Sigbrit Willums (også skrevet som Willoms eller Villessoon, Mor Sigbrit) var moren til Dyveke, Christian 2.s frille. På gravsteinen står det hollandske døpenavnet hennes, Sibrecht, som ble fordansket til Sigbrit.https://www.encyclopedia.com/women/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/willums-sigbrit-fl-1507-1523 Den nederste delen av gravsteinen befinner seg i dag på Nationalmuseet. Maria Helleberg: Kvinder der forandrede Danmark
Bergen Sibrecht/Sigbrit kom fra Amsterdam, der søsteren hennes, Wilm Willums, ble boende.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 179), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2019, ISBN 978-82-419-1690-8 Broren deres, Dionysius Willumsen, er omtalt som apoteker i København i 1519.Mikael Venge: «To studier over problemer fra Christian II's tid» (s. 36), Historisk Tidsskrift, bind 14, 1981/82 En annen bror, Herman Willums, tjente ved Bergenhus festning, og var trolig årsak til at Sigbrit slo seg ned i Bergen med datteren Dyveke, som hun hadde fått med en Ottike.http://www.helsingorleksikon.dk/index.php/Karmeliterne Kanskje var Sigbrit enke etter Ottike; men hun fortsatte med å kalle seg Willums. I Bergen livnærte hun seg som selgekone.
Christian 2. besøkte Bergen i 1507 og 1509, og en av gangene er han blitt kjent med Dyveke. Forholdet utviklet seg etter avtale mellom kongen og pikens mor. Dyvekes morbror Herman ble i 1512 innsatt som kongens høvedsmann på Bergenhus. Om dette skrev Absalon Pedersson Beyer at Herman Willums fikk stillingen sin «ved Sigbrits hjelp».Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 36) Beyer nevner også at det var etter Sigbrits ordre at gatene i Bergen ble brolagteØystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 113) fra Sigbrits hjem og frem til Bergen domkirke, så hun og datteren slapp å gå til kirke på sølete veier. Dette regnes som Norges eldste brolegning og ble gjenfunnet i 2017.Stine Mari Velsvik og Per Vidar Raunholm: «Fant landets eldste brosteinsgate», Bergens Tidende, 24. november 2017
Til Oslo og København thumb|Nederlandske bønder på Amager, malt av Julius Exner. Da Christian dro tilbake til Oslo, tok han med seg Dyveke og moren hennes, og fikk bygd et murhus i Bjørvika like ved Akershus festning til dem. I 1513, da han ble konge av Danmark, flyttet han dem til Hvidøre slott nord for København. Siden kjøpte han eiendommen på hjørnet av Amagertorv til dem, bare få minutters gange fra Københavns slott hvor han bodde med sin kone, dronning Elisabeth.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 88) (eg. Isabella av Burgund.)
Sigbrit ble kongens høyre hånd, og hjalp ham i statssaker. Hun så muligheter på Amager med fruktbar jord så nært hovedstaden, og kongen inviterte nederlandske bønder til å slå seg ned i Danmark.https://www.digibron.nl/viewer/collectie/Digibron/id/3ec7f8373f2e2c16d599336148a0f45b Fra Amager skulle de forsyne slottet med blant annet rotfrukter, løk, smør og ål. I 1971 var fremdeles fjerdeparten av beboerne på Amager av nederlandsk oprinnelse.
