Korintkrigen var en antikk gresk konflikt som varte fra 395 til 387 f.Kr., hvor Sparta kjempet mot en koalisjon av fire allierte stater, Theben, Athen, Korint og Argos, som innledningsvis ble støttet av Persia. Den utløsende faktoren for krigen var en lokal konflikt i det nordvestlige Hellas hvor både Theben og Sparta var involvert. Den dypere årsaken var fiendtlighet mot Sparta provosert av byens «ekspansjon i Lilleasia, Sentral– og Nord–Hellas...og til og med i vest.»Hornblower, "Corinthian War", 391
Krigen ble utkjempet på to fronter, på land nær Korint og Theben og til sjøs i Egeerhavet. På land hadde spartanerne flere tidlige suksesser i betydelige slag, men klarte ikke å dra nytte av sin fordel, og kampene gikk snart i stillstand. Til sjøs ble den spartanske flåten avgjørende beseiret av en persisk flåte tidlig i krigen, en hendelse som i realiteten gjorde slutt på Spartas forsøk på å bli en sjømakt. Athen dro nytte av dette og satte i gang flere marine felttog i de senere årene av krigen, tok tilbake et antall øyer som hadde vært del av det opprinnelige athenske imperiet i det 5. århundre f.Kr.
Perserne var alarmert av disse athenske suksessene, sluttet å støtte de allierte og begynte å støtte Sparta. Denne deserteringen tvang de allierte til å søke fred. Antalkidasfreden, vanligvis kjent som kongefreden, ble signert i 387 f.Kr. og gjorde slutt på krigen. Denne avtalen erklærte at Persia skulle kontrollere hele Jonia og at alle andre greske byer skulle være uavhengige. Sparta skulle være vokteren for denne freden med makt til å gjennomføre dens klausuler. Effekten av krigen ble derfor at Persia etablerte sin evne til å blande seg effektivt inn i gresk politikk og sikret Spartas hegemoniske stilling i det greske politiske system.Fine, The Ancient Greeks, 556-9 Hendelser som førte til krigen thumb|right|250 px|Fastlandet i antikkens Hellas Sparta hadde støtten til nesten alle greske stater på fastlandet samt Persia i Peloponneskrigen som sluttet i 404 f.Kr., og i månedene og årene som fulgte, hadde et antall av øystatene i Egeerhavet kommet under deres kontroll. Denne solide støtten var derimot snart fragmentert i årene etter krigen. Til tross for samarbeidet under krigen, fikk Sparta snart alene det som var tatt fra de beseirede statene og skatteinntektene fra det tidligere athenske imperiet.Fine, The Ancient Greeks, 547 Spartas allierte ble ytterligere fremmedgjort da Sparta angrep og kuet Elis i 402. Elis var et medlem av det peloponnesiske forbund som hadde terget på seg spartanerne under Peloponneserkrigen. Korint og Theben nektet å sende styrker for å hjelpe Sparta i sitt felttog mot Elis.
Theben, Korint og Athen nektet også å delta i en spartansk ekspedisjon til Jonia i 398. Thebanerne gikk til og med så langt som å avbryte et offer som den spartanske kong Agesilaos forsøkte å utføre i deres territorium før han dro. Agesilaos lyktes i sitt felttog mot perserne i Lydia til tross for fraværet av disse statene og rykket så langt inn i landet som Sardis. Satrapen Tissafernes ble henrettet for ikke å ha klart å stoppe Agesilaos, og hans erstatter, Tithraustes, bestakk spartanerne til å bevege seg nordover, inn i området til satrapen Farnabazos. Agesilaos gjorde dette, men samtidig begynte han å bygge en betydelig marine.
Farnabazos var ute av stand til å beseire hæren til Agesilaos og bestemte seg for å tvinge Agesilaos til å trekke seg tilbake ved å skape problemer på det greske fastlandet. Han sendte Timokrates fra Rhodos, en asiatisk greker, for å distribuere penger til de største byene på fastlandet og oppfordre dem til å handle mot Sparta. Timokrates besøkte Athen, Theben, Korint og Argos og lyktes i å overtale mektige fraksjoner i hver av disse statene til å føre en antispartansk politikk. Thebanerne som tidligere hadde demonstrert sin antipati mot Sparta, satte i gang forberedelsene til krig.
