miniatyr|Kulestøt, 1942.
Kulestøt (ofte omtalt som bare «kule») er en av de fire tradisjonelle kastdisiplinene innen friidrett: Kulestøt, diskoskast, spydkast og sleggekast. Øvelsen kulestøt har som hensikt å «støte» en tung metallkule så langt som mulig, med bare en hånd. Begrepet «å støte kula» er knyttet til reglene for den tekniske utførelsen av øvelsen, der kula skal skyves/støtes fra utøverens hals/nakke.
Utøveren som støter kule blir kalt en «kulestøter», men blir også kalt en «kaster». Kulestøt har vært en olympisk øvelse siden de første moderne leker i 1896 for herrer og siden 1948 i London for damer. Det kåres verdensmestere i kulestøt i friidrettens verdensmesterskap både utendørs og innendørs. Kule inngår også i herrenes tikamp og damenes sjukamp.
Regler Kulestøt utføres innenfor en ring belagt av pusset betong. Kuleringen skal ha en diameter på 2,13 meter og skal være nedsenket ca. 2 cm i en større betongflate. Kuleringen er avgrenset av en metallring. Foran på ringen skal det være montert en c-formet planke, kalt «stopp-planke», 122 cm lang og ca. 10 cm høy. Utøveren kan stoppe mot denne planken, men ikke berøre toppen av denne. Har to eller flere utøvere samme resultat, vil nest-beste, eventuelt tredje-beste resultat, osv., avgjøre. Foran ringen er landingsområdet markert med en v-formet sektor på 34,92°, målt fra sentrum i ringen. Kula må lande innenfor denne avgrensede sektoren. Utøveren skal holde kula mot halsen eller på siden av nakken, gjerne støttet av skulderen, og kula skal støtes rett fra halsen eller nakken. Tas kula fra halsen og kastes (som en ball), vil forsøket bli underkjent og dømt ugyldig. (Forsøk på å kaste en tung kule vil gjerne også gjøre vondt og kan medføre skade). Støtet vil også bli dømt ugyldig dersom: ..kasteren ikke forlater ringen helt bak den hvite streken som er trukket på utsiden av ringen. ..kasteren i løpet av forsøket berører toppen av «stopp-planken», toppen av metallringen, eller bakken på utsiden av ringen. Det er ikke lov å bruke noen form for hanske eller tape på hånden. Det er lov å bandasjere eller å tape håndleddet. Det er også lov med belte og støtte for ryggen. Magnesium eller lignende pulver er lov å bruke for å få bedre grep på kula og redusere friksjon mot hals og nakke. Det er ikke lov å tilføre noen form for væske på sko eller ring.
Dersom en utøver er misfornøyd med sitt forsøk, er det mulig å tråkke fremover med hensikt og dermed få forsøket underkjent. Utøveren må bestemme seg før forsøket måles. Dette omtales som «å tråkke over».
Kula - vekt og størrelse Ei kule kan være laget av jern, stål, eller annet materiale, men det kan ikke være lettere enn kobber. Kulene forekommer i forskjellige størrelser med ulik vekt, og alderen på utøveren bestemmer hvor stor kule man skal støte. Det er lov å konkurrere med tyngre kule enn alderen tilsier, men i et offisielt mesterskap for aldersklassene skal regler for fordeling følges. I veteranklassene reduseres vekten på kulene etter alder.
Tabellen viser vektfordelingen etter alder fra 11år til senior:Bergens turn: statutter for KM) Kjønn10 år11 år12 år13 år14 år15 år16 år17 år18 år19 årJuniorSeniorGutter / menn2 kg2 kg3 kg3 kg4 kg4 kg5 kg5 kg6 kg6 kg7,26 kg7,26 kgJenter / kvinner2 kg2 kg2 kg2 kg3 kg3 kg3 kg3 kg4 kg4 kg4 kg4 kg I USA brukes 12 punds kule (5,44 kg) for gutter i high school. Vekter i forhold til alder er under stadig evaluering, og blir justert jevnlig for å finne egnet progresjon. Den tidligere brukte kulen med vekt 5,5 kg for gutter 17 og 18 år har gått ut.
Konkurransekula for senior menn på 7,26 kg kan ha en diameter fra 110 mm til 130 mm, mens konkurransekula for senior kvinner på 4 kg kan ha en diameter fra 95 mm til 110 mm. Utøverens håndstørrelse og individuell preferanse vil avgjøre valg av kule.
