thumb|Rødgifurvase av Brygosmaleren i British Museum, ca. 480 f.Kr Greske vaser er alle typer vaser, krukker, kar og tallerkener i keramikk fra antikkens Hellas som har bemalning. Bemalt keramikk må ikke blandes med all annen type keramikk fra antikken, som for eksempel kokekar, annen hverdagskeramikk, eller for eksempel transportkar, altså amforaer, som kunne være mer grovt fremstilt og ofte udekorert.
På grunn av at materialet bevares godt i middelhavsområdet er keramikken en av de viktigste kilder til arkeologiens forståelse av antikkens Hellas. Omkring 100 000 vaser er dokumentert i Corpus vasorum antiquorum. Disse gir gjennom motivene som viser hverdagsscener, mytologiske scener og annet viktig kunnskap, samt at de ofte gir en svært presis datering på funnstedet.
Forskningshistorie Selv om studier av greske vaser settes i forbindelse med klassisk arkeologi, så vokste feltet frem under en tilnærming som best kan beskrives som kunsthistorie. Det navnet som de fleste innenfor ikonografiske studier kjenner til innenfor det klassisk feltet er Sir John Davidson Beazley, som brukte mesteparten av sin profesjonelle karriere på å undersøke malte gjenstander fra Athen.
Kunstskjønner Connoisseurship på engelsk, er studiet som omhandler å tilegne gjenstander til en spesiell maler eller verksted. Innenfor klassiske studier av keramikk var det her studiene begynte. Adolf Furtwängler utviklet feltet innenfor skulpturer, og J.D. Beazley gjorde det samme for greske malte vaser. Beazley så da ikke på signaturene som kunne finnes på gjenstandene, men så etter mer subtile kjennetegn, som for eksempel hvordan øret, nesen, kneskålen eller ankelen var gjengitt. Innenfor faget har det i ettertiden oppstått debatt om hvorvidt Beazleys arbeid er pålitelig. Se: videre lesning: Boardman 2001, Turner 2000 og 2004 og Vickers and Gill 1994, Whitley 1997 og Oakley 1998 og 2004.
Former Greske vaser er en veldig generell fellesbetegnelse for keramikk som inkluderer typer som: Alabastron, amfora, aryballos, askos, astragalos, dinos, fiske-fat, hodevase, hydria, kantharos, krater, kyathos, kylix, lebes, lebes gamikos, lekanis, lekythos, louterion, loutrophoros, mastos, oinochoe, pelike, phiale, protome, psykter, pyxis, rhyton, skyfos, og stamnos. Alle disse er former som har en eller annen form for bemalning i større eller mindre grad.
Oversikt over attiske pottemakere og vasemalere Akhilleusmaleren (aktiv 470-425 f.Kr.) Amasismaleren (aktiv 560-520 f.Kr.) Andokidesmaleren (aktiv 530-515 f.Kr.) Berlinmaleren (aktiv ca. 500-460 f.Kr.) Brygosmaleren (aktiv 480-470 f.Kr.) C-maleren (aktiv ca. 575-560 f.Kr.) Dariusmaleren Dinosmaleren (aktiv 430-410 f.Kr.) Dipylonmaleren Douris (aktiv ca. 500-470 f.Kr.) Epiktetos (aktiv ca. 520-490 f.Kr.) Eretriamaleren (aktiv ca. 440-410 f.Kr.) Euphronio (aktiv 525-500 f.Kr.) Euthymides (aktiv 525-500 f.Kr.) Exekias (aktiv (545-530 f.Kr.) E-gruppen (aktiv i midten av det 6.årh f.Kr.) Kleitias (aktiv rundt 570-560 f.Kr.) Kleophonmaleren (aktiv rundt 440-420 f.Kr.) Kleophradesmaleren (aktiv ca. 500-470 f.Kr.) Leagrosgruppen (aktiv 520-500 f.Kr.) Lydos (aktiv 560-540 f.Kr.) Lysippidesmaleren (aktiv 530-515 f.Kr.) Makron (aktiv ca. 490-475 f.Kr.) Marsyasmaleren (aktiv ca. 370-335 f.Kr.) Meidiasmaleren (aktiv i siste kvartdel av det femte årh. f.Kr.) Nikosthenes (aktiv ca. 550-510 f.Kr.) Niobidmaleren (aktiv ca. 470-450 f.Kr.) Oltos (aktiv ca. 525-500 f.Kr.) Onesimos (aktiv ca. 510-485 f.Kr.) Panmaleren (aktiv ca. 480-450 f.Kr.) Penthesileamaleren (aktiv ca. 460-440 f.Kr.) Phialemaleren (aktiv 450-430 f.Kr.) Pionér-gruppen (aktiv rundt 525-500 f.Kr.) Pistoxenosmaleren (aktiv ca. 475-460 f.Kr.) Polygnotos (aktiv 450-420 f.Kr.) Pronomosmaleren (aktiv på slutten av det femte årh. f.Kr.) Psiax (aktiv ca. 530-515 f.Kr.) Små mestere (aktiv 560-530 f.Kr.) Sophilos (aktiv 580-570 f.Kr.) Sotades (pottemaker/maler) (aktiv i midten av det femte årh. f.Kr.) Underverdensmaleren
