Slaget om Moskva (oktober 1941–januar 1942) var det tyske angrepet mot Moskva, og den sovjetiske forsvarskampen med påfølgende motoffensiver under andre verdenskrig. Slaget var blant de blodigste i krigshistorien, langvarig, og foregikk over et veldig område. Partene var ganske jevnsterke, begge satte inn store styrker, og utmattet hverandre. Samlede tap (døde, savnede og sårede) var over én million. Sovjeternes tap var størst, men det viste seg at de tålte dem.
Operasjonsplanen for invasjonen av Sovjet, operasjon Barbarossa, var basert på Blitzkrieg. Etter planen skulle Moskva erobres etter 3-4 måneder. På tross av store innledende erobringer ble de tyske invasjonsstyrkenes fremmarsj hindret av sovjetisk forsvar, spesielt i slaget om Smolensk fra 10. juli til 10. september 1941. Etter å ha erobret Smolensk valgte det tyske Wehrmacht å konsolidere frontene ved Leningrad og Kiev – det ga ytterligere forsinkelser av fremrykkingen mot Moskva. For den tyske fremrykkingen var et direktiv Hitler ga 21. august negativt. I direktivet ble det fremhevet at det var viktigere å erobre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse frem mot Moskva. Deler av armégruppe sentrum, inkludert Guderians panserstyrker, ble dirigert mot Kiev, der de vant en stor seier.
Aksemaktenes offensiv mot Moskva fortsatte den 30. september 1941 under kodenavnet operasjon Tyfon. Målet var å erobre Moskva innen vinteren satte inn. De tidlige fasene av offensiven var vellykket, og flere sovjetiske arméer ble nedkjempet. Fremrykkingen ble stoppet av sovjetiske styrker ved forsvarslinjer om lag 120 kilometer fra hovedstaden. I begynnelsen av desember 1941 sto de fremste tyske styrkene 30 kilometer fra Kreml, men styrkene manglet stridsevne, og klarte ikke å trenge videre frem. Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av uthvilte sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig.
I januar 1942 hadde de tyske styrkene blitt presset tilbake 100 til 250 kilometer. Den umiddelbare trusselen mot Moskva var avverget, og de tyske styrkene kom aldri senere så nær den sovjetiske hovedstaden. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten. Sovjetstyrkene klarte å slå tilbake en alvorlig trussel mot hovedstaden. Slaget om Moskva var første gang Wehrmacht ble tvunget til en avgjørende retrett.
Bakgrunn
miniatyr|Utviklingen på østfronten, juni til desember 1941
Den 22. juni 1941 invaderte tyske, ungarske og rumenske tropper Sovjetunionen, det sovjetiske flyvåpenet ble nøytralisert, og de angripende styrkene trengte hurtig dypt inn på sovjetisk territorium. Med raske knipetangsmanøvre av Wehrmachts panserstyrker ble hele sovjetiske arméer omringet og tilintetgjort.Beevor 2002, s. 28, 31–32 Den tyske armégruppe nord trengte frem mot Leningrad, armégruppe syd mot Ukraina, mens armégruppe sentrum rykket frem mot Moskva. Det sovjetiske forsvaret ble overkjørt og hadde enorme tap.
I juli 1941 klarte armégruppe sentrum å omringe og tilintetgjøre flere sovjetiske arméer nær Minsk. Det skapte et stort hull i de sovjetiske linjene som Den røde armé ikke klarte å fylle. Den sovjetiske vestfronten var paralysert, og de fremrykkende tyske styrkene satte over den strategiske elven Dnepr med små tap.
16. juli erobret de tyske styrkene SmolenskZetterling 2011, s. 260. Byen var et viktig støttepunkt på veien mot Moskva. Den var tradisjonelt sett som «nøkkelen til Moskva», da den kontrollerte broer over elvene Dvina, Dnepr samt flere andre; kontroll over disse broene gjorde videre fremrykking lettere. Kampen om Smolensk var imidlertid intens, det tok to måneder for Wehrmacht å nedkjempe sovjetstyrkene, og armégruppe sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner).
miniatyr|Høstregnet omdannet veiene til gjørmehull. Foto av tyske soldater underveis i Sovjet høsten 1941.