Sko Kastskoene for kulestøt er tilpasset de to sentrale teknikkene. Hinketeknikken krever sko med en flat struktur. Skoene for rotasjon er like diskosskoene, med avrundet såle under tåballen, med hard struktur. På 1990-tallet kom Nike med en modell de kalte «Zoom Rotation», som tok en stor del av markedet for rotasjonskastere (kulestøt, diskos og slegge). Nå har de fleste konkurrentene utarbeidet fullt konkurransedyktige modeller.
Konkurranser I større mesterskap med mange deltakere arrangeres det egen kvalifisering med 3 forsøk, da vil de 8 beste være kvalifisert til finalen. Det settes et kvalifiseringskrav basert på statistikk, og den kasteren som støter over dette kravet er kvalifisert. I de sjeldne tilfeller hvor det er delt mellom 8.- og 9.-plass i en kvalifisering, vil begge gå til finalen. Ofte skjer kvalifiseringen til kulestøt på formiddagen, mens finalen da går på kvelden. Utøverne tar ikke med seg resultatet fra kvalifiseringen videre i mesterskapet. I finalen får hver kaster først 3 forsøk, deretter vil de som er plassert topp 8 få ytterligere 3 forsøk i det som kalles finalerundene. Til finalerundene omrangeres kastrekkefølgen etter plassering, slik at nummer 8 begynner og lederen kaster til slutt.
Av mesterskap som arrangeres med kulestøt er de olympiske sommerlekene det største en kulestøter kan vinne. Friidretts-VM har vært arrangert siden 1983, først i 4-årsintervaller, deretter annethvert år fra 1991. Hvert kontinent har sine mesterskap, Nord- og Sør-Amerika arrangerer Panamerikanske leker hvert 4. år. Europamesterskapet arrangeres også hvert 4. år. De andre kontinentmesterskapene holder også høy standard, Asia, Oseania og Afrika, men av de nasjonale mesterskapene er USA i en særstilling. Vinneren av kulestøt i det amerikanske mesterskapet har nesten alltid vært en av favorittene til å vinne påfølgende internasjonale mesterskap, men siden konkurransen er så tøff, må utøverne toppe formen til det nasjonale og kan ha problemer med å holde på formen.
Historie og teknisk utvikling Mennesket er skapt med en kropp som er godt egnet til å overføre kraft til gjenstander. At mennesket alltid har kastet steiner av ulik størrelse er klart, og de så nok fort nytten av å kunne kaste forholdsvis tunge steiner langt ettersom dette var gode våpen og avstand til byttedyr skapte økt sikkerhet. Kasting av store, runde steiner kan regnes som øvelsens opprinnelse.
De første konkurranser Kulestøt har trolig sin opprinnelse som konkurranseidrett fra kelternes styrkekonkurranser, med kasting av tunge steiner og stokkekast (caber tossing). I de skotske «Highland Games» – Høylandslekene utviklet de ulike kraftkastene seg. I middelaldertider kastet og rullet artillerisoldatene kanonkuler fra lagerhaugen til kanonene. Kanonkulene skal ha vært 12, 16 og 22 pund. På 1100-tallet skal kulestøt ha vært en populær konkurranseform både i Skottland, Bayern og Sveits.
NFIFs nettdokument om de ulike kastøvelsene presenterer at den første målte og registrerte rekorden er fra 1827, da skotten William Goodfellow, en profesjonell utøver fra høylandslekene presterte 11.43 m med en 16 punds kanonkule. NFIF: informasjon om de ulike kastøvelsene For enhånds kast med kanonkulene ble 10 kg (22 pund) for mye, og størrelsen på de 16 punds kanonkulene var mer gunstig. De skotske høylandslekene hadde et offisielt politisk opphør fra 1746 til 1831, men det ble likevel arrangert uoffisielle konkurranser. Det var likevel først etter at lekene ble offentlig revitalisert at de profesjonelle utøverne kunne tjene nok til å satse på trening og turnering igjen.
