Aranøyene (irsk: Oileáin Árann; engelsk: Aran Islands)Oileáin Árann / Aran Islands, Placenames Database of Ireland er gruppe på tre øyer ved munningen av Galwaybukten på vestkysten av Irland, med et samlet areal på rundt 46 km2. Fra vest til øst er øyene: Inishmore (Árainn / Inis Mór), som er den største; Inishmaan (Inis Meáin), den nest største; og Inisheer (Inis Oírr), den minste. Det er også flere holmer og skjær. I dag er Aranøyene en turistattraksjon med rundt 250 000 besøkende i året som søker et sted hvor mye fortsatt er det tradisjonelle livet som har eksistert på øyene i tusen år eller mer.FitzGerald (2003), s. 9 Mens mange stedsnavn i resten av Irland har blitt anglifisert, er det opprinnelige irske-gæliske stedsnavnene på Aranøynene fortsatt i bruk, mange ord som går igjen: tobar (brønn), cill (kirke), clacáns (liten landsby).FitzGerald (2003), s. 13 Oldtidsforskeren William Wilde, far til den mer kjente Oscar Wilde, noterte at «De vestlige øyene på Aran har det største antallet av hedenske og tidlig kristne monumenter, militære, hjemlige, kirkelige og graver som kan bli funnet innenfor det samme området i Europa.»FitzGerald (2003), s. 35
Etymologi Den etymologiske forklaringen på Árainn er ikke gitt, og kan ha flere forklaringer. Det kan være avledet fra det irske ordet for nyre, ána, da det er sagt at Inishmore ligner på en nyre. Ána kan også betegne rygg eller ryggrad og i overført betydning også «en rygg av land», som i det irske uttrykket árd-thuinn, «høyden over bølgene».
Árainn (Aran) er navnet som lokalt brukes om den største øya, men da den britiske oppmålingsmyndigheten kartla Irlands vestkyst, mente de dette var uryddig og valgte alternativet Inishmore (Inis Mór).Det offisielle irske navnet på den store øya er Árainn, men britiske Ordnance Survey, da de kartla landskapet i Vest-Irland, oppfant navnet Inishmore for den største øya, sannsynligvis for å unngå forvirring med Aran Island (dagens Arranmore) i grevskapet Donegal. Inis Mór er den irsk-gæliserte formen av dette nye navnet, og har fått bred aksept. Det offisielle navnet Árainn (Aran) har likevel kommet i relativt vanlig bruk. På kart står de irske navnene ved siden av den engelske formen av navnet. Ettersom irsk er det vanligste språket på øyene blir likevel de irske og tradisjonelle formene som oftest brukt øyene, tettsteder og for andre stedsnavn. Befolkningen, som i henhold til folketellingen i 2016 består av 1 226 innbyggere (økt til 1 317 for 2022), snakker først og fremst irsk, noe som gjør øyene til en del av gaeltacht, et irsktalende område. De fleste øyboere er snakker også engelsk. Befolkningsantallet har jevnlig vært synkende da ikke alle i den oppvoksende generasjonen er interessert i øyenes tradisjonelle levevis, og det store urbane senteret i Galway er kun en båttur unna.
Geografi
Aranøyene (Oileáin Árann) består av tre hovedøyer, fra vest til øst:
Inishmore (Inis Mór), som er den største, Inishmaan (Inis Meáin), Inisheer (Inis Oírr),
thumb|left|500px|Aranøyene I tillegg kommer Brannock Islands, småøyer som ligger ytterst mot vest.
