Værnes kirke er ei middelalderkirke i stein i Stjørdal kommune i Trøndelag. Det er ei langkirke i romansk stil, som ble bygd i årene fra 1130 til 1190.
Kirka er murt i lokal sandstein, og er kalkpusset. Kirka har tårn i vestenden; det er bare inngang til tårnet fra inne i kirka. Blant de mest framtredende elementene i kirkas dekor og interiør er den barokke altertavla fra 1639, Værnesstolen fra 1685, Værnesløva ved sørportalen, et gravminne fra 1200-tallet med en avbildning av Olav den hellige, og de mange utskårne bjelkehodene i overgangen fra vegg til tak. Taket over koret i kirka er trolig den eldste bevarte takkonstruksjonen i Norge. Under sakristiet fra 1506 og under tårnfoten er det anlagt private gravkammer.
Kirka har 320 plasser. Sammen med Stjørdal kirke fra 2015 i Kimen Kulturhus er Værnes kirke menighetskirke for Stjørdal sogn i Stjørdal prosti i Nidaros bispedømme.
Historie Kirka ligger på nordsiden av Stjørdalselva, på den elvesletta som i dag domineres av Trondheim lufthavn, Værnes, tettstedet Stjørdalshalsen og militærleiren Værnes garnison. Stedet og Værnes gård hadde sentralfunksjoner allerede i vikingtiden, med en gunstig beliggenhet for kommunikasjon østover til Jämtland og innover Trondheimsfjorden. Værnes ble etterhvert kongsgård.Frode Iversen. «Værnes : mellom konger, jarler og fylkeshøvdinger». I: Værnes kirke. 2016. Side 21–49.Merete Røskaft. «Værnes : gård, kirkested og senter i Stjordalafylke». I: Værnes kirke. 2016. Side 51–65.
Det er ikke sikkert dokumentert at kirka hadde status som fylkeskirke. Denne, Selbu kirke eller begge kan ha vært fylkeskirke.Jan Brendalsmo. «Fylkeskirker i Trøndelag, Nordmøre og Romsdal». I: Værnes kirke. 2016. Side 67–99. I Frostatingsloven heter det at det skal bygges fylkeskirke i hvert fylke, og at denne helst skal bygges i stein. Etter en vanlig oppfatning om fylkeskirker og «halvfylkeskirker» fantes det to steinkirker i hvert av de åtte middelalderfylkene i Trøndelag,Jørn Sandnes. «Fylkeskirkene i Trøndelag i middelalderen» I: Årbok for Trøndelag, 1969. Side 116-136 men samtidig er det fremdeles ikke sikkert dokumentert hvilke kirker som var fylkeskirker, og begrepet «halvfylkeskirker» ble ikke brukt i middelalderen.
Bygd i fem faser 1130–1190 thumb|Kirkeskipet ble bygd i to etapper; årringsdateringer av takstolene viser at trærne ble felt i 1149 og 1161. Den midlertidige vestveggen var en tjærebredd plankevegg. Tegning av Erling Gjone. Trolig stod det ei trekirke på det samme stedet før arbeidet med å bygge steinkirka tok til i 1130-årene. Nye årringsdateringer tyder på at kirka ble bygd i fem faser i årene fra 1130 til 1190.Morten Stige. «Hva vet vi nå?». I: Værnes kirke. 2016. Side 9–11.Terje Thun. «Dendrokronologiske dateringer i Værnes kirke». I: Værnes kirke. 2016. Side 259-267. Kortaket er fra 1143, mens taket over kirkeskipet ble ferdig dels i 1149 og dels i 1161. Taket i kirkeskipet ble altså bygd i to etapper.Ingunn Øren. «Byggekunsten i Værnes kirke». I: Spor; nr 2, 1996 Etasjeskillene i tårnet dateres til 1161–1185, og tårnet ble antagelig fullført omkring 1190. Kortaket regnes som Norges eldste bevarte takkonstruksjon.Stuedal, 2019 I mellomperioden 1149–1161, mens kirkeskipet ikke var ferdig, besto den midlertidige vestveggen i kirka av en tjærebredd plankevegg. Spor av denne veggen finnes som tjærerester og hull etter trenagler på vestsiden av det ellevte sperrebindet.
En kalkovn som var i drift mens kirka ble bygd, ligger som ruin 100 meter nord for kirka. Trekullsdatering viser at ovnen ble brukt i 1160 og på 1200- og 1300-tallet.Kalkovnen; stjordalmuseum.noHelle Vangen Stuedal. «Kalkovnsruinen ved Værnes kirke». I: Værnes kirke. 2016. Side 221–241. Ovnen ble gjenfunnet i 1987 og utgravd 1988–90.Kalle Sognnes. «Kalkbrenning og kalkovner». I: Spor; nr 1, 1996Per Steinar Brevik. «Fra sjøbunn til kalkmørtel». I: Fra sjøbunn til vakker pottemakerkunst : leire- og kalkindustri i Stjørdal gjennom tusen år. Utgitt av Stjørdal historielag og Stjørdal museum Værnes, 2011. ISBN 9788299524421 Dette er en av de få sikkert påviste kalkovner i Norge.