Christian 2. var brennende opptatt av reformer og satte i gang et stort lovgivningsarbeid som resulterte i en ny landslov og ny bylov i 1521. Særlig byloven viser påvirkning fra Nederlandene, som når den øverste embedsmannen fikk den nederlandske tittelen skultus. Sigbrit med sin hollandske bakgrunn fikk dermed mye av ansvaret for innholdet.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 169)
Dyvekes død I 1517 døde Dyveke helt uventet. Hun var ung, sunn og frisk, og Sigbrit la i sin fortvilelse skylden på erkebiskopen av Nidaros, Erik Valkendorf. Han var i Trondheim da Dyveke døde i København, så Sigbrit må ha ment at han fikk andre til å utføre drapet. «Gud vet at jeg er uskyldig,» klaget Valkendorf. «Hun sier at det skal koste meg livet.» Sigbrit hadde vært rasende på ham siden kongen giftet seg, og Valkendorf, som hadde hentet bruden til Danmark, overbrakte beskjeden fra brudens habsburgske familie om at Dyveke måtte forlate Danmark, nå som kongen hadde giftet seg.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 107) Men erkebiskopen hadde bare overbrakt habsburgernes budskap; han hadde ikke stilt seg bak trusselen om at Dyveke risikerte å bli spilt «et stygt puss» (une grosse finesse) om hun ble værende. Ditlev Tamm: Juraens 100 bedste historier: Rettens kulturhistorie fra middelalderen til i dag
Kongens rådgiver Dyvekes død hindret ikke Sigbrit i å bli mektigere. Nå fikk hun ansvaret for toll-, finans- og myntvesenet i Danmark-Norge. Noen videre diplomat var hun ikke. I 1517 kom pavens utsending Giovannangelo Arcimboldi fra Milano til Danmark for å selge avlatsbrev for å finansiere byggearbeidene på Peterskirken. I 1518 dro han til Sverige og fremforhandlet en kortvarig våpenhvile mellom kong Christian og Sten Sture den eldre, men ble så gode venner med Sture, at denne ville innsette ham som erkebiskop i Uppsala. Da Christian 2. hørte det, tok han beslag i Arcimboldis gods i Danmark, også de store beløpene han hadde tjent på avlatssalget. Italieneren ble arrestert i Skåne som da var dansk, men greide å flykte tilbake til Sverige og videre til Roma. Underveis skrev han til kong Christian at Sigbrit skulle ha sagt at hadde hun vært konge, ville hun «druknet den legaten og hele følget hans, og tatt alt hans gods og pengene hans». Arcimboldi skrev at han havde større grunn til å frykte Sigbrit enn kongen. Men de truslene hun angivelig skulle ha kommet med, hadde han fra andre; han hadde ikke hørt dem selv.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 166-67)
I 1519 tok Sigbrit på seg ansvaret for Øresundstollen og flyttet innkrevingen fra Helsingør til København, samtidig som satsene ble opp mot fordoblet. Hanseatene, som hadde hatt fritak, måtte også punge ut. Klagene var mange og høylytte. En kjøpmann opplevde at Sigbrit ikke bare beslagla varene hans, men også tok anker og tau fra fartøyet til bruk for kongens forsyningsskip i krigen mot Sverige, så skipet hans lå igjen som et vrak - attpåtil etter at kongen hadde gitt ham lov til å dra videre. Sigbrit lot seg ikke påvirke av klagene, men hadde bare ett mål for øye: Å skaffe midler til Christians gjenopprettelse av Kalmarunionen.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 124)
I 1521 og 1522 stod Sigbrit på høyden av sin makt. Hun stod for omtrent alle større inn- og utbetalinger i kongens navn, og holdt oppsyn med toll- og myntvesenet. Enorme beløp passerte gjennom hendes hender. I desember 1522 mottok hun på Københavns slott nyslått mynt verd 5.000 mark, i form av rundt 900.000 mynter. I sitt hus ved Amagertorv holdt hun en stab av skrivere som talte opp pengene. Hun kunne skrive til kongens bankforbindelse i Amsterdam, Pompius Occo, og anmode om 500 gullgylden til bankhuset Fuggers representant i byen, så kongens utsending i Roma fikk pengene utbetalt fra Fuggers kontor i pavens by. Sigbrit var også involvert i fordeling av forsyninger, fødevarer og våpen i Danmark, Norge og Sverige.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 164)