Tidlige hendelser (395 f.Kr.) Thebanerne var ikke villige til å konfrontere Sparta direkte, og valgte i stedet å provosere frem en krig ved å oppmuntre deres allierte, lokrierne, til å samle inn skatt fra territorium som både Lokris og Fokis gjorde krav på. Fokis svarte med å invadere Lokris og plyndret lokrisk territorium. Lokriene appellerte til Theben om hjelm, og thebanerne invaderte fokisk territorium. Fokiene appellerte så til sin alliert, Sparta, og spartanerne som var glade for å ha en unnskyldning for å disiplinere thebanerne, beordret en generell mobilisering. En thebansk utsending ble sendt til Athen for å be om hjelp. Athenerne stemte for å hjelpe Theben, og det ble inngått en allianse mellom Athen og den boeotiske konføderasjonen.
Den spartanske planen krevde to arméer, en under Lysander og den andre under Pausanias som skulle møtes og angripe den boeotiske byen Haliartos. Lysander ankom før Pausanias, lyktes i å overtale byen Orkomenos til å gjøre opprør mot den boeotiske konfødersjonen og rykket frem til Haliartos med styrkene sine og en styrke orkomenere. Der ble han drept i slaget ved Haliartos etter å ha ført sin styrke for nær murene til byen. Slaget endte uten avgjørelse, der spartanerne stod for tapene innledningsvis, men beseiret etterhvert en gruppe thebanere som forfulgte spartanerne i ulendt terreng hvor de hadde en ulempe. Pausanias ankom dagen etter, tok med seg likene til spartanerne under en våpenhvile og returnerte til Sparta. Der ble han stilt for retten med mulighet for dødsdom og flyktet til Tegea før han kunne bli dømt.
I etterkant av disse hendelsene forberedte både spartanerne og deres motstandere seg for at hardere krigføring. Sent i 395 gikk Korint og Argos inn i krigen som likestilte allierte med Athen og Theben. Et råd ble dannet i Korint for å ta seg av sakene til denne alliansen. De allierte sendte så utsendinger til et antall mindre stater og mottok støtten til mange av dem.
Spartanerne var alarmert av denne utviklingen og var forberedt på å sende ut en hær mot denne nye alliansen. De sendte en budbringer til Agesilaos som beordret ham tilbake til Hellas. Ordrene var en skuffelse for Agesilaos som hadde sett frem til ytterligere felttog i Asia, men han dro hjemover med sin styrker, krysset Hellespont og marsjerte vestover gjennom Thrakia.
Krigen på land og til sjøs (394 f.Kr.) De allierte samlet en stor hær ved Korint etter en kort trefning mellom Theben og Fokis hvor Theben seiret. En betydelig styrke ble sendt ut fra Sparta for å utfordre denne styrken i slaget ved Nemea. Styrkene møttes ved det uttørkede elveleiet til Nemea i korintisk territorium hvor spartanerne vant en betydelig seier. Som så ofte i hoplittenes slag, seiret den høyre flanken til hver hær, der spartanerne beseiret athenerne, mens thebanerne, argivene og korinterne beseiret de forskjellige peloponneserne som stod ovenfor dem. Spartanerne angrep så og drepte et antall argiver, korintere og thebanere idet disse styrkene returnerte fra forfølgelsen av de beseirede peloponneserne. Koalisjonsarméen mistet 2800 menn, mens spartanerne og deres allierte mistet rundt 1100. thumb|right|350 px|Antikkens Hellas og Lilleasia, separert av Egeerhavet. Kartet er fra United States Military Academy, avdelingen for historie Den neste betydelige hendelsen i krigen fant sted til sjøs hvor både perserne og spartanerne hadde samlet store flåter under Agesilaos felttog i Asia. Ved å samle skip fra statene i Egeerhavet under sin kontroll, hadde Agesilaos satt sammen en styrke på 120 triremer som han plasserte under kommandoen til sin svigerbror Peisander som aldri hadde hatt en lignende kommando før. Perserne hadde i mellomtiden samlet en styrke av fønikere, kilikere og kyprioter under ledelsen til den erfarne athenske admiralen Konon som hadde tatt Rhodos i 396. Disse to flåtene møttes i slaget ved Knidos i 394. Spartanerne kjempet bestemt, særlig i nærheten av Peisanders skip, men ble til slutt overveldet. Et stort antall skip ble senket eller erobret, og den spartanske flåten ble i realiteten fjernet fra havet. Etter denne seieren seilte Konon og Farnabazos langs kysten av Jonia og fjernet spartanske guvernører og garnisoner fra byene, selv om de mislyktes i å svekke de spartanske basene i Abydos og Sestos.