På de to andre frontavsnittene gikk det også tregere. Armégruppe nord ble stoppet av forsvarslinjen ved Luga i en måned før de klarte å trenge gjennom, mens armégruppe syd, med store kontingenter av dårlig trente rumenske og ungarske tropper, møtte flere sterke motangrep som sinket eller stoppet fremrykkingen. Wehrmacht sto overfor et dilemma: Armégruppe sentrum var fremdeles sterk nok til å nå Moskva, men man fryktet det ville gjøre styrken sårbar for flankeangrep. Ifølge Hitler trengte Tyskland maten og mineralressursene i Ukraina, det ble derfor bestemt at Donbass-regionen skulle sikres før den videre offensiven mot Moskva.
Heinz Guderians panserarmé dreide derfor sørover og støttet armégruppe syd i kampen om Kiev, som falt den 19. september; flere sovjetiske armeer ble omringet og nedkjempet. Den sovjetiske generalen Georgij Zjukov hadde anbefalt retrett og mistet grunnet dette sin stilling som sjef for generalstaben; hans forvarsel om en tysk knipetangsmanøver viste seg imidlertid å være korrekt. På tross av at aksemaktene vant en stor seier ved Kiev, så ble tidsskjemaet for invasjonen ytterligere forsinket. Guderian skrev senere: «Kiev var sannelig en briljant taktisk suksess, men spørsmålet om det hadde noen strategisk betydning er fremdeles åpent. Alt avhenger nå av vår evne til å oppnå de forventede resultatene før vinteren og før høstregnet.» Hitler var fremdeles sikker på at Wehrmacht kunne avslutte krigen før vinteren ved å ta Moskva, og den 2. oktober 1941 iverksatte armégruppe sentrum under Fedor von Bock den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet operasjon Tyfon.
Innledende tyske fremstøt
Planer og forberedelser
For Hitler var Moskva det viktigste militære og politiske målet, idet han antok at en erobring av byen raskt ville lede til Sovjets sammenbrudd. General Franz Halder, leder for Oberkommando des Heeres, uttalte i 1940 at: «Den beste løsningen ville være en direkte offensiv mot Moskva». Styrkene som ble avgitt til Operasjon Tyfon var tre arméer (2. armé, 4. armé og 9. armé), støttet av tre pansergrupper og Luftwaffes 2. luftflåte. Totalt ble over en million mann satt inn i offensiven, og standard Blitzkrieg-taktikk ble benyttet.
Den opprinnelige tyske planen for offensiven besto av to ulike fremstøt. Den ene var en dobbelt knipetangsmanøver rundt den sovjetiske vestlige fronten og reservestyrkene ved Vjazma. Den andre var en knipetangsmanøver for å erobre Brjansk. Med de to operasjonene vel gjennomført skulle en ny knipetangsmanøver iverksettes mot selve Moskva for å omringe byen. De tyske arméene var imidlertid allerede slitne og hadde problemer med etterforsyningen. General Guderian noterte blant annet at en del av hans ødelagte stridsvogner ikke hadde blitt erstattet, og at hans mekaniserte styrker manglet drivstoff da offensiven startet.
Mot de tyske styrkene sto tre frontavsnitt sammensatt av utslitte arméer som allerede hadde flere måneder med harde kamper bak seg, totalt 1,2 millioner mann. I antall var det en betydelig sovjetisk styrke; de var imidlertid dårlig taktisk plassert, fordelt langs en uttynnet forsvarslinje og hadde få, om noen reserver bak seg. I sine memoarer pekte general Vasiljevskij på at selv om de sovjetiske troppene var ganske vel forberedt, så var deres feilaktige taktiske disponering hovedgrunnen til de tyske troppenes tidlige fremganger. Mange av de sovjetiske troppene manglet kamperfaring og panservern, og deres stridsvogner var utdaterte.
De sovjetiske styrkene bygde omfattende forsvarsverker rundt Moskva. Den første forsvarslinjen var mellom byene Rzjev-Vjazma-Brjansk. Den andre linjen var dobbel; gikk mellom Kalinin og Kaluga og ble kalt Mozjajsklinjen. Den tredje og siste forsvarslinjen gikk nær selve Moskva og dannet Moskva forsvarssone. Disse forsvarstiltakene var for det meste uferdige ved starten av Operasjon Tyfon, grunnet den raske tyske fremrykkingen. Den røde armé var imidlertid i ferd med å etablere nye divisjoner ved Volga og i Sibir, og det var kun et spørsmål om tid før disse styrkene kunne settes inn i kampen.
