Vinter-OL 1952, offisielt kjent som de sjette olympiske vinterleker, ble arrangert 14.–25. februar 1952 i Oslo i Norge. Oslo fikk retten til å arrangere lekene i 1952 etter konkurranse med italienske Cortina d’Ampezzo og Lake Placid i USA. Samtlige øvelser ble avholdt i Oslo og omegn med unntak av alpint, som ble avholdt på Norefjell i Buskerud. I tillegg ble det arrangert ishockey-kamper i Drammen, Sandvika og Lillestrøm. Et nytt hotell ble bygget for å huse presse og offisielle personer i tillegg til tre hybelhus som huset deltagerne – den første moderne OL-landsby. Kostnadene ved arrangementet ble båret av Oslo kommune i bytte mot inntektene lekene genererte.
Totalt 694 utøvere fra 30 land deltok i lekene, fordelt på 22 øvelser i 6 idretter. Japan og Tyskland var tilbake i vinterolympisk sammenheng etter å ha vært utestengt fra lekene i St. Moritz i 1948 som følge av andre verdenskrig. Det var imidlertid betydelig diskusjon i Norge om hvorvidt man skulle invitere tyskerne i forkant av lekene. For Tyskland konkurrerte bare vesttyske deltagere, ettersom Øst-Tyskland nektet å delta under samme flagg. Portugal og New Zealand debuterte i vinter-OL, og for første gang fikk kvinner delta i langrenn.
De norske deltagerne tok totalt 16 medaljer, hvorav sju i gull. Dette var ny rekord i totalt antall medaljer og tangering av rekorden for antall gullmedaljer vunnet av utøvere for samme nasjon i ett enkelt vinter-OL. Hjalmar «Hjallis» Andersen vant tre av fire øvelser hurtigløp på skøyter og ble dermed utøveren med flest medaljer fra lekene. Tyskland gjenopptok sin dominans i bobsleigh med seier i to- og firemannsøvelsene. Amerikanske Dick Button gjennomførte det første trippelhopp i en internasjonal konkurranse og forsvarte med det sin OL-tittel i kunstløp fra fire år tidligere. Bandy var eneste demonstrasjonssport i 1952, men bare Finland, Norge og Sverige deltok.
Det ble for første gang arrangert fakkelstafett i forkant av vinterlekene; ilden ble tent i Morgedal til minne om skipionéren Sondre Norheim. Under avslutningsseremonien ble det introdusert et flagg som ble gitt videre fra en arrangørby til den neste. Dette flagget, som ble kjent som «Oslo-flagget», har vært utstilt i arrangørbyen under samtlige vinterleker siden.
Valg av vertsby Norge viste tidlig interesse for å arrangere et vinter-OL på hjemmebane, men i startfasen var det særlig enkeltpersoner som Rolf Hofmo og Thomas Fearnley som var aktive forkjempere. Det nyopprettede Landsforbundet for idrett diskuterte allerede i 1918 å påta seg sommer-OL i 1924, under forutsetning av at det skulle være en «vinterolympiade» i forkant. Dette ble ikke noe av, men de første vinterlekene gikk av stabelen i Chamonix i 1924.
Noen år senere snudde Norges Skiforbund i OL-spørsmålet med støtte fra Sverige og Finland, som sammen anså seg som «forvaltere av skiidrettens egentlige verdier».Goksøyr (2010), s. 84. Da Vinter-OL ble lansert med de første lekene i 1924, ble motstanden mindre, og under skitinget på Lillehammer i 1927 snudde Norges Skiforbund i saken.Heyerdahl (2014), s. 24.
Oslo fremmet søknad om å arrangere vinter-OL i 1936 uten å lykkes. Disse lekene ble i stedet arrangert i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Tyskland arrangerte også sommerlekene i Berlin i 1936, og den gang ble sommer- og vinterlekene arrangert av samme land samme år. Etter lekene i 1936 besluttet den internasjonale olympiske komité (IOK) å tildele vinter- og sommer-OL til forskjellige land. Muligheten åpnet seg igjen da Norge sa seg villig til å overta arrangementet fra Sapporo i 1940 dersom Japan ikke kunne grunnet krigen med Kina.Heyerdahl (2014), s. 25. Oslo søkte også IOK om å arrangere lekene i 1944, men under krigen ble lekene lagt på is. London avholdt i 1948 de første sommerlekene etter krigen og anbefalte Oslo som arrangør for vinterlekene, men Oslo bystyre sa nei. Vinterlekene i 1948 gikk i stedet i St. Moritz i Sveits.Findling og Pelle (1996), s. 252.
