Jesus (ca. 4 f.Kr.–30/33 e.Kr.), også omtalt som Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, og Jesus Kristus, var en jødisk predikant og religiøs leder. Han er kristendommens hovedskikkelse. De fleste kristne anser han som inkarnasjonen av Sønnen, og den ventede Messias (Kristus) slik det var spådd i Det gamle testamente, første del av kristendommens Bibelen og i hovedsak identisk med jødedommens Tanákh.
Nærmest alle moderne oldtidsforskere er enige i at Jesus var en reell historisk skikkelse, men det finnes motstemmer. Innenfor forskningen på den historiske Jesus er det imidlertid stor uenighet om evangelienes historiske troverdighet og om i hvor stor grad den bibelske Jesus speiler den historiske Jesus. Jesus var en galileisk jøde som ble døpt av Johannes Døperen. Han begynte sin egen forkynnergjerning ved å tale til forsamlinger, og slik fremføre sitt budskap muntlig. Han ble ofte omtalt som «rabbi». Jesus engasjerte seg i diskusjoner med jøder i samfunnet rundt seg om hvordan man best kunne følge Gud, han søkte å helbrede syke, underviste gjennom lignelser og samlet følgere. Han ble arrestert og dømt av jødiske myndigheter, og videre overført til de romerske myndighetene, og ble videre korsfestet på Pontius Pilatus' befaling, den romerske prefekten. Etter hans død trodde hans følgere på at han steg opp fra de døde, og samfunnet de dannet ble til slutt den kristne kirke.
Hans fødsel feires årlig den 25. desember (noen østkirker, som følger den julianske kalenderen, feirer den på ulike januardatoer) som helligdagen kjent som første juledag. Hans korsfestelse markeres på Langfredag, og hans oppstandelse feires i påsken. Den utbredte årstellingen «e.Kr.», den tilsvarende latinske betegnelsen anno Domini («Herrens år»), og det sekulære alternative «evt.» (for etter vår tidsregning), baseres på Jesu omtrentlige fødselsdag.
Etter kristen tro ble Jesus unnfanget av Den hellige ånd, født av en jomfru ved navn Maria, utførte flere undre, grunnla Kirken, døde av korsfestelse for å oppnå forsoning, stod opp fra de døde og steg opp til Himmelen, hvorfra han vil vende tilbake. De fleste kristne tror at Jesus muliggjør at mennesker kan forsones til Gud. Den nikenske trosbekjennelsen fastslår at Jesus vil dømme de levende og de døde enten før eller etter deres kroppslige gjenoppstandelse, en hendelse knyttet til Jesu gjenkomst innen kristen eskatologi. Brorparten av kristne tilber Jesus som inkarnasjonen av Sønnen, den andre av Den hellige treenighets tre personer. Noen få kirkesamfunn avviser treenighetslæren helt eller delvis, og mener at den ikke har støtte i Skriften.
Innen islam regnes Jesus (Isa) som en av islams profeter, og som Messias. Muslimer regner Jesus som en budbringer fra Gud, og tror at han ble født av en jomfru, men ikke som Guds sønn. Koranen sier at Jesus selv aldri påberopte seg guddommelighet. De fleste muslimer mener at Jesus ikke ble korsfestet, men ble fysisk løftet opp til Himmelen av Gud.
Jødedommen avviser troen på at Jesus var den ventede Messias, argumenterer for at han ikke oppfylte de messianske profetiene og holder fast ved at hans oppstandelse er en kristen myte.
Etymologi Se også Jesus (navn) thumb|Mot klokken leses den hebraiske, arameiske, greske, latinske og norske transkripsjonen av navnet Jesus
En vanlig jøde på Jesu tid hadde kun ett navn, av og til supplert med et patronymikon eller vedkommendes hjemby. Derfor blir Jesus i Det nye testamente omtalt som «Jesus fra Nasaret» (). Jesu naboer i Nasaret omtaler ham som «tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon» (), «tømmermannens sønn» (), eller «Josefs sønn» (). I Johannesevangeliet refererer disippelen Filip til ham som «Jesus fra Nasaret, Josefs sønn» ().
