Edvard Martyren (angelsaksisk: Eadweard; født ca. 963, død 18. mars 978) var konge av England fra 975 og til han ble myrdet i 978. Edvard var den eldste sønnen til kong Edgar den fredsomme, men ble anerkjent av sin far som sin arving. Ved Edgars død ble lederskapet av England bestridt, en del støttet Edvards krav på den engelske tronen, mens andre foretrakk hans yngre halvbror Æthelred, anerkjent som en legitim og ektefødt sønn av Edgar. Edvard ble valgt av den sterkeste fraksjon blant adelen og kronet av hans viktigste støttespillere i kirken, erkebiskopene Dunstan og Oswald av Worcester.
De fremste adelsmennene i kongeriket, ealdormennene Ælfhere og Æthelwine, kranglet, og innbyrdeskrig brøt nesten ut. I den såkalt antikloster-reaksjonen, dro adelen fordel av Edvards svakhet i å frata de benediktinerreformerte klostrene de landområder og andre eiendommer som kong Edgar hadde gitt dem. Edvards korte styre kom til en brå slutt da han ble myrdet ved Æthelreds Corfe Castle i 978 under uklare omstendigheter. Hans legeme ble gravlagt under en stor seremoni i Shaftesbury Abbey i Dorset tidlig i 979. I 1001 ble hans levninger flyttet til en mer prominent sted i klosteret. Det ble gjort med godkjennelse av hans halvbror Æthelred, som etterfulgte ham, ettersom minnet av Edvard var blitt politisk ved at han var blitt erklært som martyr og helgen.
Et antall hagiografier ble skrevet om Edvard i århundrene etter hans død. Han ble framstilt som en martyr, generelt sett på som et offer for den onde enkedronning Ælfthryth, mor til Æthelred. Han er i dag anerkjent som en helgen i den ortodokse kirke, den katolske kirke og den anglikanske kirke.
Ætheling (arveprins) Datoen for Edvards fødsel er ukjent, men han var den eldste av Edgars tre barn. Han var antagelig i tenårene da han etterfulgte sin far, som døde i en alder av 32 år i 975.Higham, Nick (1997): Death of Anglo-Saxon England, s. 7. Edvard var kjent som kongens sønn, men han var ikke en sønn av dronning Ælfthryth, Edgars tredje hustru. Dette og ikke mye annet er kjent fra samtidens chartere.Hart, Cyril (2004): «Edward [St Edward called Edward the Martyr] (c. 962–978)», s. 783; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 2.
Senere kilder har betvilt nøyaktigheten i identifiseringen av Edvards mor. Den eldste av disse kildene er en helgenbiografi om Dunstan av Osbern av Canterbury, antagelig skrevet på 1080-tallet. Osbern skrev at Edvards mor var en nonne på klosteret Wilton Abbey som kongen forførte.Hart, Cyril (2004): «Edward [St Edward called Edward the Martyr] (c. 962–978)», s. 783; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 3. Da biografen Eadmer skrev om livet til Dunstan noen tiår senere tok han med en redegjørelse om Edvards foreldre som han hadde fått fra Nicholas av Worcester. Her ble det avvist at Edvard var avkommet av en affære mellom kongen og en nonne, og framstilte ham isteden som sønn av Æthelflæd, datter av Ordmær. «ealdorman av østanglerne», og som Edgar hadde giftet seg med i de årene da han hersket over Mercia (mellom 957 og kong Eadwigs død i 959).Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 3–4. Andre redegjørelser er gitt av Goscelin i hans helgenbiografi over Edgars datter Edith av Wilton (angelsaksisk navn: Ædgyth) og i fortellingene til John av Worcester og William av Malmesbury.Hart, Cyril (2004): «Edward [St Edward called Edward the Martyr] (c. 962–978)», s. 783; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 4–5. Til sammen antyder disse forskjellige redegjørelsene at Edvards mor antagelig var en adelskvinne ved navn Æthelflæd, med tilnavnet Candida eller Eneda, det vil si «den hvite» eller «den hvite and».Higham, Nick (1997): Death of Anglo-Saxon England, s. 6.