I 1999 hevdet sosialantropolog Arne Martin Klausen i artikkelen «Norwegian Culture and Olympism: Confrontations and Adaptations» fra boken Olympic Games as Performance and Public Event. The Case of the XVII Winter Olympic Games in Norway at enkelte norske idrettsledere var usikre på om hvorvidt man skulle arrangere et vinter-OL i Norge. Klausen skriver videre at disse idrettslederne var motstandere av kompetitiv vinteridrett, særlig skisport, til tross for norske utøveres suksess under tidligere vinterleker. Blant de som organiserte lekene, så man imidlertid arrangementet som en anledning til å fremme nasjonalt fellesskap og vise verden at Norge hadde bygget seg opp igjen etter krigen. Cortina d’Ampezzo i Italia og Lake Placid i USA var også med i kampen om retten til å avholde vinterlekene i 1952. IOK stemte for å tildele Oslo lekene i 1952 under den 40. IOK-sesjonen 21. juni 1947 i Stockholm i Sverige.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 20. Senere ble Cortina d’Ampezzo tildelt vinterlekene i 1956, mens Lake Placid arrangerte vinterlekene i 1980. Norge ble det første – og foreløpig eneste – skandinaviske land som har arrangert vinter-OL, og vinter-OL 1952 var også de første vinterlekene som ble avholdt i et lands hovedstad.
Avstemning +Tildeling av vinter-OL 1952 By Land 1. runde Oslo Norge 18 Cortina d’Ampezzo Italia9 Lake Placid USA 1
Organisering En egen komité ble oppnevnt for å organisere vinter-OL. Denne bestod av fire norske idrettsledere og fire representanter fra Oslo kommune, inkludert ordfører Brynjulf Bull. Komiteen var på plass i desember 1947.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 21. Oslo kommune finansierte lekene i sin helhet mot at man fikk beholde alle inntektene lekene genererte.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 57.
For å innkvartere utøverne og trenerne under lekene ble det bygget 1 200 sengeplasser på Sogn (600), Ullevål (400) og Ila (200); disse skulle siden gjøre tjeneste som henholdsvis studentboliger, sykehus og eldreboliger.Heyerdahl (2014), s. 98. Disse boligene ble forløpere til deltagerlandsbyen under senere OL.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 23. Oslo kommune betalte også for et nytt hotell, Viking, som ble brukt av IOKs delegater og andre rangspersoner, og det var også kommunikasjonssentret under lekene.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 42–43.Ringstad (1995), s. 71–77. Siden hotellkapasiteten i byen i stor grad gikk med til å innkvartere de mer prominente gjestene, var det nødvendig at andre tilreisende fikk husrom hos private. For å få til dette tillot Prisdirektoratet en økning i husleieprisene på 25 %, mens organisasjonskomiteen fremforhandlet en importkvote på 55 000 m lakenstoff – en mangelvare på den tiden. Alle som tilbød overnatting under lekene, fikk kjøpe 5,5 m stoff per seng. En hadde også loddtrekning om forkjøpsrett på billetter under lekene. Rundt 6 000 ble innkvartert i private hjem under arrangementet.Heyerdahl (2014), ss. 103–104.
For første gang ble det bygget et innendørs ishockeyanlegg, Jordal Amfi, til et vinter-OL. Oslos eksisterende hovedarena, Bislett stadion, ble brukt til åpnings- og avslutningsseremoniene samt hurtigløp på skøyter og kunstløp. Anlegget ble utbedret med bedre lyd- og lyssystemer, ombygget klubbhus og pressefasiliteter samt et helsesenter.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 29–30.
