Thomas Ball Barratt (1862–1940) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller «åndsdåpen» som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.
Barratts hjertesak var at mennesker skulle ta imot frelsen, hans sosiale engasjement (diakoni) og «kampen mot alkoholen».Ski, M. 1979, s. 43 Han var en dyktig leder, og ble av mange sett på som den øverste lederen i europeisk pinsebevegelse. Hans motto var «Fram til urkristendommen». Han ble også vant med at det ble kastet råtne egg på ham om han var ute og spaserte.Ski, M. 1979, s. 8 Han var interessert i kunst, sang og musikk, og oversatte sangtekster til norsk. Han var en etterspurt predikant og har skrevet flere bøker og en mengde teologiske artikler i kristne blad.Ski, M. 1979, s. 45
Barratt giftet seg 10. mai 1887 med Laura Jakobsen. De fikk åtte barn, men bare fire vokste opp. Datteren Mary Barratt Due var pianist, sammen med sin mann Henrik Adam Due stiftet hun Barratt Due musikkinstitutt i 1927. Musikerne Cecilie Barratt Due og Stephan Barratt-Due er Barratts oldebarn.
Barratt døde 29. januar 1940. På dødsleiet skal han ha uttalt at «det var mer land å innta».
Om pinsevekkelsen Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og Den hellige ånd. Det personlige livet som kristen, var også sentralt og fikk sitt uttrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene.
Åndsdåpen (dåpen i Den hellige ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den hellige ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham.
Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen. De utga bladet, The Apostolic Faith. Det ble etterhvert dannet menigheter av åndsdøpte mennesker, først i USA. Bevegelsen spredte seg som en løpeild. Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler og i løpet av få år var den spredt over hele det nordamerikanske kontinentet.
Livshistorien thumb|right|Alexander Barratt. Thomas Ball Barratt ble født 22. juli 1862 i Albaston, England. Hans far, Aleksander Barratt, skulle lede gruvedriften etter svovel, på Varaldsøy i Hardanger, og flyttet alene dit i 1867. Familien flyttet etter og kom til Norge i 1868.
Foreldrene var sterkt engasjert i metodistbevegelsen. Som elleveåring ble Barratt sendt til en metodistskole i England. Tolv år gammel ble Barratt frelst. Sin teologiske utdanning hadde han fra Wesleyan Collegiate Institute i Taunton England. Skolen heter i dag Queen's College, Taunton. Her studerte han også kunst og musikk. Komponisten Edvard Grieg var hans musikklærer i Norge.
Hjemme i Norge, om sommeren, traff han Ole Olsen, som er regnet som en av de største norske predikantene i metodistkirken.
Metodist I 1885 kom Barratt til Kristiania, hvor han ett år virket som predikant i 2. metodistkirke. I 1886 flyttet han til Voss. Det var på vestlandet han traff Laura Jakobsen, i menigheten De frie venner, i Bergen. 27 år gammel, i 1889, var han igjen tilbake i Kristiania, som pastor i Centralkirken. Det var han til 1902. Hans engasjement gjorde at han etterhvert fikk mange andre arbeidsoppgaver. Han fikk laget bladet Byposten, som så dagens lys den 27. februar 1904. Bladet hadde oppbyggelige artikler og rapporter fra kristent arbeid rundt om i verden. Barratt startet arbeidet Kristiania Bymisjon (sosialt arbeid i Kristiania) i 1902. Barratt ønsket «å hjelpe alkoholikere og andre belastede mennesker». Metodistenes årskonferanse hadde gitt han sin velsignelse, men uten særlig entusiasme. Etter tre år, i 1905, var så mange mennesker blitt frelst, at lokalene ble trange. Barratt ønsket å reise et stort nybygg, Håkonsborg, i Kristiania. Det skulle være et sentrum for Bymisjonen. Han reiste til USA og New York, i 1906, for å samle inn penger.