Et charter fra 966 beskrev Ælfthryth, som Edgar hadde giftet seg med i 964, som kongens «lovmessige hustru», og deres eldste sønn Edmund som den legitime sønn av kongen. Edvard er notert som kun kongens sønn.Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 2; John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England, s. 120, s. 7. Biskop Æthelwold av Winchester var en støttespillerne til Ælfthryth og Æthelred, men Dunstan, erkebiskopen av Canterbury, synes å ha gitt sin støtte til Edvard, og en genealogi opprettet ved hans kloster Glastonbury Abbey en gang rundt 969 gir Edvard forrang over Edmund og Æthelred.Yorke, Barbara (2008): «The Women in Edgar's Life», s. 149 Ælfthryth var enke av Æthelwald, ealdorman av East Anglia og kanskje Edgars tredje hustru.Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest, s. 52, s. 57. Forskeren Cyril Hart argumenterer for at de motsigelser angående identiteten til Edvards mor, og det faktum at Edmund synes å ha blitt vurdert som den legitime arving fram til hans død i 971, antyder at Edvard antagelig var en sønn utenfor ekteskap.Hart, Cyril (2007): «Edward the Martyr», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford: Oxford University Press Imidlertid tror Barbara Yorke at Æthelflæd faktisk var Edgars hustru, men Ælfthryth ble vigslet som dronning da hun født sine sønner, og som derfor ble betraktet som mer «legitime» enn Edvard.Yorke, Barbara (2008): «The Women in Edgar's Life», s. 147-148 Æthelwold nektet for Edvard var legitim, men York betrakter det som et «særskilt opportunistisk partsinnlegg.»Yorke, Barbara (1988): «Æthelwold and the Politics of the Tenth Century», s. 86
Edmunds helbror Æthelred kan ha arvet hans posisjon som arving.Miller, Sean (1999): «Edgar»; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 7; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 8, avviker fra denne oppfatningen. I et charter til den nye minster (benediktinerklosteret) i Winchester, opptrer navnene Ælfthryth og hennes sønn Æthelred før Edvards navn. Da Edgar døde den 8. juli 975 var Æthelred antagelig ni år og Edvard noen få år eldre.Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr»
Bestridt etterfølgelse Edgar hadde vært en streng og myndig hersker som hadde gjennomført klosterreformer på antagelig en uvillig kirke og adel, støttet av ledende kirkeledere i hans samtid, Dunstan, erkebiskop av Canterbury; Oswald av Worcester, erkebiskop av York; og biskop Æthelwold av Winchester. Ved å skjenke de reformerte benediktinerklostrene med de landområder som var nødvendig for deres underhold, avsatte og tok eiendommene fra mange mindre adelsfolk, og hadde endret og omskrevet leie- og eiendomsforhold med fordel for klostrene. Sekulære kirkefolk, mange av dem var også medlem av adelen, hadde blitt forvist fra de klostrene. Mens Edgar levde hadde han sterk støtte for reformene, men straks han døde kom motstanderne fram.John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England, s. 113–9; Hart, Cyril (2004): «Edward», s. 783–784; Miller, Sean (1999): «Edgar»; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 2–4; Fisher, D. J. V. (1952): «The Anti-Monastic Reaction in the Reign of Edward the Martyr», s. 254–255, s. 266.
De ledende figurene hadde alle støttet reformene, men de var ikke lenger forente. Forholdet mellom erkebiskop Dunstan og biskop Æthelwold kan allerede ha vært anstrengt.Hart, Cyril (2004): «Edward», s. 784. Erkebiskop Oswald var på kant med ealdormann Ælfhere av Mercia,Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 9; Williams, Ann (2004): «Ælfhere (d. 983)» mens Ælfhere og hans slekt var rivaler for makt med slekten til Æthelwine, ealdorman av East Anglia.Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 4–5 & 9; Hart, Cyril (2004): «Æthelwine» Det ble sagt at Dunstan stilte spørsmål til Edgars ekteskap med enkedronning Ælfthryth og legitimiteten til deres sønn Æthelred.Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 7-8.