De små Brannock-øyene er ubebodd, men et er et aktivt fyrtårn på en av dem, Eeragh Lighthouse, som markerer dedn nordvestlige inngangen til Galwaybukten. Det ble bygget i 1857 og automatisert i 1978.«Eeragh Lighthouse», Commissioners of Irish Lights. Det er også et fyrtårn på Inisheer, Inisheer Lighthouse, som markerer den sørøstlige inngangen til Galwaybukten, Inisheer Lighthouse. Det ble også bygget i 1857 og automatiert i 1978.«Inisheer Lighthouse», Commissioners of Irish Lights
Inisheer er den minste av Aranøyene på 6,36 km² i areal. Terrenget på Inisheer, som de andre to øyene, er flatt og dens høyeste punkt er 58 meter over havet. Den strekker seg 2,8 kilometer i nord-sørlig retning, og 3,8 kilometer i øst-vestlige retning.Viewfinder Panoramas Digital elevation Model Øya har 281 innbyggerer i henhold til folketellingen i 2016. «Populated off-shore islands», Gov.ie. Department of Rural and Community Development. Sitat: «The main inhabited offshore islands included in the 2016 census [..] Co. Galway [..] Inis Oírr* [..] 281»
Inishmaan er den nest største av Aranøyene og er 10,1 km² i areal. Øyas høyeste punkt är 77 meter over havet. Den strekker seg 4,2 km i nord-sørlig retning, og 3,9 km i øst-vestlig retning. Den har per 2016 en befolkning på 183 innbyggere.
Inishmore er den største av Aranøyene. Øyas høyeste punkt er 117 meter over havet. Den strekker seg 7,1 km i nord-sørlig retning, og 13,4 km i øst-vestlig retning. Den har per 2016 en befolkning på 762 innbyggere.
Samlet har de tre Aranøyene en befolkning på 1226 innbyggere i henhold til folketellingen av 2016.
Historie thumb|Tempull Bheanáin, Inishmore
Eldste historie Aranøyene har hatt menneskelig bosetning siden steinalderen, tiltrukket antagelig av de rike fiske i bukten og beskyttelsen mot ytre fiender fra alle kanter som den relative isoleringen på øyene ga. Basert på bevis på tidlige samfunn i Burren, 8 km unna, kom de første bosetterne som fulgte kystvegen vest i Irland til øyene i små skinnbåter så tidlig som 4000 f.Kr. De drev antagelig jakt og fiske, men alle spor etter dem har forsvunnet i tidens tann. De første direkte spor er datert til rundt 2500 f.Kr. i form av megalittiske graver, om enn i ruiner.
I neolittisk tid (bondesteinalderen) bygde bosetterne mer permanente boliger og i tillegg til fiske drev de også jordbruk. Øyene består av karbonholdig kalkstein og har ikke naturlig forekommende matjord. Tidlige nybyggere gjødslet og forsterket jorda med tang og sand fra kysten. Murer med tørrstein ble bygget for å beskytte jorda i små jordlapper. De hadde også tamdyr. De bygde megalittiske strukturer for å ære sine døde og etablere krav til området. De bygde kileformete gallerigraver (kilegrav) som er en type irsk kammergrav i neolittisk tid rundt 2000 f.Kr. De er så navngitt da gravkammeret smalner i den ene enden ved å den avtar både i høyde og bredde fra vest til øst, og gir en kileform i høyden. De ser ut som en stor gravkiste i steinplater, og bortimot alltid orientert mot solnedgang, noe som antagelig indikerer forestillinger om solen og etterlivet.FitzGerald (2003), s. 36-37 I Burren er det også et stort antall graver av denne typen, noe som antyderr den nære kulturelle forbindelsen. På Inishmore er det en neolittisk grav ved Eochaill som fortsatt står. Den består av to store steinheller støttet av en endestein og med tre steinheller dekket av tre takheller.Graver av disse typene inneholdt kreamsjoner, potteskår og personlige eiendeler som perlekjeder og amuletter.
I bronsealderen fra rundt 1800 f.Kr. hadde øyenes innbyggere metallredskaper. Disse små samfunnene gravla sine døde i dekorerte urner under steinvarder. To slike gravurner ble avdekket i 1885 på Inisheer, datert til rundt 1500 f.Kr. Det er også blitt funnet steinøks og et øksehode i bronse på samme øy.
Klippeborger thumb|Den forhistoriske borgen Dún Aonghasa på kanten av en 100 meter høy klippe. thumb|Utsnitt av den indre festningsvollen thumb|Åpning i festningsmuren Det mest imponerende arven som øyenes tidligste innbyggere har etterlatt seg er massive klippeborger eller bygdeborger av stein som definerer dem. Det er syv i alt:
Dún Aonghasa på Inishmore, datert tilbake til minst 1100 f.Kr.«Western Stone Forts» , The Heritage Council Dúcathair, på sørvestkysten av InishmoreFitzGerald (2003), s. 38 Dún Eochla, på innlandet av Inishmore Dún Eoghanachta, også på innlandet av Inishmore Dún Chonchúir på Inisheer Dún Formna på Inisheer Dún Flearbhaigh på Inisheer, hvor klanen O’Brian i middelalderen bygde et tårnhus innenfor festningens omkretsmurer.
