Slaget om Kalmar i 1611 var det kongelige oppgjøret om herredømmet over Kalmar der 18 000 soldater deltok under det største slaget under Kalmarkrigen. Det var også det minste kjente storslaget i nordisk krigshistorie som var ikke et tradisjonelt slag på åpen lend mellom styrker i slagorden. Begge parter foretrekket å kriget fra hverandres forskansninger så slaget var mer et festningsslag enn et vanlig slag.
Bakgrunnen Med feidebrevets ankomst i Örebro hvor den svenske konge Karl IX oppholdte seg, begynte de første svenske krigsforberedelser etter 4. april 1611. Med mesteparten av de svenske styrker i Finland og Estland under de pågående kriger mot Russland og Polen som skyldes et feilaktig inntrykk hos Karl IX om Danmark-Norges manglende evne for et krigsutbrudd, ble krigsforberedelsene langsomt og utilstrekkelig. etter hvert som de svenske rapporter om de danske styrkeutplasseringer strømmet inn, ment svenskene å ha identifisert danskenes hensikter om et felttog inn i Sverige. Svenskene sluttet seg til at fremstøtet fra vest over Älvsborg vil være det farligste, det var gått fra at danskene vil rettet deres oppmerksomhet mot stridens kjerne, den nye byen Göteborg. Tross advarsler om at danskene vil angripe Kalmar, fortsatte Karl IX styrkeoppbyggingen ved Jönköping for å kommet det danske fremstøtet fra vest i møte.
Christian IV startet beleiringen av Kalmar ved 3. mai med en sterk styrke på 5700 mann, da hadde Karl IX brutt opp fra Örebro med en marsjgruppe mot Jönköping over veien øst om Vättern mens hans sønn Gustav Adolf med 2600 mann rykte på veien vest om Vättern over byene Skara og Falköping. Formålet med framrykningen til Jonköping var å avvente et angrep fra vest slik at kronprinsen skulle voktet på deres høyre flanke mot vest mens kongen med hovedstyrken tok seg fram til Jonköping beskyttet av sjøen Vättern. Det kostet dem verdifull tid, først ved ankomsten i Jonköping 18. mai måtte Karl IX konstaterte at Kalmar var under større fare enn Göteborg. Han måtte ventet på hertug Johan av Östergötland som var ved å samle troppene i Östergötland fram til 23. mai. Gustav Adolf kunne ikke når fram til Jonköping i tid så han måtte fulgte etter sin far fram til Högsby. Der kunne Karl IX mønstret de fleste tropper som var samlet på et sted ved 28. mai 1611. Hvor mange hadde sluttet seg til kongen er omstridt, det er sagt å være mellom 21 000 og 6000 mann.
Nyheten om Kalmar bys fall 27. mai forvansket Karl IXs planer om unnsetting av forsvarerne for det ment at danskene hadde tatt byen med dens forsvarsverker under deres kontroll. Samlingen av troppene i Högsby avslørte mange ulemper, det var dårlig med logistikk for en lite øvet hær som måtte trenes. Framrykningen over Långemåla, Ålem og Ryssby ble langsom, kanskje som et resultat av de dårlige forberedelser i våren i en uventet krig. Med bare seks tusen pålitelige mann innså Karl IX at han måtte få nye forsterkninger. Han hadde beordret Jesper Mattsson Kruus som feltherre for västergöterhæren på 2100 mann tidlig i mai om å ikke sluttet seg til hovedstyrken i troen på at man måtte bundet ned det danske fremstøtet. Nå måtte han i flere uker framover vente på forsterkninger over Växjö fra Kruus som måtte forsterket hans egne korps.
Det tok sin tid å samle alle styrker. Dessuten vil kongen ha den svenske flåten i Kalmarsund så han sendte mange brev til Stockholm med befalinger og påminnelser i mai og juni. Skjærgårdsflåten spredt langs den østlige svenskekysten ble samlet med en fart i Nyköping og Västervik for ferd ned i Kalmarsund.