Disse lederne var delt i spørsmålet om Edvard eller Æthelred burde etterfølge Edgar. Verken lov eller presedens ga større rettledning. Det tidligere valget mellom sønnene til Edvard den eldre hadde splittet kongeriket, og Edgars eldre bror Eadwig hadde blitt tvunget til å overgo en større del av kongeriket til Edgar.Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 9–12. Enkedronningen støttet helt klart kravene til sin sønn Æthelred og fikk støtte av biskop Æthelwold. Dunstan ga sin tilslutning til Edvard, støttet av hans kirkekollega, erkebiskop Oswald. Det er sannsynlig at ealdorman Ælfhere og hans allierte støttet Æthelred mens Æthelwine og hans allierte støttet Edvard, skjønt en del historikere har foreslått det motsatte.Mens Higham, Miller og Williams foreslår at Ælfhere støttet Æthelred, har Hart gjort Æthelwine og hans fraksjon til støttespillere for Æthelred.
Senere kilder antyder at oppfatningen av legitimitet spilte en rolle i argumentasjonene, det samme gjorde den relative alderen til de to kandidatene. Edvard ble salvet av erkebiskop Dunstan og Oswald ved Kingston upon Thames, mest sannsynlig i 975.Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 10; Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr». Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 100, antyder at innvielsen kan ha skjedd i mars 976. Det er bevis for at denne avgjørelsen å velge den eldste broren, selv om hans legitimitet var tvilsom, var et resultat av et kompromiss. Æthelred synes å ha fått landområder som normalt tilhørte kongens sønner, en del av disse hadde blitt bevilget av Edgar til klosteret Abingdon Abbey, og disse hadde blitt tatt med tvang av de ledende adelsmennene som kompensasjon til Æthelred.Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 10; beslagleggelsen er nedtegnet i charter S 937.
Edvards styre left|thumb|En penny preget under Edvards styre ved Stamford, Lincolnshire Etter å ha nedtegnet at Edvard var blitt konge, rapporterte Den angelsaksiske krønike at komet hadde vist seg, og at hungersnød og «mange forstyrrelser» fulgte.Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, Psychology Press, s. 121, Ms. D & E, s.a. 975 & p. 122, Ms. C, s.a. 976. De «mange forstyrrelser», tidvis kalt for «antikloster-reaksjonen», synes å ha begynt straks etter Edgars død. I løpet av denne tiden var den erfarne ealdorman Oslac av Northumbria den faktiske herskeren av det meste av nordlige England og ble landsforvist av nå ukjente årsaker.Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 11; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 10; Fisher, D. J. V. (1952): «The Anti-Monastic Reaction in the Reign of Edward the Martyr» i: The Cambridge Historical Journal 10 (3), s. 268; Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 100; Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 121, Ms. D, s.a. 975. Oslac ble etterfulgt som ealdorman av Thored, enten Oslacs sønn av dette navnet, eller Thored Gunnar omtalt av Den angelsaksiske krønike for året 966.Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 24; Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 119, Ms. E, s.a. 966.
thumb|right|I en tegning fra 1800-tallet av James William Edmund Doyle, ble kong Edvard tilbudt en kopp med mjød av Ælfthryth, enkedronning, uvitende om at hennes tjenere er i ferd med å drepe ham. Edvard, eller heller de som utøvde makten på hans vegne, utpekte også et antall nye ealdormenn i posisjoner i Wessex. Lite er kjent om to av disse mennene, og det er vanskelig å avgjøre hvilken fraksjon, om noen, de tilhørte. Edwin, som antagelig styrte i Sussex, og kanskje også deler av Kent og Surrey, ble gravlagt ved Abingdon, et kloster støttet av Ælfhere. Æthelmær, som styrte Hampshire, holdt land i Rutland, noes om kanskje antyder forbindelser til Æthelwine. Den tredje ealdorman, Æthelweard, i dag best kjent for sin latinske historieverk, styrte i vest. Han var en etterkommer av kong Æthelred av Wessex og antagelig bora v kong Ædwigs hustru. Han synes å ha vært en tilhenger av Edvard framfor den andre fraksjonen.Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 11–12; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 9–10, 17, og 22.