1200-1700
Det er bevart to gravminner fra middelalderen: En gravstein med teksten «Her ligger Åsa, be for hennes sjel» fra 1200- eller 1300-tallet, og en marmorplate fra perioden 1250–1300 hvor den døde – trolig en prest – er avbildet mens han kneler foran Olav den hellige.Øystein Ekroll. «Gravsteinar og gravminner i Værnes kyrkje» I: Værnes kirke. 2016. Side 407–430. Fra 1500-tallet ble overklassen i bygda gravlagt under kirkegulvet, og flere gravplater fra denne perioden er bevart.
Kirka fikk sakristi på nordsiden av koret omkring 1506, og omkring 1700 bygde den daværende eieren av Værnes gård, generalløytnant Georg Christian von Schultz, et privat gravkammer til seg og sin familie under sakristiet. Det antas at det har vært våpenhus ved kirka fra middelalderen, men den første sikre dateringen er at et nytt våpenhus ble oppført i 1683. Musthuset på kirkegården ble bygd i 1792 som gravkapell for kanselliråd Erich Must og hans familie. I 1870-åra ble sju personer som lå her, gjenbegravd på kirkegården, og Musthuset er i dag bårehus.
Restaurert i 1877 og 1959–65 Kirka var valgkirke i 1814.
Kirka kom i menighetens/kommunens eie i 1865, etter 240 år med private kirkeeiere. Dette ble innledningen til en gjennomgang av kirkerommet, og til den første restaureringen. Arkitekt Christian Christies restaurering i 1877 hadde et dobbelt oppdrag. Dels skulle kirkerommet gjøres funksjonelt for menighetens bruk, ved at de lukkede kirkestolene ble fjernet og nye benker ble satt inn. De nye, åpne kirkebenkene var uten navn og eierskap, og bidro til en demokratisering av kirkerommet. For det andre ville Christie framheve kirkas romanske middelalderpreg, og fjernet derfor mye av det nye etter-reformatoriske inventaret som hadde kommet inn i kirka på 1600- og 1700-tallet.
Kirka har vært gjennom to restaureringer.Svein Henrik Pedersen. «Tilbake til middelalderen – og 1600-tallet : Værnes kirkes restaureringshistorie 1865-2015». I: Værnes kirke. 2016. Side 375–404. Erling Gjones nye restaurering i årene 1959–1965 reverserte mange av Christies grep. Inventaret, som Værnesstolen, ble returnert, og kalkmaleriene ble hentet fram. Det visuelt mest slående grepet var at Gjone fjernet himlingen, slik at det middelalderske takverket ble synlig igjen etter flere hundre år.
Ved restaureringen i 1959–1965 ble det funnet i alt 182 mynter i grunnen under gulvet, fra tidsrommet 1160–1873. De fleste var fra middelalderen. En forgylt fingerring av sølv fra første halvdel av 1200-tallet som ble funnet samtidig, kan ha tilhørt en geistlig.Kjell Erik Pettersson. «Arkeologiske funn i Værnes kirke : fordypning om myntfunnene og øyenvitnerapport fra undersøkelsene og restaureringen i 1958–1962». I: Værnes kirke. 2016. Side 315-331.T18240 Fingerring; NTNU Vitenskapsmuseet, samlinger på nett I 1813 ble det funnet en kufisk sølvmynt fra 900-tallet i kirka.
Kirka ble først beskrevet av presten Børre Rachløw rundt 1770 og av Gerhard Schøning i hans Reise giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 (1778). Rachløws beskrivelse ble sitert av Schøning, men ble ellers publisert langt senere. Senere er kirka beskrevet av Lorentz Diderik Klüwer i 1823, Nicolay Nicolaysen i 1860, Victor Ruprich-Robert i 1889, Friedrich Sesselberg i 1897,Friedrich Sesselberg Die frueh-mittelalterliche kunst der germanischen voelker. Berlin, 1897 Harry Fett i 1909, Johan Meyer i 1925, Erling Gjone omkring 1960, Martin Blindheim om skulpturene i 1965,Martin Blindheim. Norwegian Romanesque Decorative Sculpture 1090-1210. London, 1965. Peter Anker i 1981, Arne Berg om sakristiet i 1984, og Ola Storsletten i 1993.