Agesilaos hadde på dette tidspunktet ankommet Boeotia etter å ha tilbakevist angrep fra thessalierne under sin marsj gjennom deres territorium. I Boeotia ble han møtt av en hær som var samlet fra de forskjellige statene i den antispartanske alliansen. Agesilaos' styrke fra Asia bestod for det meste av frisatte heloter og innleide veteraner i Ti tusen og ble styrket av en halvt regiment spartanere fra Orkomenos og et halvt regiment som ble transportert over Korintbukta. Disse hærene møtte hverandre i slaget ved Koronea i thebansk territorium. I likhet med Nemea seiret begge de venstre flankene, der thebanerne brøt gjennom, mens resten av de allierte ble beseiret. Da de så at resten av styrkene hadde blitt beseiret, omgrupperte thebanerne for å bryte seg tilbake til sin egen leir. Agesilaos møtte deres styrke front mot front, og i kampen som fulgte ble et antall thebanere drept før resten klarte å bryte seg gjennom og slutte seg til sine allierte igjen. Etter denne seieren seilte Agesilaos med sin hær over Korintbukta og returnerte til Sparta.
Senere hendelser (393 til 388 f.Kr.) Hendelsene i 394 etterlot spartanerne med overtaket på land, men svekket til sjøs. Koalisjonsstatene klarte ikke å beseire den spartanske falanksen på slagmarken, men hadde klart å holde alliansen sterk og forhindret spartanerne fra å bevege seg fritt i det sentrale Hellas. Spartanerne ville i de neste årene fortsette å forsøke å slå Korint eller Argos ut av krigen. Imens forsøkte de antispartanske allierte å beholde sin enhet mot Sparta, mens Athen og Theben dro fordel av Spartas opptatthet med å utvide sin makt i områder de tradisjonelt hadde dominert.
Persisk assistanse, gjenoppbyggingen ved Athen, sosial kamp i Korint Konon og Farnabazos seilte i 393 til fastlandet i Hellas hvor de raidet kysten av Lakonia og tok øya Kythera hvor de satte en garnison og en athensk guvernør. De seilte så til Korint hvor de distribuerte penger og oppfordret medlemmene til rådet til å vise den persiske kongen at de kunne stoles på. Farnabazos sendte så Konon med betydelige midler og en stor del av flåten til Attika hvor han sluttet seg til gjenoppbyggingen av De lange murene fra Athen til Pireus, et prosjekt som opprinnelige ble satt i gang av Thrasybulos i 394. Med hjelp av roere fra flåten og arbeidere betalt med de persiske pengene, ble byggingen snart fullført. Athen dro raskt fordel av disse murene, og en flåte silre for å ta øyene Skyros, Imbros og Lemnos hvor de etablerte klerouky (borgerkolonier).
Omtrent på denne tiden brøt det ut en sosial kamp i Korint mellom det demokratiske partiet og det oligarkiske partiet. Demokratene, støttet av argivene, startet et angrep på sine motstandere, og oligarkiene ble drevet ut av byen. Disse eksilantene dro til spartanerne som på dette tidspunktet var basert i Sikyon, for å få støtte, mens athenerne og boeotierne kom for å støtte demokratene. I et angrep om natten lyktes spartanerne og eksilantene i å ta Lekaeum, Korints havn ved Korintbukta og beseiret hæren som kom for å utfordre dem dagen etter. De antispartanske allierte forsøkte så å ta Lekaeum, men spartanerne angrep og drev dem tilbake.
Fredskonferanser slår feil