miniatyr|Oversikt over delstatene
Tysklands delstater (tysk: Länder eller Bundesländer) er 16 delvis suverene delstater, som samtlige er medlemmer av forbundsrepublikken Tyskland. Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, mens de øvrige delstatene omfatter både landområder og byer.
Den føderale statsordningen i Tyskland innebærer at statsmakten i utgangspunktet tilhører delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven (tysk: Grundgesetz) eller er tillatt etter denne. Det samme gjelder statens ansvar for borgerne. Tanken er at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå (subsidiaritetsprinsippet). Grunnloven bestemmer at den føderale regjeringen styrer finans-, utenriks- og sosialpolitikken, mens delstatene har ansvaret for blant annet utdannings- og kulturpolitikken.
Delstatenes regjeringer utpeker delegatene til Forbundsrådet. Gjennom Forbundsrådet øver delstatene blant annet avgjørende innflytelse på Tysklands EU-politikk.
Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i grunnloven. Hver delstat har en egen forfatning, men bestemmelsene i delstatsforfatningene kan ikke fravike hovedprinsippene i grunnloven. Samtlige delstater er bygget opp etter maktfordelingsprinsippet, med egne parlamenter, regjeringer og domstoler.
Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder.
Oversikt over føderasjon og delstater Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, de øvrige tretten delstatene omfatter både byer og landområder. Delstaten Bremen består av to byer, Bremen by og Bremerhaven. Byene ligger som atskilte enklaver i Niedersachsen. Begge byene har sine kommunale styringsorganer, men delstaten Bremens regjering og delstatsparlament, befinner seg i Bremen by. Våpen Delstat (se nummer i kart) Regjeringssjef Regjerings-koalisjon Stemmer i Forbundsrådet Areal (km²) Innb. (mio) Innb. pr. km² Hovedstad Flagg 50px (1) Baden-Württemberg Winfried Kretschmann (Bündnis 90/Die Grünen) CDU, Bündnis 90/Die Grünen 6 35 752 10,879 304 Stuttgart 50px 50px (2) Bayern Markus Söder (CSU) CSU/Freie Wähler 6 70 549 12,844 182 München 50px 50px (3) Berlin Kai Wegner (CDU) CDU og SPD 4 892 3,520 3 948
50px 50px (4) Brandenburg Dietmar Woidke (SPD) SPD/Die Linke 4 29 654 2,485 84 Potsdam 50px 50px (5) Bremen Andreas Bovenschulte (SPD) SPD/Bündnis 90/Die Grünen/Die Linke 3 420 0,671 1 599 Bremen by 50px 50px (6) Hamburg Peter Tschentscher (SPD) SPD, Bündnis 90/Die Grünen 3 755 1,787 2 366
50px 50px (7) Hessen Boris Rhein (CDU) CDU/Bündnis 90/Die Grünen 5 21 115 6,176 293 Wiesbaden 50px 50px (8) Mecklenburg-Vorpommern Manuela Schwesig (SPD) SPD/CDU 3 23 214 1,612 69 Schwerin 50px 50px (9) Niedersachsen Stephan Weil (SPD) SPD/CDU 6 47 593 7,926 167 Hannover 50px 50px (10) Nordrhein-Westfalen Hendrik Wüst (CDU) CDU/FDP 6 34 113 17,866 524 Düsseldorf 50px 50px (11) Rheinland-Pfalz Alexander Schweitzer (SPD) SPD/FDP/Bündnis 90/Die Grünen 4 19 854 4,077 205 Mainz 50px 50px (12) Saarland Anke Rehlinger (SPD) SPD 3 2 569 0,966 388 Saarbrücken 50px 50px (13) Sachsen Michael Kretschmer (CDU) CDU/SPD 4 18 449 4,084 221 Dresden 50px 50px (14) Sachsen-Anhalt Reiner Haseloff (CDU) CDU/SPD/Bündnis 90/Die Grünen 4 20 452 2,245 110 Magdeburg 50px 50px (15) Schleswig-Holstein Daniel Günther (CDU) CDU/FDP/Bündnis 90/Die Grünen 4 15 802 2,859 181 Kiel 50px 50px (16) Thüringen Bodo Ramelow (Die Linke) Die Linke/SPD/Bündnis 90/Die Grünen 4 16 202 2,171 134 Erfurt 50px 50px Tyskland Olaf Scholz (SPD) SPD/Bündnis 90/Die Grünen/FDP Føderalt nivå; ikke relevant 357 358 82,275 230 Berlin 50px