Barratt i USA Barratt leide et rom i gjestehuset til A. B. Simpson på Manhattan. Gjeste huset var oppholdssted for misjonærer som ventet på utreise med skip til misjonsfelt på andre kontinenter. I dag heter denne misjonsorganisasjonen Christian & Missionary Alliance. Innsamlingen av penger til bygget Håkonsborg ble en fiasko. Barratt innså at noe hjelp fra Amerika til husbygging ble det ikke. Under hele oppholdet i Amerika sendte han rapporter om amerikansk kristenliv til Norge. Disse ble trykket i bladet Byposten.
I New York hørte Barratt om en den nye åndsvekkelsen i Azuza Street i Los Angeles. Han hadde lenge lengtet etter «hjertets renselse» og «dåpen i Den hellige ånd, og i september (1906) kom han tilfeldig over bladet The Apostolic Faith, hvor han leste om nettopp dette. Han var inderlig i bønn for selv å oppleve «dåpen i Den hellige ånd».
Tungetale og åndsdåp Thomas Ball Barratt kom aldri til Azusa Street; han hadde ikke penger til å reise dit. Fra New York, fikk han sendt et brev og fikk kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles. Svarbrevet skulle komme til å forandre hans liv totalt. Han ble i svarbrevet utfordret, hvor det stod «at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud». Og han ofret sine «kristelige ambisjoner og planer» og gikk inn i inderlig bønn til Gud. Dette var i Glad Tidnings Tabernacle, som lå like ved stedet Barratt bodde (eller i samme bygning). Den 7. oktober 1906 «kom han gjennom» og ble åndsdøpt, men hadde ikke fått tungetalen. Han oppleve vekkelsen som skulle få så stor betydning for resten av hans liv. I selvbiografien Erindringer, forteller Barratt om sine opplevelser den 15. november 1906 da han mottok «dåpen i Den hellige ånd og ild med tungetale».
«…Jeg var lik DanielBibelen, Daniels bok 10,8 aldeles hjelpeløs under den guddommelige berøring og måtte støtte meg til et bord på plattformen hvor jeg satt og gled så ned på gulvet. Atter begynte mine taleorganer å bevege seg, men ingen lyd hørtes. Jeg bad en bror (nordmann) som ofte hadde hørt meg preke i Christiania, og legens hustru, å be for meg ennå en gang. ”Forsøk å tale”, sa nordmannen.» «Men jeg svarte at hvis Herren ville tale gjennom et menneskelig vesen, da måtte han drive meg til det med sin Ånd! Det skulle ikke være noe humbug i denne sak! Mens jeg bad, så de en ildkrone over mitt hode og en kløvet tunge som av ild foran kronen.som i Apostlenes Gjerninger 2, 3-4 (Bibelen) Det var mange som så dette overnaturlige sterke røde lyset. Jeg så det selvfølgelig ikke. Men i samme øyeblikk ble hele mitt vesen fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt.…»
Han forteller videre at han til klokken fire om morgenen holdt på med å tale i tunger i flere språk. Han sang i Ånden og stemmen var forandret, klar, sterk og ren. Barratt selv fikk opplevd Ånden slik de første kristne i Jerusalem fikk oppleve den etter Jesu himmelfart.Slik som beskrevet i Det nye testamente, Apostlenes Gjerninger 2, ff.
Gjennom bladet Byposten, i Norge, skrev Barratt om det som skjedde han i USA. Hans artikler fra New York fortalte «Pinsefest paany. Los Angeles er ny besøgt af en vækkelse der minder om den beskrevet i ApGj 2.»Byposten, 6. oktober 1906. og «Glimt fra vesten. Da jeg fik min pintsedaab».Byposten, 3. november 1906.
Etter sitt eget utsagn, var Barratt den første i New York som opplevde åndsdåpen, slik som i Los Angeles.Pinsebevegelsen i Norge – om Barratt
Tilbake i Norge Ved sin hjemkomst til Norge i desember 1906, vakte «åndsdåpen» stor oppsikt. Barratts åndsdåp var blitt kjent gjennom bladet Byposten, og han begynte å holde møter i Kristiania, det ble begynnelsen på flere vekkelsesmøter med tungetale. Han fikk leie Turnhallen i Kristiania, i St. Olavsgate, tvers over gaten for der Filadelfia Oslo ligger idag. Da Barratt entret podiet i Turnhallen, lillejulaften, 23. desember 1906, og skulle fortelle om åndsdåp han hadde opplevd, ble han stående å gråte. Tilsist forlot Barratt talestolen uten å ha holdt noen preken. Mange fikk oppleve noe av pinsekraften den dagen.
