EUs felles landbrukspolitikk (engelsk: Common Agricultural Policy, CAP) er et politikkområde i EU der myndigheten er delt mellom EU og medlemslandene. Den felles landbrukspolitikk ble iverksatt i 1962 og har gjennomgått flere reformer. Politikkområdets andel av EUs budsjett har falt jevnt, fra 70 % i 1985 til 30 % til landbruket og 9 % til landdistriktene i 2020. Forslaget til nytt langtidsbudsjett for perioden 2021–2027 bygget videre på en deling av den totale støtten, med ca 75 % i direkte bidrag og 25 % til landdistriktene.
Historie
En felles landbrukspolitikk ble foreslått av Europakommisjonen i 1960, hensikten var å samordne de seks opprinnelige EU-landenes politikk på området så man kunne få en fri flyt av landbruksvarer innen unionen. Bøndenes organisasjoner og spesielt Frankrike ønsket en sterk statlig kontroll med landbrukssektoren.
Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 ble det gjennomført en omfattende reform av Den felles jordbrukspolitikken (CAP).
Tidslinje 1962: Tre viktige prinsipper ble slått fast som styrende for CAP: et enhetlig marked, fortrinnsrett for unionen og finansiell solidaritet. Siden det har CAP vært et sentralt ledd i EUs institusjonelle system og har også tatt en stor del av EUs budsjett. 1984: Bedriftene var blitt så effektive at det ble produsert for mye landbruksvarer, og det ble iverksatt tiltak for å bringe produksjonen i samsvar med etterspørselen. 1992: Rio-konferansen ble avholdt og prinsippet om bærekraftig utvikling internasjonalt lansert. CAP gikk fra å støtte markedet til å støtte produsentene. 2003: Støtten til produsentene ble avviklet. Bøndene mottok isteden inntektsstøtte, på vilkår av at de produserte i samsvar med EUs standarder. 2013: CAP gjennomgikk en ny reform. Formålet var å styrke sektorens konkurranseevne, fremme et bæredyktig landbruk og innovasjon, støtte arbeidsplasser og vekst i landbruksområdene og flytte den finansielle bistand i retning av produktiv arealutnyttelse.
Formål Målet for CAP er etter Lisboa-traktaten definert artikkel 39 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV):
å øke produktiviteten, ved å støtte tekniske fremskritt og sørge for optimal bruk av produksjonsfaktorene, spesielt arbeidskraft. å sørge for en rimelig levestandard for bøndene å stabilisere markedet for jordbruksprodukter å sikre tilgjengeligheten av jordbruksprodukter å sikre konsumentene mat til fornuftige priser
Landbrukspolitikken er felles for alle medlemslandene i EU. Den styres og finansieres på EU-plan av midler fra EUs budsjett.
Funksjonsmåte CAP innebærer blant annet at
bøndene mottar inntektsstøtte det gis regler for og støtte til markedsføring av landbruksprodukter det gis støtte til utvikling av landbruksområdene De fleste beslutninger om landbruket treffes etter den alminnelig lovgivningsprosedyre (TEUV artikkel 42, avsnitt. 1 og 43, avsnitt. 2).
Finansiering Den felles landbrukspolitikk finansieres av
Det europeiske garantifond for landbruket (EGFL) som gir direkte støtte og bidrar til markedstiltak Det europeiske landbruksfond for utvikling av landdistriktene (ELFUL), som finansierer utvikling av landdistriktene
Betalingene administreres på nasjonalt nivå, og hvert land offentliggjør utbetalingene i samsvar med EUs krav.
Politikkområdets andel av EUs budsjett har falt jevnt, fra 72 % i 1985 til 30 % til landbruket og 9 % til landdistriktene for i 2020.
Referanser
Kategori:EU-politikk Kategori:Agrarpolitikk