Latin er et indoeuropeisk språk i den italiske gruppen. Opprinnelig var dette dialekten i det antikke Latium (Roma med omegn) som senere ble helt dominerende i den vestlige del av Romerriket. Det latinske alfabetet, som ble utviklet fra det greske, er verdens mest utbredte alfabet.
Selv om latin nå er et utdødd språk, har det hatt stor påvirkning på mange levende språk, og brukes fortsatt i akademiske miljøer. Alle romanske språk nedstammer fra det folkelige språket eller dagligtalen kjent som «vulgærlatin» («vulgær» i betydningen «folkelig»), og en rekke latinske ord inngår i alle vestlige språk, herunder norsk. I mer enn tusen år var latin et lingua franca i den vestlige verden, før det ble erstattet av fransk på 1700-tallet og engelsk på slutten av 1800-tallet. Kirkelatin er fremdeles det formelle språket i den katolske kirken og dermed det offisielle språket i Vatikanet. Denne kirken brukte latin som sitt fremste liturgiske språk inntil andre Vatikankonsil i 1960-årene. Latin brukes også til å danne nye vitenskapelige ord og navn, spesielt ved klassifisering av dyr og planter.
Historie Latin tilhører den italiske språkgruppen og skrives med latinske bokstaver, basert på det gammelitaliske alfabetet som igjen stammer fra det greske alfabetet. Latin kom først til den italienske halvøy med innvandrere nordfra, som slo seg ned i Latium (nå kalt Lazio),<ref>[https://www.britannica.com/place/Lazio «Lazio», Britannica]</ref> spesielt langs elven Tiberen, hvor den romerske sivilisasjonen utviklet seg. Latin ble påvirket av keltiske dialekter og det ikke-indoeuropeiske språket etruskisk i Nord-Italia, og av gresk talt i greske kolonier i Sør-Italia (Magna Graecia).
Latin var åpent for å ta til seg lånord, og fra tidlig av tok det opp fra italiske dialekter ord som rosa («rose») og vinum («vin»); fra gresk ord som machina og grammatica, og fra gallisk ord som carrus («kjerre») og rota («hjul»).Leo Hjortsø: Rom (s. 13), Gads forlag, København 1969
Selv om det meste av den overlevende latinske litteraturen er skrevet på klassisk latin, et litterært språk fra 100-tallet f.Kr., var det egentlige talespråket i Romerriket vulgærlatin, som var forskjellig fra klassisk latin i grammatikk, ordforråd og etter hvert også i uttale. Vulgærlatin ser vi spor etter i for eksempel komediene og Petronius' Satyricon. Cicero gjaldt som språklig ideal, og hans samtidige, forfatteren Marcus Terentius Varro, fremholdt i sitt verk De lingua latina at å snakke latin godt, var å snakke «romersk». Man kjente igjen romeren på at han uttalte innledende h og de avsluttende s-ene. Catullus gjør i et dikt narr av en uskolert mann, Arrius, som prøver å virke dannet ved å uttale h der den ikke skal være, som hvis vi uttalte «oppe» som «hoppe». En gravstele fra Tarragona bærer innskriften Have Volusia (= Adjø, Volusia), der det skulle stått Ave Volusia. Ut fra alle språkfeilene han hørte hos sine samtidige, bekymret Varro seg for fremtiden til det latinske språket.Vibeke Roggen m.fl.: Antikkens kultur (s. 184-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7
Latin ble utbredt i den vestlige delen av Romerriket, og gjennom tiden utviklet vulgærlatin seg og ble til dialekter i de forskjellige områdene. Det kompliserte kasussystemet brøt gradvis sammen i folkemålet, og ordstillingen istedenfor bøyningen kom til å avgjøre ordenes funksjon i setningen. (Lingvister kaller dette en overgang fra syntetisk språk til analytisk språk.) Da Romerriket brøt sammen, og de enkelte provinsene falt i hendene på ulike germanske konger, begynte det latinske språket å splittes opp i en rekke vulgærlatinske dialekter, som til slutt var så ulike at der var snakk om ulike språk, de romanske språkene, der man hadde sluttet å uttale innledende h. Latin habére (= å ha) ble etter hvert til italiensk avére og fransk avoir. Fra omkring 300 e.Kr. ble latin vestkirkens språk, en stilling det beholdt gjennom hele middelalderen. Latin ble dermed det internasjonale språket som Vestens lærde kommuniserte på. Latin opphørte å være morsmål ca. år 600.Vibeke Roggen m.fl.: Antikkens kultur (s. 185)