Historie miniatyr|178x178pk|Tyskland ble etter 1945 inndelt i okkupasjonssoner. Grensene skiftet noe. Tegningen viser grensene perioden 1947 til 1949: Britisk (grønn), sovjetisk (rød), amerikansk (gul) og fransk (blå). Lyseblå: Saarland, som i perioden 1947–1956 eksisterte som en autonom republikk.|alt=
Keiserriket og Weimarrepublikken miniatyr|178x178pk|Grensene for Forbundsrepublikken Tyskland med delstatsgrenser, i oktober 1949.150px|miniatyr|Delstatsgrensene etter grunnleggelsen av Baden-Württemberg i april 1952. 150px|miniatyr|1957 til 1990 etter innlemmelsen av Saarland. miniatyr|178x178pk|Grensene mellom delstatene etter Tysklands gjenforening, og en mindre endring mellom Brandenburg og Mecklenburg-Vorpommern i 1992. 150px|miniatyr|Proklamasjon fra de britiske okkupasjonsmyndigheter om etableringen av Niedersachsen 1. november 1946 400px|miniatyr|Administrativ inndeling av Tyskland Det tyske keiserrike (1871 til 1918) hadde en føderal struktur. De 25 delstatene var i samsvar med forfatningen representert i et forbundsråd med tilsammen 58 medlemmer. Preussen var størst med 17 medlemmer foran Bayern med 6 medlemmer. Preussen representerte et dynasti og var den dominerende delstaten, med 2/3 av befolkningen og arealet. Den føderale staten hadde liten innvirkning på finanspolitikken.
Også Weimarrepublikken (1919 til 1933) var en forbundsstat. Denne ble mer demokratisk i den forstand at nasjonalstaten fikk større innflytelse over finanspolitikken. Fortsatt var imidlertid Preussen dominerende med hensyn til befolkning og areal.
Det nasjonalsosialistiske Tyskland Det nasjonalsosialistiske Tyskland ble under den såkalte ensrettingen (Gleichschaltung) rendyrket som en enhetsstat, og delstatene mistet sin innflytelse.
Det okkuperte Tyskland 1945 til 1949 Etter avslutningen av den andre verdenskrig opprettet de allierte okkupasjonsmaktene nye delstater, for slik å skape en desentralisert fordeling av makt. Ved inndelingen av delstatene ble det ikke søkt å opprettholde delstatenes historiske grenser. Tvert imot var det for de allierte okkupasjonsmaktene viktig å oppløse Preussen og den ekstreme asymmetri denne delstaten ville ha representert i den nye forbundsstaten. Blant de vesttyske delstatene var det bare Bayern, Hamburg og Bremen, og til en viss grad Schleswig-Holstein, som kunne sies å bygge på historiske grenser. Inndelingen av de nye delstatene førte til en viss usikkerhet blant befolkningen, og grunnloven fikk dermed en bestemmelse som gjorde mulig å endre grensene (Art. 29).
I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det i juli 1945 opprettet delstatene Sachsen, Sachsen-Anhalt, Thüringen, Brandenburg og Mecklenburg-Vorpommern. I den amerikanske sonen kom i september 1945 Bayern, Hessen, Württemberg-Baden og i januar 1947 Bremen. Storbritannia opprettet i sin sone i 1946/1947 delstatene Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Schleswig-Holstein og Hamburg. Frankrike grunnla 1945/1946 i sin okkupasjonssone delstatene Baden, Württemberg-Hohenzollern og Rheinland-Pfalz.
Forbundsrepublikken Tyskland
Londonkonferansen i 1948 mellom Storbritannia, USA, Frankrike og Benelux-landene konkluderte med et ønske om dannelse av en forbundsstat i de vestlige okkupasjonssonene.
Ved grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 23. mai 1949 besto landet ifølge grunnloven av tolv delstater.
Baden Bayern Berlin Bremen Hamburg Hessen Niedersachsen Nordrhein-Westfalen Rheinland-Pfalz Schleswig-Holstein Württemberg-Baden Württemberg-Hohenzollern
I 1952 ble delstatene Württemberg-Baden, Württemberg-Hohenzollern og Baden slått sammen til Baden-Württemberg, slik at forbundsrepublikken formelt da omfattet ti delstater når man regner med Vest-Berlin.