Høsten 2015 ble det arrangert et «grubleseminar» i Stjørdal, som samlet 14 fagfolk innen kirkehistorie, middelalderske byggeteknikker, kunst og kultur.På skattejakt i Værnes kirke; nrk.no, 4. sept 2015 Seminaret førte til en bokutgivelse i 2016,Værnes kirke, en kulturskatt i stein og tre 2016. ISBN 978-82-995244-3-8Praktbok om Værnes kirke; stjordalmuseum.no og til en ny, sikrere datering av treverket i takene.Facebooksiden til fag-nettverket «Grubleseminar»Kirketak med tre fra førkristen tid; gemini.no, 17.12.2015
Bygningen miniatyr|Kirkas grunnplan. Den har 300 m2 grunnflate. miniatyr|Tre av bjelkehodene utgjør et mannshode med to hender. Hendene holder fast i to ormer. miniatyr|Kirkerommet i dag, med Værnesstolen på nordveggen og orgelet til venstre for tårnbuen, inngangen til tårnrommet. Med en total høyde på 45 meter (hvorav fire meter spir), var kirka lenge det høyeste bygget i Stjørdal. Senere bare overgått av kontrolltårnet ved Trondheim lufthavn, Værnes. Kirkerommet har en innvendig grunnflate på drøyt 300 m2. Utvendig er kirka 39,7 meter lang. Murverket i tårnet er 27,7 meter høyt. Det mest påtagelige trekket av romansk stil er de rundbuede vinduene.
Kirka har alltid hatt hovedinngang i portalen midt på sørveggen av skipet,Ekroll 2000 mens det vanlige i trønderske steinkirker er inngang gjennom tårnet i vestenden.
Murt av lokal sandstein Kirka er murt av bruddstein av lokal sandstein. Den beskrives som «Norges mest komplette sandsteinkirke».Per Storemyr. «Norges mest komplette sandsteinkirke : stein og steinbrudd til Værnes kirke i middelalderen». I: Værnes kirke. 2016. Side 198–218. Veggene er murt opp som kistemur med en kjerne av grov stein og mørtel mellom regelmessig murverk i fasaden. Relieffer, skulturer, gesimser og hjørnekvadre er hugget av klorittskifer. Klorittskiferen kom trolig fra Nidarosdomens brudd i Trondheim. Trappetrinnene i tårnet er hugget av kleberstein, muligens ved domkirkas bygghytte i Trondheim. Arbeidet med bygginga er beregnet til 133 årsverk. Av dette utgjør steinbryting, murarbeid, kalkbrenning med mere, den største delen, med 45 årsverk.Morten Stige. «Å reise kirke – håndverkere, materialer og ressursbruk». I: Værnes kirke. 2016. Side 145–197.
Tårnet i kirkas vestende ble bygd på ustabil grunn, og hellet etter hvert stadig mer vestover. Setningen i tårnet trakk med seg vestre del av langveggene slik at det oppsto sprekker. I nordveggen har sprekken vært forsøkt pusset over, men åpnet seg på nytt; i sørveggen er den skjult bak våpenhuset. Omkring 1250 ble den øverste delen av tårnet – ned til kirkeskipets mønehøyde – revet ned, og erstattet med en tynnere mur som var helt i lodd. De nye lysåpningene/vinduene i tårnet fikk kløverbladlignende buer i tidens gotiske stil. Tårnet har bare inngang fra kirkerommet. Rommet i tårnfoten var sannsynligvis tiltenkt en sentral funksjon. Det er ikke sikkert at det ble brukt som dåpsrom i kirkas tidligste år, men man vet at det ble brukt slik på 1700-tallet.Margrete Syrstad Andås. «Kirkebygget i middelaldermenneskets liv». I: Værnes kirke. 2016. Side 333–349. Tårnet fikk nytt tak, med dagens barokke løkkuppel, i 1770. Det var det tredje taket på tårnet i løpet av 1700-tallet. Under gulvet i tårnfoten finnes et murt gravkammer på 3,5 x 3,5 meter, bygd for eierne av Reppe gård i Lånke. Ved restaureringen i 1877 ble det påvist åtte kister her.
Den mest bemerkelsesverdige skulpturen i kirkens yttervegger er Værnesløva ved inngangen til koret. Ellers finnes en løve og andre dekorasjoner over nordportalen. Et løvehode ved det sørvestre vinduet har hodelag og bissel.Kjartan Hauglid. «Bygningsskulptur i stein og tre». I: Værnes kirke. 2016. Side 268–299. I alt er det 18 avbildninger av løver og løve-aktige figurer i kirkebygget.Morten Stige. (2016). «Lion in Romanesque Art, Meaning or Decoration?». I: Tahiti; Vol 6, Nr 4.
Taksperrer og bjelkehoder