Oversikt, stilperioder Viktig å merke seg: forskjellige publikasjoner kan ha ulike årstall for periodene. Ved referanse til en periodes spesifikke årstall bør alltid kilde oppgis. Her: Clark et al. 2002. (med ett unntak hvor annen kilde er oppgitt). Protogeometrisk, ca. 1050-900 f.Kr. Orientaliserende periode, ca. sent 8. årh til ca. 580 f.Kr. Geometrisk, ca. 900-720 f.Kr. Protokorintisk og protoattisk svartfigur, ca. 720-620 f.Kr. Korintisk, ca. 620-550 f.Kr. Tidlig arkaisk svartfigur, ca. 620-570 f.Kr. Arkaisk svartfigur, ca. 570-530 f.Kr. Senarkaisk svartfigur og rødfigur, ca. 530-480 f.Kr. Klassisk rødfigur, ca. 450-425 f.Kr. Senklassisk rødfigur, ca. 425-300 f.Kr. Hellenistisk, ca. 300-30 f.Kr.
Perioder Viktig å merke seg vedrørende lengdene til de ulike periodene: den absolutte kronologien til gresk keramikk er basert på både relativ og absolutt dateringsmetoder. Det som har kommet frem etter at det ble gjort undersøkelser med absolutte dateringsmetoder er at en periodes lengde kan være ulik for ulike geografiske områder. Dette kalles lav og høy kronologi, og gjelder særlig kronologien til tiden før 700 f.Kr.
Protogeometrisk stil
thumb|Protogeometrisk amfora, antagelig attisk, ca. 950–900 f.Kr. Protogeometrisk stil var i bruk fra omkring 1050 f.Kr. til 900 f.Kr. I denne perioden fikk kunsten igjen et oppsving i de mørke århundrer som fuglte etter at den mykenske kulturen hadde gått under. Keramikk og smykker er blant de få kunstneriske uttrykk som er kjent fra perioden, da det ikke er funnet monumentalarkitektur, skulptur i større skala eller veggmalerier. Oppsvinget i keramikkproduksjon omkring 1050 f.Kr. ser ut til å henge sammen med at befolkningen igjen hadde blitt mer bofast.
Stilen er enkel, med dekorasjon som består av sirkler, trekanter, bølgede linjer og buer. De er tydelig plassert på vasene med omhu, og det er eksempler på at man har brukt passer og pensler med flere hoder.
Lefkandi på Euboia er det med omfattende funnstedet fra den perioden, og man kan skille ut en egen euboisk protogeometrisk stil. Attika var det første området hvor man begynte med keramikkproduksjon i større skala, og resten av Hellas er influert av den attiske stilen, spesielt Boiotia, Korint, Kykladene og de joniske koloiene.
Geometrisk stil
thumb|Boiotisk geometrisk hydria, ca. 700–625 f.Kr. Geometrisk stil oppstod i det 9. århundre f.Kr., og var som navnet sier karakterisert av geometriske mønstre som meanderborder, trekanter, sirkler og linjer. Man begynte også igjen å bruke figurativ dekorasjon, men alltid i stilisert form og sammen med de geometriske mønstrene. Det oppstod flere lokale stiler, både på fastlandet og øyene. Vaser fra geometrisk tid er normalt daterbare til perioder på 5–25 år, avhengig av hvilken lokal stil det gjelder og når i perioden vasen er fra.
I tidlig geometrisk stil, omkring 900–850 f.Kr., finner man kun abstrakte motiver, men i mellomgeometrisk stil, omkring 850–770 f.Kr., kommer figurativ dekorasjon inn. Det vanligste er ett eller flere bånd med dyremotiver kombinert med bånd med geometriske mønstre. Malerne strevde etter å fylle alle tomrom med dekorasjon, en trend som holdt seg gjennom resten av den gemetriske perioden.
Rundt midten av det 8. århundre f.Kr. begynte man med menneskelige figurer. De beste kjente eksemplene kommer fra gravgods på Dipylon, en av Athens gravlunder. En av de få enkeltmalerne som er identifisert har sitt kallenavn derfra, Dipylonmesteren. De store gravvasene viser særlig gravfølger eller begravelsesscener som fremvisning av den døde (πρόθεσις / prothesis) og transport av den avdøde til gravlunden (ἐκφορά / ekphora). Kroppene er ikke naturalistiske, og er oftest satt sammen av geometriske elementer som sirkler og trekanter.
