Litauens historie handler om Litauen etablert som stat i 1918 samt den moderne statens forløpere. Dette landområdet og folkeslagene lå utenfor de store folkevandringsrutene og beholdt i stor grad uforstyrret sine språk og identitet gjennom historien. Litauen ble etablert ved oppløsningen av Det russiske keiserriket, ble innlemmet i Sovjetunionen ved innledningen til andre verdenskrig og gjenopprettet med full uavhengighet i 1990-1991. Litauen ble tatt opp i EU og i NATO i 2004. thumb|St. Nikolas-kirken er den eldste i Litauen, og ble bygget før 1387. thumb|Litauens første konge: Mindaugas I I forhistorisk tid bebodde litauiske stammer trolig området omkring byene Kaunas, Vilnius og Suwalki. Litauen ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1009.Gudavičius, Edvardas: Lietuvos istorija. Nuo seniausių laikų iki 1569 metų, Vilnius, 1999, s. 28. ISBN 5-420-00723-1 Senere erobret litauere naboland og etablerte et eget kongerike på 1200-tallet. På 1400-tallet var Litauen blitt den største staten i EuropaBideleux, R. : A History of Eastern Europe: Crisis and Change. Routledge, 1998. s. 122 og gikk i union med Polen. Erkehertugdømmet Litauen omfattet på det meste også det senere Belarus og store deler av Ukraina (til Odesa ved Svartehavet) samt Smolensk-området. På 1700-tallet ble den litauiske staten slettet fra det politiske kartet gjennom Polens tre delinger.
Den 16. februar 1918 ble det moderne Litauen etablert som en demokratisk stat, og mellomkrigstidens grenser ble lagt etter kriger med nabolandene. Det ferske parlamentariske demokratiet gled etter få år over til et autoritært regime. Landet hadde god økonomisk vekst i mellomkrigstiden. Sovjetunionen tok kontroll over landet tidlig i andre verdenskrig og ved Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941 ble landet straks okkupert. Under tysk okkupasjon ble nesten alle landets 200.000 jøder drept i holocaust og ytterligere katastrofer etter å ha blitt erobret og lagt inn under Sovjetunionen. Tidlig på 1990-tallet ble Litauen frigjort som selvstendig stat og har en framgang med voksende økonomi.
Under tsaren (1795-1918) ble den julianske kalender brukt, mens tidligere ble den gregorianske brukt. Etter 1918 ble den gregorianske kalenderen tatt i bruk igjen.
Eldre historie
Etter den siste istiden om lag 10.000 år f.Kr., vandret de første menneskene til det området som i dag kalles Litauen. Lite er kjent om disse første bosetterne.McLachlan, G. (2008). Lithuania. Bradt Travel Guides. Ifølge historikeren Marija Gimbutas, kom de første menneskene fra to kanter, fra Jylland og fra dagens Polen. De var vandrende jegere og hadde ingen faste bosettinger. 8000 år f.kr forandret klimaet seg, det ble varmere og skogene begynte å vokse. Folket begynte å samle bær og sopper i skogen og fanget fisk i elver og sjøer.
Gradvis avtok vandringene, og folk fikk mer permanente bosettinger. 6000–5000 år f.kr fantes bedre boliger og de bosatte startet med husdyrhold. Jordbrukskulturen kom sent, rundt år 3000 f. kr, siden det ikke fantes nødvendige verktøy for å drive jorda. Samtidig vokste det ulike typer håndverk og handel.
Det antas at finsk-ugriske folkeslag kom til området rundt 3000 år f.Kr.. Det indoeuropeiske folk kom rundt år 200 f.Kr. og de drev jordbruk og hadde husdyr til forskjell fra tidligere folkeslag som hovedsakelig drev jakt og fangst. Det antas at den baltiske identitet ble dannet da indoeuropeiske folk og de tidligere folkene smeltet sammen. Etter hvert som folketallet vokste ble det anlagt bygdeborger på bakketopper. Jern ble utbredt fra rundt 100 e.Kr.. Handel med verden utenfor, inkludert Romerriket, omfattet særlig rav. thumb|Baltere på 1100-tallet. thumb|350px|left|Gravhauger i Kernavė. De første litauerne var en gren innen en gammel folkegruppe kalt baltere, hvor stammene også inkluderte både det opprinnelige prøyssiske folket og latvierne. Balterne innvandret og bosatte seg i området 7000 til 2000 f.Kr..
