Begravelse på statens bekostning er en æresbevisning i Norge. Den eksisterte fra 1881 til 2024 som en skjønnsmessig ordning som ble brukt til å hedre ulike prominente personer, og ble i 2024 endret til en mer sjelden æresbevisning som bare brukes til å hedre bestemte myndighetspersoner. Ordningen er inspirert av ulike ordninger for statsbegravelse i andre land, men har i Norge vært skilt fra statsbegravelse, som forstås som et statlig arrangement og som i Norge er forbeholdt kongehuset.
Ordningen oppstod da den siste eidsvollsmannen Thomas Konow ble hedret på denne måten. Den ble brukt til å hedre prominente politikere og andre offentlige personligheter, hvorav mange kulturpersonligheter. Ordningen hadde et ad hoc-preg uten faste regler. I senere år kom ordningen under økende kritikk fordi den ble oppfattet som vilkårlig og fordi debatter som oppstod om bestemte personer skulle få begravelse på statens bekostning ble oppfattet som uverdig. I 2024 ble ordningen slik den hadde eksistert siden 1800-tallet avviklet av Jonas Gahr Støres regjering og erstattet av en langt mer begrenset ordning, der slik begravelse ble forbeholdt medlemmer av den nære kongefamilien (prinser og prinsesser) som aktivt har representert Kongehuset, sittende medlemmer av regjeringen, tidligere statsministre, og sittende eller tidligere høyesterettsjustitiarier. I tillegg har Stortinget en egen ordning for begravelse på Stortingets bekostning som er forbeholdt tidligere stortingspresidenter og sittende stortingsrepresentanter.
Historie
Ordningen med begravelse på offentlig bekostning er trolig inspirert av lignende ordninger i andre land. Slike begravelser spesielt i Frankrike omtales flere ganger i norske aviser på 1800-tallet. Det er bare noen få eksempler på norske begravelser på statens bekostning på 1800-tallet. Første gang ordningen omtales i Norge er ved begravelsen av den siste gjenlevende eidsvollsmannen Thomas Konow i 1881. Andre gang er begravelsen av medisinstudenten Evald Pauss i 1890, fulgt av begravelsen av statsminister Johan Sverdrup i 1892. Det har ikke tradisjonelt vært et særskilt regelverk for hvordan ordningen skulle brukes, og ordningen har hatt et ad hoc-preg. Det har også variert hvilke organer som har besluttet å tildele æresbevisningen; ved Konows begravelse var det Stortinget som tok beslutningen, mens i nyere tid har det blitt praksis at regjeringen tar beslutningen. Ved begravelsen av Pauss i 1890 ble ordningen omtalt som en ordning normalt forbeholdt personer med en betydelig historisk rolle:
I Norge har ordningen vært omtalt som «begravelse på statens bekostning» eller «begravelse på offentlig bekostning», og forstås som separat fra ordningen med statsbegravelse, som er en begravelse i statlig regi. I Norge gis statsbegravelse bare til medlemmer av kongehuset, mens i andre land kan også statsbegravelse gis til de samme gruppene som i Norge kan få begravelse på statens bekostning, som f.eks. fremtredende politikere og andre særlig fortjente personer. I praksis eksisterer dermed ikke dette skillet mellom «begravelse på statens bekostning» og «statsbegravelse» i andre land.
I det 21. århundre skapte det gjentatte ganger debatt om bestemte personer skulle få ærebevisningen. Blant annet bestemte regjeringen at Thorvald Stoltenberg og Ari Behn ikke skulle få den.
Harald Stanghelle skrev at «de tørre ordene 'begravelse på statens bekostning' gir assosiasjoner til en økonomisk transaksjon, og ikke til hedring av mennesker som 'har indskrevet sit Navn i sit Folks Historie', slik det en gang ble beskrevet. Derfor bør det hete 'æresbegravelse', som det jo er». Ordningen ble igjen diskutert fra 2023, etter at det ble kjent at først Ole Paus og deretter Lillebjørn Nilsen ikke fikk æresbevisningen. Kulturredaktør Kjell Kvamme i Vårt Land skrev at «det virker vilkårlig hvem som får denne hedersbevisningen» og at «avskjeden med en populær kunstner kunne gjort regjeringen populær. Nå bommet de. At en som blir kalt nasjonalskald ikke fikk begravelse på statens bekostning er uforståelig». Einar Lie mente ordningen bør gravlegges og at «det finnes ingen kriterier eller retningslinjer for ordningen, og praksis har skiftet over tid. Den er derfor like vanskelig å kritisere som den er å håndtere. Det er her problemet ligger, mer enn i de konkrete avgjørelsene, som i økende grad skaper uverdige diskusjoner midt i familie og venners sorg og planleggelse av bisettelser». Aftenposten mente på lederplass at ordningen er en «uryddig ordning» som «gir uverdig debatt», og at «enklest vil det være å avskaffe hele ordningen. Folk kan hedres på annet vis, blant annet med krans og tilstedeværelse fra det offentlige Norge. En debatt om hvem som skal ta regningen, er bare trist». Kort etter debatten om Ole Paus og Lillebjørn Nilsens begravelser ble ordningen avviklet i sin opprinnelige form.