Mot slutten av perioden begynte man å vise mytologiske scener. Dette sammenfaller antagelig med tidspunktet hvor Homer kodifiserte den trojanske syklusen i Iliaden og Odysseen. Det er oftest vanskelig å vite om man har en mytologisk scene eller f.eks. en generisk kampscene. Man ser på samme tid at de lokale stilene, som tidligere har nøyet seg med å etterape den attiske stilen, begynner å utvikle distinkte stiler. F.eks. spesialiserte man seg i Argos på figurative scener, mens man på Kreta foretrakk abstrakte scener med få eller ingen figurer.
Subgeometrisk stil regnes som en overgangsstil som gjerne studeres sammen med geometrisk keramikk.
Orientaliserende stil
Den orientaliserende stilen var et resultat av økt kulturell utveksling i Egeerhavsområdet og det østlige Middelhavet i 8. og 7. århundre f.Kr.. Stilen har figurative elementer i svært stilisert utførelse. Den utviklet seg først i Korint, og kom til Athen omkring 725 f.Kr. Den holdt seg der inntil omkring 625 f.Kr.
thumb|Orientaliserende oinokhoe fra Rhodos, i såkalt villgeitstil, ca. 625–600 f.Kr.|279x279px
Det var et stadig økende repertoar av motiver, særlig dyr og mytologiske vesener, som ble malt på vasene. Man begynte også å bruke dekorative elementer som lotusblader og palmetter i stedet for de rent geometriske elementene man tidligere hadde foretrukket. Mennesker forekommer sjelden; i den grad de finnes er det gjerne i silhuett med innrissede linjer noe som kanskje er en direkte forløper for svartfigurmaleriet. Det blir i denne perioden lettere å skille mellom forskjellige kunstnere, da de legger inn flere detaljer som viser personlig stil.
I Korint finner man parallelt med orientaliserende stil den protokorintiske stilen, som beholder en del geometriske elementer fra den subgeometriske stilen samtidig som den eksperimenterer med orientliserende elementer.
Korintisk keramikk ble eksportert til hele Hellas. Teknikken ble tatt opp i Athen, hvor man tonet ned den østlige innflytelsen noe og utviklet protoattisk stil. I midten av det 7. århundre f.Kr. oppstod hvitfigurstilen, med polykrome vasemalerier hvor klær og hud er fylt i med farge. Det antas at dette skjedde mye fordi den røde leiren i Attika ikke er like godt egnet til å vise hudpartier som den lyse leiren i Korint.
På Kreta og Kykladene begynte man å lage såkalte plastiske vaser, det vil si vaser der man former et dyre- eller menneskehode. Det er få trekk som er hentet fra korintisk keramikk i denne stilen.
Villgeitstilen Den siste viktige stilen i perioden er villgeitstilen, som man tradisjonelt regner for å ha oppstått på Rhodos, men som er funnet over hele Lilleasia. De to formene man særlig finner er oinokhoer og tallerkner med eller uten føtter. I dekoren finner man stiliserte dyr, og spesielt villgeitene som har gitt navn til stilen. Rundt dyrefristen fylte man inn med dekorative elementer, spesielt geometriske former.
Hellenistisk stil Hellenistisk stil, i perioden fra slutten av det 4. århundre til det 1. århundre f.Kr., opptrer i en periode hvor Hellas opplever en kulturell nedgangstid. I Athen ble rødfigurmaleriet erstattet av såkalte vesthellingsvaser, der man malte med lys brun glasur og hvit maling på en bakgrunn av svart glasur. Man hadde i begynnelsen fortsatt en del av motivene fra rødfigurmaleriet, men disse ble raskt erstattet av enklere motiver, som kranser, delfiner, rosetter osv. Variasjoner av stilen spredde seg over hele den greske verden.
Man finner fortsatt noen malere som utmerker seg, som Dariusmaleren og Underverdensmaleren, som begge virket i begynnelsen av perioden.
Figurtyper
Svartfigurvaser thumb|Akhilleus og Penthiseleia, av Exekias, ca. 540–530 f.Kr.Produksjonen av svartfigurvaser begynte i arkaisk tid, omkring 620 f.Kr., og fortsatte til omkring 480 f.Kr.. Teknikken består av at man maler figurer i svart og risser inn detaljer. Metoden oppstod i Korint, og spredde seg derfra til andre bystater. Den attiske produksjonen var den største og viktigste.