Vi har imidlertid svært få skriftlige kilder til vulgærlatins utvikling. Eldste skriftlige kilde til vulgærlatin er skrevet på en freske i kirken San Clemente i Roma, i 400-tallskirken to etasjer under gatenivå. Her ses replikken «Fili de le pute, traite!» (= «Trekk hardere, dere horesønner!») skrevet på fresken som viser mirakelet da Sisinnius og hans tjenere Albertel og Carvoncelle lures til å surre tauet sitt rundt en søyle, i stedet for rundt helgenen sankt Klemens som kirken er oppkalt etter, og som de prøver å redde. Sankt Klemens betrakter deres anstrengelser og kommenterer på høylatin: «Duritiam cordis vestri saxa trahere meruisti» (= «Ut fra eders forherdete hjerter er dere fordømt til å bære en slik bør.»)Fresken i 400-tallskirken
Traktaten i Verdun fra 842, hvor Frankerriket ble delt, er den første kilde hvor en kan få innblikk i at vulgærlatin hadde utviklet seg til et nytt romansk språk (gammelfransk). I Italia ble det skapt et syntetisk språk basert på latinskættede dialekter først med Dante på 1200-tallet. Fra omkring 800-tallet ble dialektene etter hvert distinkte romanske språk. I flere århundrer var disse bare talespråk, siden latin ble brukt som skriftspråk. For eksempel var latin det offisielle språket i Portugal inntil 1296, da det ble erstattet med portugisisk. Latin har også blitt benyttet som offisielt språk når det nasjonale språket har vært forbudt. I Polen var latin offisielt språk frem til 1795, for å unngå at russisk eller tysk i stedet ble påtvunget befolkningen. I Ungarn var latin administrativt språk frem til 1844. Ungarsk var forbudt av myndighetene, og for å slippe å måtte bruke erobrernes språk, tysk, benyttet ungarerne seg heller av latin.Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», Gobelin Europa (s. 74-5), forlaget Sypress, Oslo 1995, ISBN 82-91224-12-9
Gjennom middelalderen og inn i nyere tid fortsatte latin som et levende, tillært språk innenfor kirke, stat og akademika. Opplæringen skjedde på latinskolene. Latin var viktigste fag og selve undervisningsspråket. Man begynte med å lære seg hverdagslige tekster som: «Se, hagen er stengt. Hvem skal åpne for oss? Jeg åpner låsen med fars nøkkel. Sist onsdag så jeg en i hagen som slo ned epler med en kjepp, men ikke hadde nøkkel. Hvem var det? En liten tyv...» Hensikten var å lære seg latin til daglig bruk, og reformasjonen endret ikke på dette. Prestene ble fortsatt utdannet på latin, som i katolsk tid, og det samme gjaldt alle andre med høyere utdanning. Etter 10-15 år på latinskole og universitet var latin ikke lenger et fremmedspråk, men språket de lærde var vant til å uttrykke seg på. Astronomen Tycho Brahes assistenter noterte daglig værforholdene på dansk, og 24. juni 1596 var været «stille og varmt». Men i margen tilføyde assistenten på latin: «Cenavimus in horto» («Vi spiste middag i hagen»). Vær-observasjonene skulle foretas på dansk, men det var latin de grep til for hverdagslige notater i margen, som at «kokken fikk juling», eller at Brahes datter «hadde hodepine». En gradvis utskiftning av latin i Danmark-Norge til fordel for dansk tok først til etter 1750.Peter Zeeberg, Det Danske Sprog- og Litteraturselskab: «De lærdes modersmål», Skalk august 2022 (s. 20-21)
Kirkeordinansen fra 1537 la stor vekt på trening i den nye latinen. Det var stor prestisje knyttet til å kunne uttrykke seg elegant i klassiske vers, der kristne emner ble beskrevet i hedenske termer - Vårherre het Jupiter eller ble omtalt som tonans (= tordneren), supremus (= den høyeste) eller Deus optimus maximus (= Gud, den aller største - ofte forkortet DOM). Betegnelsen superi (= de høye) ble også brukt, som om kristendommen var blitt polyteistisk. Det ble populært å latinisere navnet sitt - «Berg» med Montanus, «Broby» ble Pontoppidan, «Smed» ble til Faber eller Fabricius.Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», Renæssancen i svøb (s. 151), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4 «Biskop» ble kalt præsul (fordanseren blant de romerske prestene for MarsBetydningen av præsul), bispegården curia, og kirken ble kalt templum.Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», Renæssancen i svøb (s. 162)
I Norge var latinartium en forutsetning for nærmest enhver embetskarriere fra tidlig 1700-tall, inntil real-artium ble godtatt som alternativ grunnopplæring på 1880-tallet. Latin var også diplomatiets språk inntil fransk overtok denne posisjonen på midten av 1600-tallet. Inntil midten av 1700-tallet ble forskningsresultater og vitenskap publisert på latin.