På samme tid utviklet amatøridrettsutøvere i England seg, og de første amatørkonkurransene begynte i 1850-årene. Rammene for kulestøtkonkurransene ble definert i 1857, der den offisielle vekten på kula skal være 16 Pounds (7,257 kg), og diameteren på kastringen skal være 7 fot (2,135 m) in 1857. Kulestøt er nevnt som en av øvelsene i Queenborough (1859), og fra 1860 ble de beste kulestøtresultatene notert i en utgivelse kalt «World best lists of the year». De britiske amatørlekene hadde kulestøt på programmet fra starten i 1866. I de tradisjonsrike universitetskonkurransene mellom Oxford og Cambridge ble det konkurrert i en Oxford-versjon av kulestøt, tohåndskast, i tillegg til det vanlige enhåndsstøtet.
Det var stor forskjell på amatørene og de profesjonelle utøverne fra Høylandslekene. Den profesjonelle Donald Dinnie (1,85 m og 100 kg) støtte 13,89 m i 1867, over 2 meter lenger enn de beste amatørene på den tiden. På et oppvisningsstevne i Perth i 1868 nådde han 15.08 m, det året støtte den beste amatøren, John Stone, 11,55 m.
Det første offisielle kulestøtresultat av en amatørkaster er på 10,97 m, av engelskmannen Hugh Williams, i London den 28. mai 1860. Etter at Edgar Bor ble engelsk amatørmester 12,929 m, tok det 10 år og en ny teknikk med et sidelengs hopp før George Ross ble første amatør over 13 meter. I 1887 ble 14 meter passert i offisielle konkurranser, og canadieren George Gray, og iren Dennis Hogan starter det som skulle bli flere år med dominans innen kulestøt for amatører, og ledet «verdens beste-lista» 18 ganger seg imellom. Utvandrere fra Skottland og Irland tok med seg sin tradisjoner til Amerika, og tradisjonene fra høylandslekene ble svært populære også i USA og Canada. Mot slutten av 1800-tallet var forskjellene mellom de profesjonelle kulestøterne og amatørene nesten borte. Amatører begynte å spesialisere seg på kulestøt, mens de profesjonelle utøverne fra høylandslekene måtte beherske en rekke kraftøvelser. De amerikanske amatørene var ledende i utviklingen av kulestøt.
Olympisk øvelse Kulestøt har vært en olympisk øvelse siden de første moderne Olympiske leker i 1896. Tidlig på 1900-tallet ble kulestøtkonkurranser også arrangert med støt med begge hender, der man la sammen resultatene med høyre og venstre hånd for å kåre en vinner. Dette var en olympisk øvelse en gang, i Stockholm 1912, da i tillegg til vanlig kulestøt med dominerende hånd. Stil, orden og klare regler for utførelse var viktig. Kasteren skulle stoppe ved ringen, hilse til dommeren, entre ringen bakfra, og stå i full balanse ringen til dommeren gav klarsignal etter utført støt for så å forlate ringen. Deler av disse reglene er med enda (se regler over). Det var vanlig med damenes kåring, der damenes pris ble gitt til den mest elegante og sjarmerende gentleman.
Den første olympiske mesteren, amerikaneren Robert Garrett imponerte ikke med sine 11,22 m, siden verdensrekorden på denne tiden var godt over 14 meter. Paris-OL 1900 var betraktelig bedre med 14.10 m av Richard Sheldon fra USA. Giganten Ralph Rose konkurrerte for første gang under St. Louis i 1904 og vant med verdensrekordlengden 14.80 m. Han vant igjen i 1908, satte verdensrekord på 15,56 m i 1909, men tok bare sølv bak landsmannen Patrick McDonald i 1912 i Stockholm. Rose’s rekord fra 1909 stod i nær 19 år. Rose vant for øvrig øvelsen kulestøt med begge hender i 1912, det eneste OL der denne varianten ble arrangert.
I Paris-OL 1920 vinner finnen Ville Pörhölä, men deretter dominerer amerikanerne kulestøt i de kommende lekene. I 1924-lekene vinner Clarence Houser. I 1924 bryter tyskeren Emil Hirschfeld 16 meter grensen med 4 cm før OL, men klarer bare bronse bak vinneren amerikaneren John Kuck i lekene, og i Los Angeles 1932 heter den olympiske mester, Leo Sexton med 16,01 meter. Så dukker Jack Torrence opp, med stor kraft og effektiv teknikk, og på et uforglemmelig stevne på Bislett i Oslo setter han en rekord som skal stå i 14 år: 17,40 meter. Torrence tar aldri olympisk medalje. I Berlin, foran Adolf Hitler og 80 000 tilskuere vinner Hans Woellke med 8 cm i siste forsøk, ender på 16,20 m og henviser finnen Sulo Bärlund til sølv.