Vikinger drev tokt langs kysten av Litauen rundt år 800-900. Plinius den eldre nevnte balterne basert på en handelsreisende som skaffet rav til dekorasjoner i amfiteater i Roma. Tacitus ga i år 100 en kort beskrivelse av det baltiske stammene i sitt verk Germania. De første litauerne tilba guder i naturen med Perkunas, tordenguden, som den fremste.Waldman, C., & Mason, C. (2006). Encyclopedia of European peoples. Infobase Publishing.
I tidlig middelalder fantes det flere baltiske stammer i det som senere ble Litauen. Opprinnelig ble betegnelsen Litauen brukt om stammene i sørøst og etter hvert inngikk disse forbund blant annet med Aukštaitija (høylenderne). Lenger vest var samogitene (lavlenderne). Det fantes andre stammer som lite er kjent om. Folkene i området fortsatt å leve i jordbruksbaserte stammesamfunn gjennom middelalderen. Det vokste frem en krigerklasse, senere kjent som bojarer, som landsbyene betalte avgift til.
Den første kjente skriftlige omtalen av Litauen finnes i Quedlinburg-annalen datert 14. februar år 1009 og omhandler Bonifatius (Bruno av QuerfortI som ble drept under en misjonsreise til området. Misjonæren Adalbert av Praha ble drept i 997 under en reise i det baltiske området. Erkebiskop Albert etablerte Riga i år 1201.
I dag er det to gjenstående baltiske nasjoner, Litauen og Latvia. Tidligere fantes det flere nasjoner eller folk, noen har blitt slått sammen med dagens nasjoner, mens andre har fullstendig forsvunnet (som for eksempel gammelprøysserne).
I det 1000-tallet var Litauen et av flere land som betale sine skatter til Kievriket. Men 1100-tallet plyndret litauerne selv sine naboland. Litauens militære aktiviteter og plyndring utløste en kamp om makten i Litauen, noe som startet dannelsen av en tidlig stat, og var en forløper for dannelsen av storfyrstedømmet Litauen
Storfyrstedømmet Litauen thumb|Hertugdømmet Litauen i 1250 mellom Den tyske orden og Sverdbroderordenen thumb|Utviklingen av storfyrstedømmet Litauen fram mot 1400-tallet
Det hedenske Litauen Tidlig i det 1200-tallet hersket to tyske religiøse ordner, Den tyske orden og Sverdbroderordenen, i områdene som i dag er kjent som Estland og Latvia, i tillegg til to områder i Litauen, i det såkalte De tyske riddernes ordensstat. Fra 1230 forsøkte ridderne å påtvinge litauerne kristendom. En rekke baltiske stammer forente seg med hverandre under landets første storfyrst Mindaugas I og kjempet mot Sverdbroderordenen ved det såkalte «solslaget» ved Šiauliai i 1236. Litauerne regnes som det siste området som gikk over til kristendommen i Europa.
I 1238 kunne Mindaugas bestige landets trone. Mindaugas lot seg kristne i 1252 og ble den 6. juli 1253 kronet som konge av Litauen og Litauen ble proklamert som Kongedømmet Litauen. Pave Innocens 4 opprettet i 1253 et bispedømme i Litauen. Mindaugas regnes som Litauens første og eneste kronede konge, og historisk tid i Litauen regnes fra og med Mindaugas regjeringstid. Mindaugas utvidet sitt herredømme østover og erobret blant annet Smolensk og Novgorod. Mindaugas ble i 1263 drept av sin nevø Treniota, noe som førte landet tilbake til hedensk styre. Vytenis inntok tronen i 1295, styrket staten og bekjempet de tyske ridderne.
I 1316 begynte Gediminas, ved hjelp av tyske kolonister gjennomrettingen av landet. Brødrene Vytenis og Gediminas forente en rekke grupper inn i Litauen. Gediminas gjorde Litauen til en stormakt og ekspanderte østover. Han beseiret Den tyske ridderorden og en del russiske fyrster sluttet seg frivillig til hans rike. Han gjorde i 1323 Vilnius til hovedstad. Etter å ha kjempet mot mongolene, som på den tiden kontrollerte Russland, utvidet Gediminas Litauen mot øst. Gjennom allianser og eurobringer oppnådde litauerne kontroll over betydelige områder i Rutenia. Litauen inkluderte mesteparten av dagens Belarus og Ukraina og dannet en massiv litauisk stat som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet.