Diskusjon omkring tysk og japansk deltagelse I kjølvannet av den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig tok antityske holdninger til å påvirke forberedelsene til lekene i 1952. Det ble diskutert hvorvidt Tyskland skulle få lov til å delta i lekene.Findling og Pelle (1996), s. 254. Den storpolitiske debatten var ledet av den norske idretten, som ønsket å utelukke tyskerne. I 1950 stemte både idrettsstyret og idrettstinget mot tysk deltagelse, og de ble støttet av organisasjonskomiteen i Oslo.Molzenberger (2014), s. 1480 Da Tysklands olympiske komité søkte om å bli anerkjent av IOK, ble det stilt spørsmål ved hvorvidt en eventuell tysk deltagelse ville føre til politisk boikott av de kommende lekene.Espy (1981), s. 32. Så snart IOK anerkjente den tyske olympiske komité, ble Vest-Tyskland formelt invitert til å delta i lekene.Hill (1992), s. 34. Dette var imidlertid under forståelse om at Vest-Tyskland skulle akseptere et eventuelt norsk nei til deltagelse i lekene.Heyerdahl (2014), s. 145. Øst-Tyskland ble invitert til å delta sammen med Vest-Tyskland som et samlet lag, men takket nei.Hill (1992), s. 35.
Til å begynne med var Norge motvillig til å ønske velkommen tyske deltagere og andre som ble ansett som nazisympatisører. For eksempel fikk ikke den norske skøyteløperen Finn Hodt lov til å delta i lekene fordi han hadde samarbeidet med nazistene under krigen. Til sist valgte Norge, til tross for bekymringene, å tillate tyske og japanske utøvere å konkurrere. Publikum jublet da den tyske troppen marsjerte inn, noe som ble sett som en gjenoppretting av idrettsforholdet mellom Norge og Tyskland.Heyerdahl (2014), s. 151. Sovjetunionen sendte ingen utøvere til Oslo, til tross for at landets olympiske komité var anerkjent av IOK. De hadde intensjoner om å sende et lag til ishockeyturneringen, men søkte for sent om å få bli med i det internasjonale ishockeyforbundet.Findling og Pelle (1996), ss. 254–255.
Arenaer center|frameless|x160px Holmenkollbakken center|frameless|x160px Bislett stadioncenter|frameless|x160px Jordal Amfi center|frameless|x160px Den olympiske bobbanencenter|frameless|x160px Rødkleiva center|frameless|x160px Norefjell Arena Sted Idrett(er) Ref. Bislett stadion Oslo Hurtigløp på skøyter, Kunstløp, Seremonier, Bandy Holmenkollbakken Oslo Langrenn, Kombinert, Skihopping Den olympiske bobbanen Oslo Bobsleigh Dælenenga idrettspark Oslo Ishockey, Bandy Jordal Amfi Oslo Ishockey Kadettangen Bærum Ishockey Lillestrøm stadion Skedsmo Ishockey Marienlyst stadion Drammen Ishockey Norefjell Krødsherad Alpint (utfor, storslalåm) Rødkleiva Oslo Alpint (slalåm)
Anlegg thumb|200px|Holmenkollanlegget var vertskap for skihopping, langrenn og kombinert under lekene. De nye anleggene til lekene ble tegnet av Frode Rinnan. Han la vekt på en enkel og funksjonalistisk stil; funksjonen definerte utformingen.Heyerdahl (2014), s. 174.
Med en kapasitet på 29 000 tilskuere ble Bislett stadion knutepunktet for lekene. Bislett avholdt konkurransene i hurtigløp på skøyter og kunstløp. Stadionet var stort nok til å romme en 30 ganger 60 m kunstløpbane i tillegg til den 400 m lange skøytebanen.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 28. Ettersom Bislett er et utendørs stadion, hadde komiteen valgt Tryvann stadion og Hamar stadion som alternative arenaer for skøyteløp i tilfelle dårlig vær.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 31–32. Vikingskipet på Hamar ble siden arena for hurtigløp på skøyter under OL på Lillehammer i 1994.
Lekene i Oslo ble de første der ishockeyturneringen ble arrangert på kunstig is. Et nytt stadion øst i Oslo, Jordal Amfi, huset ishockeyturneringen. Jordal Amfi hadde en kapasitet på 10 000 tilskuere på tribuner som reiser seg bratt fra banen.Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 30–31. 23 av kampene ble avholdt på Jordal Amfi, mens de øvrige kampene gikk på Kadettangen, Dælenenga idrettspark, Lillestrøm stadion og Marienlyst stadion.