I tillegg til sin sterke stilling som rikets fremste finansrådgiver ble hun utnevnt til overhoffmesterinne hos Christians dronning Elisabeth en tid etter datteren Dyvekes død. Hun satt med ansvaret for å fostre dronningens barn. Åpenbart hadde hun også medisinsk kunnskap. Da Christian 2.s søster en gang var syk, sendte en av kongens rådgivere henne en resept «som Sigbrit selv har lært meg». I Pompius Occos regnskaper ses også en større utbetaling for innkjøp til apoteket, «som Sigbrit Willems skrev etter, og jeg sendte henne». Jørgen Hanssøn i Bergen skrev våren 1521 at Sigbrit hadde lovet ham korn fra Viken da han var i København om vinteren, men kornet kom ikke, fordi det i stedet trengtes på Elfsborg. Hun hadde lånt en hollandsk foged, Tonis Merscaert i Oslo, 400 mark, som han investerte i et skip som handlet med Nederlandene og Tyskland.https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/52364/69180 Hans Mule i Oslo hadde også sin del av forretningene. I mai 1522 var et skip fra København underveis til Amsterdam med rug. Det havnet nær kysten av Skottland, der det ble kapret av engelske krigsskip, som fikk opplyst at halve lasten tilhørte enken Sigbrit «som står kongen af Danmark nær». Kanskje var det det samme skipet som Merscaert investerte i. I så fall var investeringen tapt; mannskapet ble satt i land, rugen solgt i Newcastle, og skipet sendt til Ipswich.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 165-66)
En førstehåndsberetning om et møte med Sigbrit kom fra Ambrosius Storm, ankommet fra Danzig til København sommeren 1521. Kongen var da i utlandet, og Storm anmodet Sigbrit om å få Danzig fritatt fra de nye tollsatsene som hun og kongen hadde innført. Det nyttet ikke, hun avviste argumentene hans om «hevd» og «gammel skikk» med kraftige motangrep. «Jeg sier først som sist: Jeg har ordre fra min nådige herre om ikke å endre noe.» Hun påstod til og med at hanseatene hadde fordel av de nye lovene; for tidligere hadde eierne av området der vrakgods fra forliste skip drev i land, hatt retten til det - men dette var blitt endret til at vrakgodsets eiere fikk det tilbake. Sigbrit hevdet at da var jo de tyske kjøpmennene trygget bedre i kong Christians landområder enn i sine hjemland. Så gikk hun til angrep vedrørende et skip som hun hadde hørt at svenskene skulle ha kapret - og deretter seilt til Danzig og fått solgt lasten der. En viss Gabriel Boddeker i Danzig skulle også ha baksnakket kong Christian og sammenlignet ham med «en jøde og en hund», så tårene hans rant da han da forstod at Boddeker ikke ble straffet for den omtalen. Storm dreide samtalen tilbake til de forhøyde tollsatsene, at tidligere betalte man ni danske penninger i skatt per ror på sildemarkedet i Skåne. «Hva slags konge skulle det være som bare tok ni penninger per ror?» spurte Sigbrit. Storm traff henne til flere samtaler under sitt opphold i København, og fant henne vennlig når det passet henne, men urokkelig. Når hun gikk lei av innvendinger, viste hun til «at dronningen, kongen eller riksrådet hadde gitt henne ordre, men alle viste de til henne.»Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 167-68)
Konflikten med Valkendorf I et brev fra Nykøbing datert 17. juni 1521, skrev Christian til dronningen at han dro bort en stund, og at dette skulle holdes hemmelig, så bare dronningen selv og Sigbrit kjente til fraværet hans.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 175) Imidlertid dro han til Amsterdam, der Sigbrits søster Wilm bodde, likeså broren Herman som representerte kong Christians interesser i Amsterdam, og forhandlet med det burgundiske hoffet om dronningens ubetalte medgift. De to søsknene oppsøkte Erik Valkendorf som da var i byen og følte seg truet av dem, da de røpet at Sigbrit fremdeles ga ham skylden for Dyvekes død. «Min søster vil sette deg i fangetårnet, hun vil se deg død,» sa Wilm. Herman skal ha sagt til Valkendorf at kongen hadde lovet Sigbrit at erkebiskopen skulle dø. Få dager senere ankom kongen Amsterdam og sendte samme kveld bud til byrådet i Amsterdam om at de skulle arrestere Valkendorf, med en falsk anklage om at han skulle ha stjålet med seg Nidarosdomens gull og skatter. Valkendorf fikk inntrykk av at kongen ville drept ham den natten, om han hadde kunnet.Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 179-80)