Austrochiloidea Entelegynae Haplogynae Hypochilidae leddedderkopper mygalomorfe edderkopper
Edderkopper (Araneae) (av dansk edder, «eiter», og kopp, «noe tykt, oppsvulmet»)Dokumentasjonsprosjektet. Norske ordbøker. «edderkopp» i ordboken er en gruppe edderkoppdyr, som ved hjelp av spinnekjertler på bakkroppen produserer edderkoppsilke (spindelvev). Nøkkelen til deres suksess er kombinasjonen av evnen til å lage edderkoppsilke, og at de har gift, en giftklo ytterst på «kjevene». Ikke alle arter lager fangstnett, flere jakter fritt. Nesten alle er giftige, men bare 30 arter har gift som er dødelig for mennesker. Edderkopper finnes i alle verdensdeler og nær sagt alle steder på landjorden.
Læren om edderkopper kalles araknologi, selv om den ofte blir gruppert i det mer generelle området entomologi. Frykt eller redsel for edderkopper kalles araknofobi. Ingen av de norske artene er farlige på den måten at de er noen trussel mot mennesket, selv om bittet fra noen få arter kan gjøre merkbart vondt.
Hos edderkopper er kroppen tydelig todelt, med en «midje». De har åtte gangbein, samt to par følebein eller «munnføtter» (pedipalper) og et par «gripetenger» (chelicerer), hver med en klo (giftklo). De har vanligvis åtte øyne, mens noen har bare seks, eller færre. Hunnene er som regel større enn hannene, iblant meget større, men hos et mindretall arter f.eks. vannedderkoppen og noen hoppeedderkopper, er hannene omtrent like store eller større enn hunnene. Edderkoppene varierer i størrelse fra under én mm til over 25 cm (beinspenn).
Antall I desember 2009 var det beskrevet (registrert) 41 253 ulike arter av edderkopper i verden, fordelt i 109 familier med til sammen 3 777 slekter. Artstallet for edderkopper har økt jevn over tid. Det totale antallet arter er anslått til det doble, kanskje enda mer. Lite utforskede steder som tropisk regnskog kan romme en mengde ukjente arter. 624 arter er registrert naturlig forekommende i Norge.
Anatomi 250px|thumb| abdomen – bakkroppcephalothorax – forkroppclaw – giftklo claws – fotkloclaws of mandible – kjever, chelicerer, «gripetenger»coxa – hofteepigynum – epigyn (hunnlig kjønnsåpning) eyes – øynefemur – lårlabium – leppemaxilla – sideleppe (underkjeve)metatarsus – metatarsus, «fot»opening of air sacs – åpning til boklungenepalpus – pedipalperpatella – patella tarsus – fotleddtibia – leggtrachea – trakéåpning, spirakletrochanter – lårringspinnerets – spinnvortersternum – brystskjold, bukplate thumb|right|Hos Nephila clavipes, er hannen betydelig mindre enn hunnen. Hannen sitter oppe til venstre, bak hunnen. right|thumb|Øyne hos en hoppeedderkopp. Foran sees også «munnføttene» eller palpene, i mellom og bak disse finnes «gripetengene» (chelicerene) med giftkloen Ytre bygning Edderkoppene varierer i størrelse fra noen få millimeter, hos enkelte dvergedderkopper til over 25 cm (beinspenn), som hos verdens største edderkopp, fugleedderkoppen Theraphosa blondi, som kan bli opptil 170 gram, og har en levetid på 40 år. Den aller minste som er registrert er Patu digua fra Colombia, som er mindre enn 0,37 mm. Hanner er vanligvis mindre enn hunnene. Hos én art i gruppen Nephilidae, er hunnen i gjennomsnitt nesten 10 ganger så lang som hannen.
Kroppen er i likhet med andre edderkoppdyr, delt i to kroppsavsnitt (tagmata). Forkroppen (prosoma eller cephalothorax) består av hodet og brystet. Det andre kroppsavsnittet er bakkroppen (opisthosoma).
Forkroppens første segment mangler antenner og følere, som insekter har. Men det er ekstremiteter (utvekster) på de etterfølgende segmentene. Ett par chelicerer («gripetenger»), med én klo hver, finnes på hver side av munnåpningen. Et særtrekk ved edderkoppene er at chelicerene inneholder giftkjertler, som brukes for å lamme byttedyr. Det finnes noen meget få arter som mangler giftkjertler, men dette er en sekundær egenskap. Like ved chelicerene finnes ett par pedipalper som brukes som følere og blir noen ganger kalt «munnføtter». Pedipalpene har seks ledd og kan være ganske lange, slik at de hos enkelte arter lett kan forveksles med gangbein. Litt lenger bak på forkroppen finnes fire par med gangbein, hvert bein har syv ledd.