Navnet Jesus avledes fra latinske Iesus, en translitterasjon av det greske Ἰησοῦς, Iesous. Den greske formen er en gjengivelse av det hebraiske ישוע, (Jeshua), en variant av det tidligere navnet יהושע, (Jehoshu'a), på norsk «Josva». Navnet Jeshua later til å ha vært i bruk i Judea i tiden rundt Jesu fødsel. Historikeren Flavius Josefus' verker fra det 1. århundre, forfattet på koinegresk – samme språk som Det nye testamentes, – refererer til minst tjue forskjellige personer ved navn «Jesus» (dvs. Ἰησοῦς). Jesus' etymologi i Det nye testamentes kontekst gis generelt som «Jahve er frelse».
Siden tidlig kristendom har kristne ofte referert til Jesus som «Jesus Kristus». Ordet «Kristus» avledes fra greske Χριστός (Khristos), som er en oversettelse av hebraiske משיח (Meshiakh), som betyr «den salvede» og vanligvis translittereres til norsk som «Messias». Kristne omtaler Jesus som «Kristus» fordi de anser ham som Messias, hvis ankomst blir profetert i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. I post-bibelsk bruk ble Kristus ansett for å være et navn — én del av «Jesus Kristus» — men opprinnelig var det en tittel. Betegnelsen «kristen» (som betyr «følger av Kristus») har vært i bruk siden det første århundre.
Liv og lære i Det nye testamente thumb|upright=1.2|Gresk papyrus fra 200-tallet av Lukasevangeliet.
Kanoniske evangelier De fire kanoniske evangelier (Matteus, Markus, Lukas og Johannes) er de fremste kildene til Jesu liv og budskap. Andre deler av Det nye testamente inneholder også henvisninger til viktige deler av hans liv, som det siste måltid i 1 Korinterbrev 11,23. Apostlenes gjerninger (Apg 10,37–38; Apg 19) refererer til Jesu tidlige forkynnergjerning og dens forventning av døperen Johannes. sier mer om Jesu himmelfart (også nevnt i 1 Timoteus 3,16) enn de kanoniske evangeliene gjør. I de ubestridte paulinske brev, som ble forfattet før evangeliene, siteres Jesu ord og instruksjoner flere ganger (1 Korinterbrev 7,10–11; 9,14; 11,23–25; 2 Korinterbrev 12,9).
Visse tidligkristne grupper hadde egne beskrivelser av Jesu liv og lære som ikke er å finne i Det nye testamente. Dette inkluderer evangeliene etter Thomas, Peter og Judas, samt Jakobs hemmelige bok og andre nytestamentlige apokryfer. De fleste forskere konkluderer at disse ble forfattet mye senere og at de er mindre troverdige enn de kanoniske evangelier.
De kanoniske evangeliene består av fire beretninger, hver skrevet av forskjellige forfattere. Evangelieforfatterne er alle anonyme, og blir etter tradisjonen tilskrevet de fire evangelister, hver med nære bånd til Jesus: Markus av Johannes Markus, en tilknyttet Peter; Matteus av en av Jesu disipler; Lukas av en kompanjong av Paulus nevnt i et par brev; og Johannes av en annen av Jesu disipler, den «elskede disippel».
Et viktig aspekt av evangeliestudiet er hvilken litterær sjanger de utgjør. Sjanger er «en nøkkelkonvensjon som styrer både komposisjonen og tolkningen av skriftene».Burridge, R. A. (2006). Gospels. In J. W. Rogerson & Judith M. Lieu (Eds) The Oxford Handbook of Biblical Studies. Oxford: Oxford University Press. s. 433 Hvorvidt evangelieforfatterne hadde som mål å skrive romaner, myter, historier eller biografier har enorm innvirkning på hvordan de bør tolkes. Visse nylige studier foreslår at evangeliesjangeren bør befinne seg innen sjangeren av oldtidsbiografier.Talbert, C. H. (1977). What is a Gospel? The Genre of the Canonical Gospels. Philadelphia: Fortress Press.Wills, L. M. (1997). The Quest of the Historical Gospel: Mark, John and the Origins of the Gospel Genre. London: Routledge. s. 10.Burridge, R. A. (2004). What are the Gospels? A Comparison with Graeco-Roman Biography. rev. updated edn. Grand Rapids, Michigan: Eerdmans. Dog ikke uten kritikere,e.g. Vines, M. E. (2002). The Problem of the Markan Genre: The Gospel of Mark and the Jewish Novel. Atlanta: Society of Biblical Literature. s. 161–62. er standpunktet at evangeliene er en form for oldtidsbiografi konsensus i dag blant forskere.