Fra unionstiden med Sverige Thomas Konow (1881), den siste gjenlevende eidsvollsmann Evald Pauss (1890), medisinstudent og legevikar som var en av de første ansatte ved det nyetablerte epidemilasarettet på Ullevål og som døde av difteri som han ble smittet av i tjenesten; den yngste (23 år) som har mottatt en offentlig æresbegravelse i Norge Johan Sverdrup (1892), tidligere statsminister Baard Madsen Haugland (1896), tidligere statsråd
1905–1940 (Listen er muligens ikke komplett) Henrik Ibsen (1906), dramatiker, dikter Johannes Steen (1906), tidligere statsminister Jonas Lie (1908), forfatter Torkel Halvorsen Aschehoug (1909), professor Edvard Grieg (1909), komponist Bjørnstjerne Bjørnson (1910), skjønnlitterær forfatter, lyriker, dramatiker, journalist, teatersjef Johan Svendsen (1911), komponist og dirigent Gerhard Henrik Armauer Hansen (1912), lege «leprabasillens oppdager» Emil Stang d.e. (1912), tidligere statsminister Wilhelm Christophersen (1913), tidligere utenriksminister Klaus Hanssen (1914), lege og politiker Gina Krog (1916), politiker og kvinnesaksaktivist, «Første kvinde i vort land, som er blevet begravet paa statens bekostning» Ernst Sars (1917), historiker og politikerStortinget beslutter å dekke begravelsesomkostninger Carl Berner (1918), tidligere stortingspresidentBeslutning om at Stortinget bekoster hans begravelse Francis Hagerup (1921), tidligere statsminister Thorvald Lammers (1922), komponist, operasanger (baryton) og kordirigent Otto B. Halvorsen (1923), statsminister Arne Garborg (1924), forfatter Christian Michelsen (1925), statsminister Fridtjof Nansen (1930), polfarer, forsker, politiker Peder Kolstad (1932), statsminister Erik Werenskiold (1936), maler og tegner Oscar Wisting (1936), polfarer
2. verdenskrig (Listen er muligens ikke komplett) Christian Sinding (1941), komponist Ivar Borgersen (1942), kontorsjef Kristian Kristiansen (1943), grønlandsfarer Ofre etter bombing av Norsk Hydro, Skien (1943) Ragnvald Hvoslef (1944), offiser og politiker (NS)
Etter 2. verdenskrig Begravelser på statens bekostning har vært gitt til personer som i lang tid og på fremragende måte har gjort en særlig nasjonal tjeneste som stortingspresidenter, ministre og statsråder eller kulturarbeidere på forskjellige felt. Begravelse på Statens bekostning vedtas av Regjeringen.Johan Nygaardsvold ble begravd på Statens bekostning etter vedtak i Stortinget den 13. mars 1952.
Av de 69 som ble gitt denne æren etter andre verdenskrig var syv kvinner og 62 menn. 25 personer var politikere, sju var forfattere, diktere og journalister, seks var forskere, seks var kunstnere og idealister, åtte var musikere og skuespillere og tre idrettsutøvere. I tillegg kommer 14 med andre yrkesbakgrunner.
Etter andre verdenskrig har to sittende utenriksministre og to sittende statsråder i Sosialdepartementet avgått ved døden. Samtlige har fått begravelser på statens bekostning. Etter terrorangrepene i Norge 2011 besluttet regjeringen å dekke begravelsesutgiftene til ofrene, men siden æresbevisningen vurderes enkeltvis regnes ikke det som en begravelse på statens bekostning.
Totalt har ni kvinner blitt gitt denne æren: Gina Krog, Sigrid Undset, Sonja Ludvigsen, Halldis Moren Vesaas, Wenche Foss, Grete Waitz, Kim Friele, Rosemarie Köhn og Shabana Rehman.