Bakkroppen er sekkformet og mangler bein. Det første segmentet på bakkroppen danner en tynn stilk («midje» eller petiolus) som forbinder bak- og forkroppen. Dette er et fellestrekk med amblypyger. De fire spinnevortene er imidlertid rudimenter etter ekstremitetene, og befinner seg parvis på det fjerde og femte bakkroppssegmentet.
Beina hos de fleste edderkopper, har tre klør, på det ytterste leddet. For edderkopper som spinner nett er det disse som brukes for å klatre i nettet. Klørne har små tenner (sagtannet). De artene som spinner nett produserer en slags «olje» fra både klør og huden like ved, for å unngå å sitte fast i sitt eget spinn, eller andres nett.red. 2009. Kan edderkoppen sitte fast i sitt eget nett? html. Illustrert Vitenskap nr. 7/2009. side 11
Øynene er plassert både foran, på siden og oppe på hodet. De har ulik plassering hos de ulike delgruppene, måten disse er ordnet, avgjør hvor i systematikken edderkoppen er plassert. De fleste edderkopper har åtte øyne. Noen arter har bare seks øyne, eller færre, dette finnes fortrinnsvis hos haplogyne edderkopper. Det finnes også noen arter som er helt uten øyne. Hos noen kan ett eller flere par av øynene være bedre utviklet enn de andre. Tre par av øynene er såkalte sideøyne, som består av mange enkeltøyne med én felles linse. De er rester etter fasettøyne slik man for eksempel finner dem hos insekter. Hos edderkopper og amblypyger, er kun tre av de opprinnelig fem parene sideøye bevart. Det fjerde øyeparet er punktøyne eller medianøyne, disse er mye enklere bygde, likevel er de hos noen arter større enn sideøynene.
De fleste nattaktive (nettvevere) og de som baserer seg på snikangrep som krabbeedderkopper som bl.a. lever på blomster, de har vanligvis en beskjeden synssans. I stedet er disse edderkoppene ekstremt følsomme for vibrasjoner. Flere edderkopparter har et godt syn. Hoppeedderkopper skiller seg fra alle andre leddyr ved at de kan fokusere synet. De store øynene midt foran på hodet har muskler som kan flytte litt på netthinnen.
250px|thumb|Blått - nervesystemGrønn - fordøyelse og avføringRød - sirkulasjonssystemRosa - ånderettGul - forplantningsorgan (hunner)Grå - spinnkjertler1 - chelicere, «gripetenger» med klo2 – giftkjertel3 – hjerne4 – fremerste «mage»5 – fremste aorta forgreining6 – Digestive cecum7 – hjerte8 – bakerste «mage»9 – malpighiske rør10 – «tarm»11 – bakerste aorta12 – spinnvorter13 – silkekjertel14 – traké15 – eggstokk (hunner)16 – boklunge17 – nerve18 – bein19 – «munnfot» pedipalp
Indre organer I motsetning til de fleste andre leddyr, har edderkopper ingen «muskler» i lemmene. For bevegelse bruker de «hydraulisk trykk» og pumper væske ut og inn. Edderkopper kan generere trykk opp til åtte ganger sitt hvilenivå for å utvide (bevege) beina. På grunn av dette kan en edderkopp med punktert forkropp ikke bevege beina, og beina hos døde edderkopper vil skrumpe sammen. Hoppeedderkopper kan hoppe opptil 50 ganger sin egen lengde ved å plutselig øke væsketrykket i tredje eller fjerde beinpar.
Sirkulasjonssystemet er åpent, som hos alle leddyr, med et langstrakt hjerte, en pulsåre, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen. Edderkopper har ikke et lukket blodåresystem som høyere dyr, blod og lymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hos virveldyrene, men er blandet. Denne kroppsvæsken sirkulerer i hele kroppen.