Den andre juledag var det på nytt møte og julefest. Salen var fylt til trengsel. Den hellige ånd virket på en mektig måte. Det ble flere møter i romjulen 1906, blant annet en julefest hos Kristiania Bymisjon, i metodistkirken. Det fortelles at etter at barna var gått hjem, fyltes lokalet av voksne til et pinsemøte som varte hele natten. «Ånden falt rundt juletreet» og mange ble berørt av Den hellige ånd. Innen nyttår 1907 var ti personer åndsdøpt i Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge.
Bruddet med metodistene
Barratt var metodistprest frem til 1907, men da han kom tilbake fra USA etter sin «pinseopplevelse», gikk han ikke inn i metodistkirkens tjeneste igjen. Han sa fra seg ledelsen av Kristiania bymisjon og begynte å holde sine egne møter. Metodistkirken ønsket da å distansere seg fra Barratts karismatiske linje, og etter en tid meldte både han og Laura seg ut av metodistkirken. Den viktigste årsaken var at han ikke lengre delte deres syn på åndsdåpen med tunger som tegn (tungetale). Senere kom også dåpssynet opp som tema (troendedåp/voksendåp).
Norsk pinsebevegelse tar form Turnhallen var mye opptatt og det ble etterhvert nødvendig å finne andre lokaler. Møtene ble etterhvert holdt i mindre lokaler og det var vanligvis helt fullt av mennesker. De fleste menigheter var åpne for Barratt den første tiden, og han holdt møter i baptistenes Tabernakel, Misjonsforbundets Betlehem, flere av Kristianias metodistkirker. I Torvgaten 7. hadde de frie venner sine samlinger, Erik A. Nordquelle, var pastor. Nordquelle og hans venner overlot sin talerstol til Barratt. Det ble etterhvert et nært samarbeid mellom Nordquelle og Barratt.
Mange kristne var skeptiske til Barratts åndsdåp, og den nye vekkelsen møtte sterk motstand også blant kristne. De åndsdøpte ble gjort til latter som religiøse fanatikere. I avisene kom det vitsetegninger. Tross motstand, eller som følge av medieoppmerksomhet og folkesnakket, fikk møtene stor oppslutning. Vekkelsen i Kristiania spredde seg med stor fart utover i Norge, og flere allerede etablerte menigheter sluttet seg til bevegelsen. Barratt ønsket egentlig ikke å starte en ny bevegelse, men slik ble det.
Samarbeidet mellom Barratt og Nordquelle (De frie venner) var godt lenge. Men da Barratt i 1910, leide et eget lokale i Møllergata 38. begynte samarbeidet å bli til en konflikt. De frie venner mente Barratt hadde startet med konkurrerende møter. Det endte med en splittelse. Nordquelle ble leder (pastor) for De Frie Evangeliske Forsamlinger. Barratts møter i Møllergata ble etterhvert til pinsebevegelsen. I 1916, ble virksomheten i Møllegata 38, etablert som en pinsemenighet. Idag heter menigheten Filadelfia Oslo og ligger i St. Olavs gate.
Samarbeid med brødrene Smith I etableringsfasen av bladet Byposten hadde Barratt fått hjelp fra den språkkyndige tannlegen Aksel Smith som var yngre bror av Johan Oscar Smith, grunnlegger av trossamfunnet som i dag heter Brunstad Christian Church. Felles for dem var at de hadde brutt ut fra Metodistkirken, og de hadde et uformelt samarbeid i noen år. Imidlertid tok uenighetene over også her, da brødrene Smith ikke kunne akseptere Barratts forkynnelse om at syndelegemet blir borttatt ved Åndens dåp.