Følgende personer har fått begravelse på statens bekostning etter slutten av andre verdenskrig:
1945–1964 Sigrid Undset (1949), forfatter Anders Sandvig (1950), museumsdirektør Aldor Ingebrigtsen (1952), lagtingspresident Johan Nygaardsvold (1952), tidligere statsminister Fartein Valen (1952), komponist Christian Fredrik Monsen (1954), tidligere stortingspresident Helmer Hanssen (1956), polfarer Just Knud Qvigstad (1957), tidligere statsråd Oscar Torp (1958), stortingspresident og tidligere statsminister Eivind Berggrav (1959), biskop Olav Bjaaland (1961), polfarer Olav Bruvik (1963), statsråd i Sosialdepartementet Carl Joachim Hambro (1964), tidligere stortingspresident
1965–1984 Johan Scharffenberg (1965), overlege Hans Reidar Holtermann (1966), general Otto Ruge (1966), general Johan Falkberget (1967), forfatter Nils Langhelle (1967), tidligere stortingspresident Arnulf Øverland (1968), forfatter Trygve Lie (1969), tidligere fylkesmann, statsråd og generalsekretær i FN Halvard Lange (1970), tidligere utenriksminister Tarjei Vesaas (1970), dikter Gunnar Jahn (1971), tidligere direktør og statsråd Terje Wold (1972), tidligere høyesterettsjustitiarius og statsråd Sonja Ludvigsen (1974), statsråd i Sosialdepartementet Toralv Øksnevad (1975), programdirektør i NRK John Lyng (1978), tidligere statsminister Trygve Bratteli (1984), tidligere statsminister
1985–2004 Knut Frydenlund (1987), utenriksminister Einar Gerhardsen (1987), tidligere statsminister Harald Sæverud (1992), komponist Johan Jørgen Holst (1994), utenriksminister Erling Stordahl (1994), forkjemper for blinde og andre funksjonshemmede Leif Juster (1995), skuespiller Halldis Moren Vesaas (1995), forfatter Jan P. Syse (1997), tidligere statsminister Birger Ruud (1998), skihopper Rolv Ryssdal (1998), tidligere høyesterettsjustitiarius Per Aabel (1999), skuespiller Helge Ingstad (2001), forsker, forfatter og tidligere sysselmann Nils-Aslak Valkeapää (2001), samisk kunstner Jakob Weidemann (2002), bildekunstner Thor Heyerdahl (2002), eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer Kjell Aukrust (2003), kunstner Johs. Andenæs (2003), jussprofessor Ludvig Walentin Karlsen, (2004), leder for Evangeliesenteret Erik Bye (2004), visesanger, NRK-medarbeider og forfatter
2005–2024 Per Borten (2005), tidligere statsminister Kristian Ottosen (2006), motstandsmann og krigshistoriker Lars Korvald (2006), tidligere statsminister Jens Christian Hauge (2006), tidligere statsråd og Milorg-leder Bjørn Egge (2007), FN-offiser og generalmajor Julius Paltiel (2008), konsentrasjonsleirfange Guttorm Hansen (2009), tidligere stortingspresidentStortinget bekoster hans begravelse Arne Næss (2009), filosof Arne Nordheim (2010), komponist Wenche Foss (2011), skuespiller Grete Waitz (2011), idrettsutøverFår begravelse på statens bekostning Gunnar Sønsteby (2012), motstandsmann under andre verdenskrigSønsteby får begravelse på statens bekostning Hjalmar Andersen (2013), idrettsutøver«Hjallis» gravlegges på statens bekostning Jo Benkow (2013), tidligere stortingspresidentJo Benkow begravet, begravelsen ble betalt av Stortinget som en æresbevisning Rolv Wesenlund (2013), skuespillerWesenlund gravlegges på statens bekostning Samuel Steinmann (2015), siste norske jøde som overlevde Auschwitz Wilhelm Mohr (2016), krigshelt Odvar Nordli (2018), tidligere statsministerhttps://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/BJ3r9E/odvar-nordli-hedres-med-gravferd-pa-statens-regning Joachim Rønneberg (2018), Kompani Linge-mann, tungtvannssabotør Ragnar Ulstein (2019), krigshistoriker, motstandsmann og medlem av Kompani Linge Kim Friele (2021), forkjemper for homofiles rettigheter Kåre Willoch (2021), tidligere statsminister