Åndedrett hos edderkopper er basert på boklunger og/eller et indre luftrørsystem (trakéer), et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærens oksygen. Hos mygalomorfe edderkopper skjer denne gassutvekslingen ved hjelp av en boklunge eller «bokgjelle». Dette er et kammer (lunge) langt fremme på bakkroppen, med en spalteformet åpning. Inne i kammeret finnes flere tynne bladformede «blodfylte» skiver. Araneomorfe edderkopper bruker spirakler i tillegg, en pore i edderkoppens eksoskjelett, som fungerer som en åndedrettsåpningen. Edderkopper har bare én spirakle litt langt bak, på undersiden av bakkroppen. Den beskytter åpningen inn til trakésystemet. Spiraklen gjør det mulig for disse edderkoppene å ha et høyere stoffskifte og bedre væskekontroll. Dette er langt mer effektivt, og gjør at edderkoppen kan bevege seg hurtigere, samtidig som den benytter seg av aerob forbrenning (celleånding).
Nervesystemet består, i likhet med de andre leddyrene, av en marg nederst i buken, med nerveknuter (ganglion/ganglia). Hos edderkopper er alle nerveknutene sammenvokst i forkroppen. Dette er det mest sentraliserte nervesystemet hos leddyrene. Dette gjelder alle edderkopper, unntatt de i den mest primitive gruppen, Mesothelae.
Fordøyelsen skjer både utenfor kroppen og i tarmen, som er delt i soner, og ender i endetarmsåpningen. Ekskresjonen skjer ved hjelp av det malpighiske rør. Edderkopper tar til seg kun flytende føde. Mange sprøyter fordøyelsesvæske inn i byttedyret og lagre derfor byttet midlertidig.
Formering Et særtrekk ved edderkoppenes anatomi er at hannenes paringsorganer ikke står i noen forbindelse med kjønnsåpningen. Hannens kjønnsåpning (gonopore) sitter på bakkroppen, mens pedipalpene (munnføttene) er utviklet som paringsorganer. De har blærer for oppbevaring av sperm og ulike organer for å komme fram til hunnens spermatheker (spermbeholdere). Disse organene kan bli svært innviklede, og siden de kan variere mye fra art til art er de viktige karakterer for å skille de ulike artene. Før paringen overfører hannen sperm fra kjønnsåpningen til palpeorganene. Hunnens kjønnsåpning sitter foran på undersiden av bakkroppen. Den er hos høyere utviklede edderkopper dekket av en plate, kalt epigyn, som også kan være ganske forskjellig mellom artene.
thumb|Lyngrovedderkopp Pisaura mirabilis som bærer med seg en eggsekk. Eksemplaret mangler en fot. Bildet er tatt i Kristiansand.
Ettersom hunn-edderkoppene er grådige rovdyr, og gjerne betydelig større enn hannene, er det forbundet med stor risiko for hannen å nærme seg en hunn. Det er vanlig at han utfører visse ritualer for å pasifisere hunnen, for eksempel ved å vifte med de kontrastrikt fargede pedipalpene og tromme på underlaget (hoppeedderkopper, Salticidae) eller ved å sette tråder i nettet i vibrasjon i et spesielt mønster (hjulspinnere, Araneidae). Hos enkelte går hannen så langt som til å binde hunnen fast med en silketråd under paringen. Likevel er det ikke uvanlig at paringsforsøket ender med at hannen blir spist, gruppen sorte enker (Latrodectus spp.) har fått navn på grunn av denne vanen. Det er ikke særlig uvanlig å finne edderkopp-hunner med en løsrevet hann-pedipalp hengende fast i kjønnsorganet.
Ettersom hunnen lagrer hannens sæd i et eget hulrom som står i forbindelse med den samme kanalen som eggene passerer på vei ut, blir ikke eggene befruktet før de legges, hvilket er hovedårsaken til at edderkopper aldri har utviklet seg til levendefødende. Når hunnen er befruktet, legger hun en klynge egg i en silkepose, kalt eggsekk. Dette skjer ofte ved at hun først spinner et «teppe» for eggene, senere spinner hun videre slik at det dannes en «pose» (eggsekk). Hos nettbyggende arter henges eggsekken gjerne opp i vegetasjonen, gjerne omgitt av et «telt» av silke, eller den kan gjemmes i et hulrom. Hunnen vil ofte forsvare eggsekken eller eggkokongen, selv mot så store trusler som et menneske. Jaktende edderkopper, som ulveedderkopper, bærer gjerne eggkokongen med seg festet under bakkroppen, som en lys pute. Hos disse rir gjerne ungene på morens rygg en stund etter at de er klekket.
thumb|En ulveedderkopp som forsvarer sin eggsekk thumb|En av de vanligste og kanskje den best kjente av artene i Norge, korsedderkopp, (Araneus diadematus) (hjulspinnere)