3. juni 1611 kom en dansk rytterpatrulje utsendt for å undersøke rykter om svensker ved Ålem, over en rytteravdeling på førti ryttere cirka 25 kilometer nord for Kalmar ikke langt fra Ålem. Danskene måtte vende om for å varsle om den svenske nærheten, dagen etterpå rykte 400 ryttere ut på rekognosering langs kysten mot Kalmarsund. De fant ikke svenske rytterpatruljer eller avdelinger, men kort etterpå fikk danskene melding fra Peder Nielsen som ledet den danske eskadren av galeier og jagter. Nielsen hadde tatt en båt som hadde forsøkt å ta seg til slottet med et brev fra Karl IX. Brevet underrettet at han hadde kommet til Ålem og ventet på å være i Ryssby snart etterpå.
8. juni 1611 nådde svenskene Ryssby en dagsmarsj fra Kalmar der han fikk reist en leir med sterke befestninger som skremt bort en dansk rytterstyrke som hadde kommet dit i ly av mørket. De første kamper mellom danskene og svenskene var ved Kläckeberga og Ladegaard nord for Kalmar 12. juni.
Slaget ved Perstorps äng Dette slaget var et forsøk på å overrumple den svenske hæren for å drive den vekk, men Karl IX var forsiktig ved å stilt hæren på trolige 1400 ryttere og 4600 infanterister i slagorden mens de reiste en leir på Perstorps äng. Fra Kalmar by angrepet de danske rytterne delt i 4 rytterfaner med trolig 500 til 800 ryttere.
Angrepet skal ha utviklet seg til et slag da en stor andel av den danske hæren på kanskje 5000 mann fulgte etter rytterfanene fra byen. Kommandanten Lucas Krabbe som hadde ledelsen i Christian IVs fraværelse, falt under de hektiske kampene som så flere adelige ble drept eller skadet. Etter hans død trekket danskene seg vekk, men svenskene var hardt medtatt til å kunne følge etter. Karl IX skal etter en beretning ha vært fra seg av vrede så han skamslå en dansk adelige som var tatt til fange, deretter befalt fangene legget under jern, dette skal ha opprørte den unge Gustav Adolf.
Hvor mange hadde falt er ikke kjent, tapene skulle ha vært lik fordelt på begge parter, opplysningen om opptil 700 danske døde etter svenske kilder virket kraftig overdrevet. Men Christian IV som måtte overtok ledelsen, var for alvor redd for at svenskene skulle følge opp deres seier ved Perstorps änge med et angrep på hans leir på Sandåsen vest for Kalmar by. Men Karl IX våget ikke å slåss med en lik sterk styrke som dessuten står bak en feltbefestet linje langs Sandåsen vendt mot nord.
Opptrappingen Byggingen av forsvarslinjen med innbyggede skanser i mai var et heldig trekk av danskene som med Kalmar by nå satt med de sterkeste forsvarsverker for deres nå underlegne styrker som fremdeles støttes av Urnes eskadre av seilskip og Nielsens galeieskadre til sjøs.
Karl IX måtte vente på forsterkninger som fremdeles var ikke ankommet fra Västergötland, for å støttet forsvarerne i Kalmar slott måtte han ha sjøstyrker i Kalmarsund. Christian IV beordret med et brev Sten Maltesen Sehested som kommandant av det vestlige korpset i Halland om å rykket med forsterkninger til unnsetning for kongen. Samtidig var Kruus klar ved Älvsborg om å avdelte hans styrker til Kalmar. Ved en skjebnes lune satt Sehested med sine beste enheter ut på marsj fra Varberg 25. juni bare en dag etter Kruus hadde sendt hans styrker mot Växjö i Småland. De to kolonner av forsterkninger kunne ha støttet på hverandre om den opprinnelige planen for Sehested ved å rykke over Växjö var fulgt, men kongen satt seg mot så Sehested måtte til Åhus i Skåne og gjennom Blekinge mot Kristianopel.
Beleiringen av Kalmar tok en vending til det verste for danskene etter de svenske sjøstyrkene hadde tvunget seg ned i Kalmarsund der en lokal sjøkrig tok seg til. Gustav Adolf ledet et raid mot Blekinge med 1500 ryttere der han overrumplet Kristianopel, ødela forrådene midt i en skånselløs massakre på befolkningen ved 26. juni. Ved 8. juli hadde admiral Bielkenstierna med 11 orlogsskip kommet til Kalmarsund der de drevet den danske eskadren på 4 skip under Urne vekk fra sundet mellom Kalmar Slott og Öland.