Kampene ved Vjazma og Brjansk Taktisk tysk seier Nær Vjazma ble den sovjetiske fronten raskt gjennombrutt av de mobile tyske styrkene som fant og utnyttet de svakeste punktene i forsvarslinjen. Fire sovjetiske arméer (19, 20, 24 og 32. armé) ble innesperret i en stor lomme vest for byen. På tross av at de var omringet overga ikke de sovjetiske styrkene seg, og kampene rundt lommen var harde. Wehrmacht måtte sette inn 28 divisjoner for å eliminere de sovjetiske omringede arméene, styrker som tyskerne hadde sterkt behov for ved den videre offensiven mot Moskva.
Kampene i lommen gjorde at restene av den sovjetiske sentralfronten kunne trekke seg tilbake og konsolidere forsvarslinjene ved Mozjajsk. Troppene i lommen ble heller ikke fullstendig nedkjempet, da grupper av soldater i størrelse fra tropp opp til divisjon klarte å trenge gjennom den tyske ringen og slutte seg til de sovjetiske forsvarerne av Moskva. Den sovjetiske motstanden ved Vjazma ga også sovjetledelsen tid til å få frem forsterkninger til de fire arméene som forsvarte fremrykkningsaksen mot Moskva (den 5, 16, 43. og 49. armé) og å transportere tre rifle- og to tankdivisjoner fra den asiatiske delen av Sovjet.
Sør ved Brjansk var den innledende sovjetiske motstanden ikke særlig sterkere enn ved Vjazma. Den andre tyske pansergruppen foretok en omringende bevegelse. De møtte den 2. tyske armé og erobret Orjol den 3. oktober og Brjansk den 6. oktober. De sovjetiske 3. og 13. arméene ble omringet, men overga seg ikke, og deler av styrken klarte å trenge gjennom til de sovjetiske forsvarslinjene ved Poniry og Mtsensk. Den 23. oktober hadde de siste sovjetstyrkene unnsluppet lommen.
Gjørmeperioden og stridsvognen T-34 Den 7. oktober hadde den tyske offensiven i dette området bokstavelig talt kjørt seg fast. Senhøsten (gjørmeperioden, russisk rasputitsa) – med regn, sludd, snø og slaps – gjorde de allerede dårlige veiene til bunnløs gjørme. Det skapte store problemer både for de allerede utslitte troppene og forsyningsvesenet. De tyske panserstyrkene ble sterkt hemmet i sin mobilitet; både materiell og mannskap ble utsatt for stor slitasje. Den 4. tyske panserdivisjonen ble lurt i et bakhold nær Mtsensk, nye sovjetiske T-34-stridsvogner var gjemt i skogen, mens en mindre gruppe sovjetiske infanterister var lokkemat og ble jaget av tyskerne. De sovjetiske panserstyrkene angrep så fra begge flanker og knuste de tyske panserkolonnene med Panzer IV-stridsvogner.
Angrepet var så overraskende for Wehrmacht at det ble satt ned en egen kommisjon for å utrede det, og man fant ut at T-34 var nesten usårbar overfor tyske panservernkanoner. General Guderian skrev: «Våre Panzer IV-stridsvogner med sine korte 75 mm-kanoner kunne bare ødelegge en T-34 ved å treffe dens motor bakfra». Guderian noterte også i sine memoarer at «russerne har allerede lært en del».
På tross av noen spredte lyspunkt var det dominerende bildet høsten 1941 massive sovjetiske tap. Dobbeltslaget Vjazma–Brjansk ble en ny taktisk storseier for Wehrmacht, som hevdet å ha tatt 660 000 fanger i de to lommene. Tallet var en overdrivelse, men slaget innebar like fullt en ny alvorlig blodtapping av Den røde armé. I Moskva brøt det ut tilløp til panikk. Men den desperate motstanden til de omringede styrkene hadde også kostet tyskerne betydelige tap, og den sinket deres offensiv, slik at sovjeterne rakk å styrke forsvarslinjene nærmere Moskva. Da tyskerne 10. oktober nådde Mozjajsklinjen, møtte de vel forberedte forsvarsstillinger og uthvilte sovjetstyrker. Samme dag ble Georgij Zjukov tilbakekalt fra Leningrad for å lede forsvaret av Moskva. Han ga alle tilgjengelige styrker ordre om å styrke Mozjajsklinjen.
Angrepet på Mozjajsklinjen miniatyr|Tyske stridsvogner i Sovjetunionen, i oktober 1941