I 1955 ble det i Saar-området avholdt folkeavstemning som resulterte i at Saarland forlot Frankrike og ble i 1957 innlemmet i forbundsrepublikken som landets formelt sett ellevte delstat. Dette ble senere kalt «Den lille gjenforeningen».
En relativt liten utvidelse av Tysklands grenser fant sted i 1963, da kommunen Selfkant ble endelig innlemmet i delstaten Nordrhein-Westfalen. Selfkant var til da holdt som pant av Nederland for krigserstatninger landet mente å ha krav på. Kommunen er Tysklands vestligste punkt.
DDR (1949 til 1990) Den sovjetiske okkupasjonssonen og senere DDR var opprinnelig også oppdelt i delstater, tilsvarende de som hadde vært i Deutsches Reich. DDR ble imidlertid ikke videreført som en føderalstat, men som en enhetsstat, kontrollert av ett parti, SED. I 1952 ble delstatene opphevet i DDR, til fordel for 14 regioner kalt Bezirk.
Berlins særstilling Berlin var etter andre verdenskrig delt i fire okkupasjonssoner. De vestlige sonene ble gjerne samlet kalt Vest-Berlin og den del av byen som lå i den sovjetiske sonen, Øst-Berlin.
Berlin var i henhold til forbundsrepublikkens grunnlov (Grundgesetz) og byens egen forfatning (Verfassung von Berlin av 1. september 1950), en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland. Dette slo også Tysklands forfatningsdomstol fast 21. mai 1957. Okkupasjonsmaktene aksepterte imidlertid «inntil videre» ikke at Vest-Berlin fullt ut ble en del av forbundsrepublikken. Berlin sendte representanter til Forbundsdagen og Forbundsrådet, men kun med rådgivende stemmerett.Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. International & Comparative Law Quarterly, 6(1), 83-102.
Vest-Berlin og Vest-Tyskland fikk et ensartet skattevesen, og Vest-Berlin ble subsidiert med betydelige beløp hvert år. Vest-Berlin hadde tette bånd til Vest-Tyskland og ble av vesttyske myndigheter og de lokale myndighetene i Vest-Berlin behandlet som en delstat. Innbyggerne i Vest-Berlin fikk vesttysk statsborgerskap, og Vest-Berlin implementerte indirekte all vesttysk lovgivning.Grathwol, R. P., & Moorhus, D. M. (1995). American Forces in Berlin: Cold War Outpost, 1945-1994. DIANE Publishing.Plischke, E. (2012). Government and politics of contemporary Berlin. Springer Science & Business Media.Dill, M. (1970). Germany: a modern history. University of Michigan Press.
Tysklands gjenforening
Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble de opprinnelige østlige delstatene fra 1945 gjenopprettet og innlemmet i forbundsrepublikken. Det dreide seg om
Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Thüringen, Sachsen og Sachsen-Anhalt.
I tillegg ble Vest- og Øst-Berlin sammenslått til en delstat. Samlet fikk Tyskland dermed 16 delstater. Etter gjenforeningen ble de nye delstatene innlemmet i en overføringsordning mellom landets rike og fattige områder.Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 242, 246) ISBN 978-8215-02220-8
Forsøket på sammenslåing av Berlin og Brandenburg Brandenburgs befolkning avviste i en folkeavstemning i 1996 et forslag til sammenslåing av Berlin og Brandenburg, slik delstatsregjeringene hadde foreslått. Berlins befolkning stemte for med 94,5 % av de avgitte stemmer. Valgdeltakelsen i Berlin var 47,93 % av de stemmeberettigede. I Brandenburg stemte 62,67 % av de stemmeberettigede mot forslaget. Valgdeltakelsen i Brandenburg var på 66,38 % av de stemmeberettigede.
Politisk system
Føderalisme etter subsidaritetsprinsippet Forbundsrepublikken Tyskland er en forbundsstat. De 16 delstatene er medlemmer av forbundet, men med selvstendig statsmakt. Fordelingen av Tysklands statsmakt følger i utgangspunktet det alminnelige maktfordelingsprinsippet mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.
Den tyske føderalismen medfører også at statsmakten er fordelt «vertikalt», det vil si mellom de nasjonale myndigheter og delstatsmyndighetene. På nasjonalt nivå så vel som delstatsnivå er det gitt kompetanse til å gi lover, til å utøve makt og domstoler. Fordelingen av myndighet mellom den føderale staten og delstatene bygger på subsidaritetsprinsippet. Prinsippet innebærer at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.