Etter at Gediminas ble drept, undertrykte hans sønn Algirdas klosterordenene. Under Algirdas erobret Litauen store deler av Ukraina i årene 1345-1377, utvidet imperiet østover og angrep Moskva to ganger.
Algirdas sønn igjen, Jogaila, på nytt åpnet for Den tyske orden og inngikk en hemmelig pakt med dem. Hans onkel Kęstutis tok han som fange og utløste en borgerkrig. Kęstutis ble fanget, satt i fengsel og deretter drept, mens Kęstutis sønn Vytautas unnslapp.
Vilnius ble nevnt i kildene første gang i 1323.
I tidlig tid levde litauiske folk av jakt og fiske i mindre uavhengige fyrstedømmer som inngikk midlertidige allianser for å forsvare seg mot ytre fiender. Litauerne var de siste som ble kristnet i dette området. Korsfarerne møtte motstand da de forsøkte å kristne området og kristningsarbeidet pågikk i 200 år.
Det kristne Litauen Sankt Hedvig av Polen (polsk Jadwiga) ble oppfordret til å gifte seg med den litauiske storfyrsten Jogaila. De to giftet seg etter at Hedvig lot seg døpe og Jogalia og litauerne så på dette giftemålet som en allianse mellom Litauen og Polen, som ga dem en sterk alliert mot den konstante trusselen fra Tyskland i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Litauerne gikk på denne tiden over til kristendommen. Etter massedåp av litauere hadde ikke Den tyske orden påskudd til å erobre området for å misjonere.
Den 2. februar 1386, valgte det polske parlamentet, Sejm, Vladislav II Jagello til konge av Polen. Dette innledet Det jagellonske dynasti eller huset Jagello som dominerte Europa mellom Østersjøen og Svartehavet i 200 år. I år 1400 inngikk kongen en avtale med sin nevø Vytautas som ble storfyrste av Litauen som ble et autonomt område innenfor kongedømmet. Selv om Litauen og Polen nå hadde samme konge, forble Litauen et eget land og var fortsatt styrt av sin storfyrst (storfyrsten i Litauen var ofte også konge i Polen). Generelt forsøkte Litauen å forbli selvstendig fra Polen, men den aristokratiske klassen lot seg påvirke av polsk kultur og språk og landene fikk etter hvert tettere bånd. Polsk ble etter hvert adelens språk og det man ble forventet å bruke i dannede samtaler. Belarusisk var utbredt i riket og nært beslektet med polsk, mens litauisk er svært ulikt og var et minoritetsspråk.
Grunnen til sterkere båndene mellom landene er ikke klar. Posisjonen til den katolske kirke, en rekke adelsmenn og deres handlinger, ønsket om en sterkere sosial klasse, og sammenblandingen av etniske litauere og rutehanske aristokrater er nevnt som noen faktorer for denne påvirkningen.
Under Vytautas regjeringstid 1392-1430 ble Litauens herredømme, inkludert lydriker, utvidet sørover mot Svartehavet. Vytautas var sønnesønn av Gediminas. Vytautas beseiret den tyske orden i slaget ved Tannenberg. I 1440 ble erkehertug Sigismund Kęstutaitis myrdet i Trakai.
I 1527 etableres boktrykkeri i Vilnius og i 1547 ble den første boken, Martynas Mažvydas katekisme, utgitt på litauisk språk i Königsberg. Mažvydas var en luthersk prest. I 1529 ble den første lovboken for storfyrstedømmet Litauen utarbeidet.
Det polsk-litauiske samvelde 1569–1795 thumb|Samveldet med sin største utstrekning i 1635
Samveldet var en fortsettelse av personalunionen mellom de to statene fra 1386. Litauen var i utgangspunktet den sterke parten i unionen. Litauen ble etter hvert den svakere part i unionen og stadig mer avhengig av Polen. Adelen og overklassen lærte seg polsk, som fra rundt 1600 ble forstått i det meste av Litauen. De litauiske og østslaviske delene av unionen ble etter hvert påvirket av polsk kultur og språk, og unionen ble på mange måter polonisert. Adelen og overklassen snakket stort sett bare polsk i store deler av riket. I øst og sør ble litauisk til dels erstattet av belarusisk språk og i vest av tysk.
Unionen var en av de største statene i Europa og motsto angrep fra Korsridderordene, mongolene, Russland, Det osmanske riket og Sverige i over to århundrer, blant dem Livlandskrigen.