Magnus I den gode Olavsson (norrønt: Magnús góði Ólafsson), født 1024, død 25. oktober 1047, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.
Bakgrunn thumb|250px|Mynt med Magnus I. Etter at Erling Skjalgsson, rygenes herse som avslo jarletittelen, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild. Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus. Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029–30, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29. juli 1030, ble Magnus igjen hos Jaroslav.
Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene. De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere. Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret.
Året etter slaget på Stiklestad åpnet Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring, og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag. Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de tolv manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Norvegiæ – Norges evige konge.
Magnus' første år thumb|Enkedronning Astrid taler til svenskene om å støtte stesønnen Magnus Olavsson. Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig, og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn, og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: «Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv?» Sigvat svarte at han heller ville gi to mann til Gud enn én til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store, «for han var den beste mann jeg visste i verden». Da ble kongen blidgjort.Sturlasson, Snorre (1979): Snorres kongesagaer, side 334 (I). ISBN 82-05-31464-0
Snorre starter Magnus den godes saga med Magnus’ reise fra Gardariket til Sverige hvor hans stemor, enkedronning Astrid Olofsdatter, kalte til ting utenfor Sigtuna for å be svenskene hjelpe Olav Haraldssons sønn å vinne farsarven sin.
En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var fem til han var elleve år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene.
Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt, og de jagde ham ned. Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette, skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk.Flokenes, Kåre (oversetter) (2002): Morkinskinna, norske kongesoger 1030-1157. Side 15. ISBN 82-91640-14-9
Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid: Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem.Tjønn, Halvor (2006): Vikingenes Russland. Side 119. ISBN 82-91640-27-0
Guttekongen Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter. Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040, og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun seks år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig.
Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet. Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering: Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten, bygdearistokratiet fant sin plass og helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt.
Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen, og som ble landets reelle styrer i de første årene.
Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status: Snorre, side 130.
Alvhild! Villig la sitte Astrid på fremste plassen, Om du så sjøl med Guds vilje Har vokst stort i gjævhet.
Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.
Magnus får tilnavnet sitt thumb|250px|Tittelfrise av Gerhard Munthe til Magnus den godes saga i 1899-utgaven av Heimskringla. Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. Ifølge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da «Ta heller mi øks!» og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.
Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser istedenfor seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: «Kongen blir rød som blod», skriver Snorre og lar ham si «Da kunne nok di øks nå ham!» Kalv nektet for dette, «Ikke nådde mi øks ham!», hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.
Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: «somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen».Snorre, side 134. Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.
Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte «frispråkviser» (Bersoglosvísur) som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:Snorre, side135. Hvem egger deg, gjæve herre, til å hogge ned bøndenes buskap? Overmot er det å gjøre slik gjerning i eget rike. Slike råd har ingen før gitt den unge kongen. Av ran dine menn er leie, folket i landet er harmfullt.Du som sjøl tukter tjuver, du bør ta deg i vare ved ryktet som går blant mengden. Med måte skal hender avhogges. Venn er den som varsler. Villig følg nå, konge, det råd som her ble gitt deg, hør hva bønder krever! Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble flere av Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag ved Langøysund-forliket. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som «Magnus den gode»! Ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.
Kongsmøte ved Gøtaelva thumb|300 px|Barnekongene Magnus (venstre) og Hardeknut møtes ved Gøtaelva. Tegnet av Halfdan Egedius. Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037. Guttekongene «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.»Snorre: 127-128
For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen «det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike».Holmsen, Andreas (1961): Norges historie fra de eldste tider til 1660. Side 174. Universitetsforlaget Oslo-Bergen. Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende; «det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene», annet enn i sagaene.Krag, Claus (1995): Aschehougs Norges historie. Side 169. ISBN 82-03-22015-0
En forbindelse mellom de to nasjonene må det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8. juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst. Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet.
I krig som Danmarks konge