Etter å ha gjenreiste forbindelsen med forsvarerne i Kalmar Slott ble forsyninger overført til slottet som fikk nesten hele sin besetning skiftet ut med minst 1500 til 2000 mann, for det meste vervede leieknekter fra vestlige Europa inkludert irlendere og skottere. Restene av byens befolkningen med kvinner og barn var ført vekk til fastlandet eller Öland. Karl IX planlagt nå et knipetangsangrep fra to retninger mot Christian IV som hadde bare litt over halvparten av den opprinnelige hæren på 5700 mann tilbake, resten var døde eller syk.
Men unnsetningen fra det vestlige korpset sammen med overførte kompanier på skip fra København med Sehested og Gert Rantzau nådde Kalmar mellom 7. og 8. juli. Christian IV rådet nå over en hær på 4 rytterfaner og 25 fotkompanier på tilsammen 650 ryttere og 6.400 infanterister eller over 7000 mann. Et sammenstøt mellom de to befestede leirer som lå bare et stykke fra hverandre, hendt 8. juli. Først ved 16. juli hadde forsterkninger på 6 rytterfaner og 9 fotkompanier fra Västergötland nådde fram til leiren ved Ryssby.
Slaget Knipetangsangrepet med tilsammen 10 000 mann startet om morgen 17. juli 1611 da det ble løst to kanonskudd fra slottstårnet som signal for begynnelsen av slaget. Svenskene med et par tusen mann skulle stormet inn i Kalmar by fra det sydvestre tårn over lønporten mens resten, åtte tusen mann under svenskekongens ledelse skulle angripe danskene på Sandåsen. Christian IV hadde i mellomtiden forberedert et angrep på slottet så han utplasserte et regiment i byen med forsterkninger under Gert Rantzau avdelt til en ny leir mellom nordre og vestre port langs ringmuren. Dagen før ropte svenske forposter til de danske at det vil ble et oppgjør den neste dagen, så Christian IV straks stilt sin hær klar til slag langs deres forsvarslinjer utover natten til 17. juli. Etter midnatt så danskene den svenske hæren rykte fram under slagorden ut av deres leir i full slagorden. Etter en spent stund trakk Karl IX seg tilbake, men det var en krigslist. De danske soldatene måtte holdes våken gjennom natten fram til det var avblåst i troen på at faren var over for deretter å rettet deres angrep i et håp om å overraske den danske hæren.
Om morgen mellom 5 og 6 på klokken kom signalet. Fra den svenske leiren brøt to stormkolonner frem mot de danske forsvarsverker fulgte av rytteravdelinger som beskyttet stormkolonner mot utfall. Den ene vendte seg mot forsvarslinjen langs ringmuren på nordsiden av Kalmar by, den andre mot Sandåsen utenfor Vesterport. Svenskene rykte over brystvernet mot de danske forsvarerne så det kom til vill nærkamp på brystvernet langs forsvarslinjen, tre ganger på det ene sted og to ganger på det annet sted var svenskene slått tilbake, men flere ganger plante svenskene deres faner på brystvernet. Gert Rantzau med hans uthvilte styrker var nødt til å angripe med deres reserver for å kastet ut svenskene. I deres rygg brente byen opp med våpengny fra mellom de brennende bygninger.
Angrepet fra slottet førte av oberst de Ville som stormet ut gjennom lønporten på det sydvestre slottstårnet, kom som en overraskelse på de danske forsvarerne på stranden mot havnen og vannspeilet. Etter å ha tatt batteriet ved Munkporten trengte de seg inn i byen der de kom over danskene i deres løpegraver. Regimentet under Godske Alefeld var innkvartet i byen der de ble overfalt, senere tvunget mot Vesterporten. Men byen var fylte med forråder som leiesoldatene straks oppdaget. Oberst de Villes avdeling på flere hundrer av leiesoldater spredte seg i byen for plyndring så Godske fikk et pusterom. Fra den danske leiren stormet danske avdelinger inn gjennom den søndre porten som var så trang at det kom til et grufullt sammenstøt mellom den svenske vaktstyrken og fotkompaniet. Etter å ha tatt seg gjennom angrepet danskene den svenske styrken under oberst de Ville som måtte trekket seg tilbake. Svenskene satt fyr på byen for å stoppet det danske motangrepet. Christian IV kunne ikke lot sine forråder ødelegges under bybrannen så han stoppet sine tropper som måtte evakuerte de gjenværende vekk fra flammene.