Tre festningen har sin opprinnelse i forhistorisk tid: Dún Aonghasa; Dúcathair; og Dún Chonchúir. De øvrige ble bygget antagelig i tidlig middelalder. De varierer betydelig i størrelse og i kompleksiteten i deres forsvar ved å ha en ytre mur mens andre har hele tre eller flere. I tillegg er det tilstedeværelsen av ekstra forsvar noen av borgene som kalles spansk rytter (eller chevaux-de-frise på fransk og engelsk). Det består av høyreiste, noen opp til 1,75 meter, vinkelformet, sylskarpe steinsøyler tett samlet med den hensikt minske direkte angrep da passasje mellom dem var langsom og vanskelig. Det siste er blitt tolket som en innflytelse fra lignende forsvarsanlegg i Spania, Wales og Skottland, og kan tyde på keltisk kunnskapsformidling langs sjøveien fra den iberiske halvøy og opp kysten av Irland. Den særskilt utformingen og dens spredning langs den atlantiske sjøveien kan tyde på en form for spesialkunnskap, hvor klippefestningen Dún Aonghasa med bratt klipper mot sjøen, og flere festningsmurer i oval utforming mot land. Barry Cunliffe, professor i arkeologi ved Universitetet i Oxford, har pekt på at de ofte står på fjerne og ugjestmilde steder, og i tilfellet med Dún Aonghasa også bygget på et sted utsatt for ekstremt vær og fjernt fra produktivt land.Cunliffe (2004), s. 362-363. Et kart på side 363 viser spredningen av spansk rytter/chevaux-de-frise fra den iberiske halvøy til Wales, Irland og Skottland.
Aranøyene var en del av den atlantiske spredningen av store kvanta bronse og kunnskapsutvekslingen av bronse i tidsrommet av rundt 600 år som utgjør sen bronsealder. Arkeologisk undersøkelser av Dún Aonghasa har påvist enkel bosetning datert til perioden 1300-800 f.Kr. som er før de store steinkonstruksjonene som har gjort stedet kjent. I grunnen er det avdekket fragmenter fra støpeformer i voks og brent leire for et bronsesverd, spydspiss og ringer/armbånd. Det viser at på fjernt sted som Aranøyene var det spesialister som hadde kunnskapen til å støpe bronsegjenstander, og 1000 km unna i nordøst i Jarlshof på Shetland eksisterte det samme. Det viser at selv små samfunn fikk sine behov av metallvåpen dekket av lokal produksjon.Cunliffe (2004), s. 278 Det ble også funnet rav, noe som indikerer rikdom.FitzGerald (2003), s. 40
Byggingen av Dún Aonghasa er gjort av lokale håndverkere, hogget ut av kalkstein på stedet, omhyggelig plassert tørrmur (uten bruk av mørtel eller bindemiddel). Festningens areal er 6 hektar (14,5 acres), åpen til havet på den ene side på toppen av en hundre meter rettvinklet høy klippe, og med tre delvis konsentrisk steinmurer mot land. Den innerste borgvollen er 4 meter ved fundamentet og er 6 meter høye. På den østlige siden er det en portåpning med en massiv overligger eller dekkstein fortsatt på plass. Den store borgvollen har også trapper og flere terrasser bygd inn. Klippeborgen var besatt også i jernalderen, og kanskje også forsterket i tidlig kristen tid.FitzGerald (2003), s. 40
Tidlig kristen tid
Aranøyene har i lang tid hatt et omdømme som et hellig sted som tiltrakk seg hellige menn og kvinner. Det ble opprettet klosteranlegg på alle de tre øyene. Omdømmet til disse vokste og lærde sammen med pilegrimer kom reisende langveisfra til Ára na Naomh, «helgenes øy».FitzGerald (2003), s. 46