Ikke alt i de nytestamentlige evangeliene anses som historisk troverdig. Syn spenner fra at de er ufeilbarlige beskrivelser av Jesu liv, til at de gir lite historisk informasjon om hans liv utenom det grunnleggende. Ifølge bred vitenskapelig konsensus er de synoptiske evangelier (Matteus, Markus og Lukas), og ikke Johannes, de mest troverdige kildene til informasjon om Jesus.
Ifølge Markus-prioriteten var det første evangeliet til å forfattes Markusevangeliet (skrevet 60–75 e.Kr.), etterfulgt av Matteusevangeliet (65–85 e.Kr.), Lukasevangeliet (65–95 e.Kr.), og Johannesevangeliet (75–100 e.Kr.). Videre er mange forskere enige i at forfatterne bak Matteus- og Lukasevangeliet benyttet Markusevangeliet som kilde til sine evangelier. Matteus og Lukas deler også innhold som ikke er å finne i Markusevangeliet. For å forklare dette tror mange forskere at i tillegg til Markusevangeliet ble en annen kilde (ofte kalt «Q-kilden») brukt av de to forfatterne.
Matteus-, Markus- og Lukasevangeliet er kjent som de synoptiske evangelier, fra det greske σύν (syn, «sammen») og ὄψις (opsis, «syn»). De er like i innhold, narrativt arrangement, språk og paragrafstruktur. Forskere er generelt sett enige i at det er umulig å finne noe direkte litterært forhold mellom de synoptiske evangeliene og Johannesevangeliet. Selv om rekkefølgen til visse hendelser (som Jesu dåp, forklaring, korsfestelse og interaksjon med apostlene) er felles blant de synoptiske evangeliene, så opptrer hendelser som forklaringen ikke i Johannesevangeliet, som også står ut i andre saker, som Tempelrenselsen.
Jesus i de synoptiske evangeliene Jesus i Johannesevangeliet Begynner med Jesu dåp eller jomfrufødsel. Begynner med skapelsen, uten fødselshistorie. Døpes av døperen Johannes. Dåpen forutsettes men nevnes ikke. Lærer i lignelser og aforismer. Underviser med lange, komplekse resonnement. Lærer hovedsakelig om Guds rike, og lite om han selv. Lærer hovedsakelig og utfyllende om seg selv. Taler for de fattige og undertrykte. Sier lite eller ingenting om de fattige eller undertrykte. Bedriver djevelutdrivelse.Bedriver ikke djevelutdrivelse. Deltar i én påskefestival. Deltar i tre eller fire påskefestivaler. Tempelrenselsen finner sted sent. Tempelrenselsen finner sted tidlig. Jesus innleder en ny pakt med et siste måltid. Jesus vasker sine disiplers føtter. De synoptiske evangelier vektlegger ulike deler av Jesus. I Markusevangeliet er Jesus Guds Sønn, hvis mektige virke viser tilstedeværelsen av Guds rike. Han er en utrettelig mirakelarbeider, tjener av både Gud og mennesket.Thompson, Frank Charles. The Thompson Chain-Reference Bible. Kirk bride Bible Co & Zondervan Bible Publishers. 1983. s. 1563–64. Dette evangeliet dokumenterer få av Jesu ord og lærer. Matteusevangeliet vektlegger at Jesus er oppfyllelsen av Guds vilje slik åpenbart i Det gamle testamente, og at han er Kirkens herre.May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Matthew" s. 1171–12. Han er «Davids sønn», en «konge» og Messias. Lukas fremstiller Jesus som den guddommelig-menneskelige frelseren som viser medlidenhet til de trengende.May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Luke" s. 1240–85. Han er syndernes og tollernes venn, kommet for å oppsøke og frelse de tapte. Dette evangeliet inneholder Jesu mest elskede lignelser, som den gode samaritaner og den tapte sønn.
Forordet til Johannesevangeliet identifiserer Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige ord (Logos).May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "John" s. 1286–318. Som Ordet var Jesus evig tilstedeværende med Gud, aktiv i all skapelse, og kilde til menneskehetens moralske og åndelige natur. Jesus er ikke bare større enn noen tidligere menneskelig profet, men større en noen profet kunne være. Han taler ikke bare Guds Ord; han er Guds Ord. I Johannesevangeliet åpenbarer Jesus sin guddommelige rolle offentlig. Her er han Livets brød, Verdens lys, Den sanne vinranke, samt mer.