, rådsforsamling).«Bouleuterion», Poliochni on the island of Lemnos
I august og september 1926 gjorde italienske arkeologer fra AthenDe tilhørte den Italienske arkeologiskole i Athen, (italiensk: Scuola Archeologica Italiana di Atene (SAIA); gresk: Ἰταλικὴ Ἀρχαιολογικὴ Σχολὴ Ἀθηνῶν) prøveundersøkelser på øya.En kort redegjørelser av deres utgravninger er gitt i Messager d'Athènes for 3. januar 1927. Hensikten var å sette søkelys på den «etruskisk-pelasgiske» sivilisasjon. Utgravningene ble gjort i funnstedet Hephaistia (oppkalt etter Hefaistos) på nordkysten av øya ettersom i henhold til Herodot overga pelasgerne stedet til Miltiades fra Athen. I en nekropolis der fra rundt 800-700-tallet f.Kr. ble det avdekket bronseobjekter, keramikk, og over 130 ossuarier («knokkelhus»). Disse inneholdt særskilte mannlige og kvinnelige gravornamenter. De mannlige inneholdt kniver og økser mens de kvinnelige inneholdt øreringer, bronsespenner, halsringer, og lignende.
Dekorasjonene på en del av gullobjektene inneholdt spiraler av mykensk opprinnelse, men hadde ingen geometriske former. I keramikken var også preget med spiraler påvirket av mykensk kultur. Resultatene fra utgravningene indikerte at beboerne på Limnos i tidlig jernalder kunne ha være levning fra en mykensk befolkning. I tillegg finnes den tidligste dokumenterte referansen til stedet Limnos i mykenske teksten ra-mi-ni-ja, «Limniske kvinne», skrevet med stavelsesskriften Linear B.Palaeolexicon, Word study tool of ancient languages Professor Della Seta rapporterte: Heffner, Edward H. (Juli–desember 1926): «Archaeological News: Notes on Recent Archaeological Excavations and Discoveries; Other News» i: American Journal of Archaeology. Vol. 31, No. 1 (januar 1927), s. 99–127, særlig s. 123–124.
«Mangelen på våpen av bronse, overflod av våpen av jern, og typen av keramikk og nålspenner gir inntrykk av at nekropolis tilhører 800- eller 700-tallet f.Kr. At det ikke tilhørte en gresk befolkning, men til en befolkning som, i øynene på hellenerne, åpenbart var barbarer, er vist ved våpnene. Greske våpen, daggert eller spyd, mangler; våpnene er de til barbere, øksen og kniven, er vanlige. Siden den gang har befolkningen imidlertid bevart så mange elementer fra mykensk kunst, tyrsenere eller pelasgere på Limnos kan bli gjenkjent som en levning av en mykensk befolkning.»
Antikken thumb|right|upright|Limnos-stelen, lemnisk (etruskisk) inskripsjoner avdekket i gravkrypt.