I EU er alle medlemslandenes offisielle språk gjort til offisielle EU-språk. Dette medfører at minst 40 % av de administrative kostnadene i EU går til oversettelse og tolketjeneste. Den italienske representanten Mario Capanna har holdt en tale på latin i Europaparlamentet. Han ble oppfordret til å bruke et mer tidsmessig språk, men Capanna påpekte at ingen forskrifter forbød ham å bruke latin, og fikk støtte fra den tyske representanten Otto von Habsburg – på latin. Også den svenske latin-professoren Birger Bergh støtter tanken om latin som nytt fellesspråk i Europa, siden latin fungerte slik over lenger tid enn engelsk og fransk til sammen har gjort.
Den danske vitenskapsmannen Ole Borch uttalte i 1680 at på samme måten som egyptiske mumier ødelegges hvis man rører ved dem, ødelegges latin av endringer. Etterligning, først og fremst av Cicero, var etter Borchs mening idealet. Men hvis man ikke kan skrive noe på latin som Cicero ikke kunne ha skrevet, er latin til liten nytte. Erasmus av Rotterdam protesterte mot sin tids ciceronianere ved å skrive om aktuelle temaer på latin. Den finske professoren Tuomo Pekkanen fra universitetet i Jyväskylä har oversatt de ca. 22.000 versene i Kalevala til latin, utarbeider sammen med en kollega nyheter på latin for finsk radio, og har tilrettelagt dikt av Horats til jazz-sanger. Likeså utkom en samling Catullus-dikt med tittelen Variationes Catullianae jazzicae.Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», Gobelin Europa (s. 76-7) Elvis Presleys sanger er også fremført på latin.Elvis Presley på latin
Lydsystem og uttale Selv om latin ikke lengre har morsmålsstatus noe sted i verden, betyr ikke det at det ikke fortsatt kan tales. Det finnes mange type uttaler, to av dem anses som offisielle: kirkelatin og klassisk latin. Uttalen varierer fra land til land. Kirken har sin egen rettesnor, nemlig kirkelatin. Ingen vet hvordan romerne faktisk snakket latin til daglig, men den klassiske uttalen av latin er nokså godt kjent, takket være de tallrike vitnesbyrdene de latinske forfatterne etterlot seg, så den lar seg rekonstruere ved hjelp av sammenligningsmetoden.
Nedenfor indikerer en linje over vokalen (en makron) at vokalen skal være lang. Symbolene i hakeparenteser og skråstreker følger IPA-standarden.
Uttalen i dag Også kjent som Italiensk latin eller kirkelatin.
Vokaler i dagligdags uttale Latin har korte og lange vokaler.
Lange vokaler er: ā, ē, ī, ō, og ū. ā ē ī ō ū
Korte vokaler er: a, e, i, o, u, og y. a (ǎ) e (ě) . i (ǐ) . o (ǒ) . u (ǔ) . y .
Diftonger i dagligdags uttale Latin har tre diftonger: au: aurum . eu: Eurōpa . ui: huic eller .
Vokal gruppene ae og oe er ikke diftonger som i motsetning til den klassiske uttalen, men de leses alltid /e/. ae: maestus . oe: poena . Finner mann to prikker over en o, som dette → ö i oe diftongen skal man uttale hver vokal. Pöeta , ikke.
Konsonanter i dagligdags uttale Dobbeltkonsonanter skal uttales lange: mittere , crassus , reppěri . c: Foran de mørke vokalene a, o, u og foran konsonanter uttales : canis , crassus . Den blir til /tʃ/ (som engelsk: chair) foran de lyse vokalene e, i og y: cinis , cēdit . f: Den er uttalet som labiodental . g: * Foran de mørke vokalene a, o, u og foran konsonanter (unntatt n) uttales (som engelsk gasp): glǒbus , gauděo .