thumb|August Strindberg er en av de største forfattere i svensk litteraturhistorie, men som Henrik Ibsen var han for radikal til å få Nobelprisen i litteratur. Tegning av Carl Larsson, 1899 thumb|Röksteinen Svensk litteratur omfatter all litteratur som er nedtegnet på det svenske språket, og omfatter således også åländsk og finlandssvensk litteratur. Den svenske litteraturen begynner i førkristen tid hvor rundt 2500 runeinnskrifter vitner om en rik kultur og en tapt myte- og sagnlitteratur. Med innførselen av kristendom er det først fra rundt 1100 at skriftlige kilder kan dokumenteres, men det som er bevart er av religiøs litteratur av liten betydning. Fra 1200-tallet finnes det en mystisk-religiøs tradisjon, nedtegnelser av lovverk, og en form for nasjonal historieskrivning på vers i form av Erikskrøniken (1320). De svenske folkevisene står i den sammen tradisjon som de norske og danske, og peker på en kulturutveksling i Norden.
Reformasjonen og humanismen kom samtid med boktrykkerkunsten i 1483, og den første den første fullstendige bibeloversettelsen kom i 1541. Sverige fikk økt nasjonal selvbevissthet og knyttet samtid kulturelle bånd til kontinentet. Olof Rudbeck d.e. forsøkte i 1679 å gi en Sverige en storslått om enn oppdiktet heroisk fortid. Frihetstiden i årene 1718–1772 brakte med seg en ny blomstring innen svensk vitenskap og litteratur. Den gustavianske tidsalder (1772–1809) fremmet en hoffkultur i hovedstaden, og etter fransk mønster ble Svenska Akademien og svensk opera opprettet. På romantikkens 1800-tall ga Erik Gustaf Geijer nasjonalfølelsen lyrisk uttrykk innenfor Götiska Förbundet i Stockholm, mens Per Daniel Amadeus Atterbom sammenfattet romantikkens livssyn i Lycksalighetens ö.
Under påvirkning fra dansk og norsk kultur toppet litteraturen i det moderne Sverige seg på 1880-tallet og fram mot århundreskiftet. Ved nye filosofiske og vitenskapelige strømninger ble kulturen radikal, og ledet av August Strindberg gikk de radikale til angrep på kirke og samfunn. Fra og med 1900-tallet ble den svenske litteraturen mangfoldig og flere store forfattere markerte seg, også internasjonalt: Pär Lagerkvist, Vilhelm Moberg, Ivar Lo-Johansson, Edith Södergran, Karin Boye, Stig Dagerman, Sara Lidman, Göran Tunström, Lars Norén, Per Olov Enquist og andre. I nyere tid har en håndfull svenske forfattere etablert seg internasjonalt, men dette er hovedsakelig håndverksmessige dyktige forfattere av underholdningslitteratur: Henning Mankell, Stieg Larsson og Jan Guillou. Det største navnet internasjoanlt er kanskje fortsatt Astrid Lindgren.
De tidligste tider Den svenske litteraturens historie begynner med de første spor av skrift som finnes på et uvanlig rikt antall runesteiner, bortimot 2500 i alt, skrevet på urnordisk og senere språkvarianter. Tekstene på runesteinene er imidlertid som regel svært kortfattet, som en stein i sørlige Uppland med inskripsjonen: «Bjørn, Finnvids sønn, lot hogge denne stein til minne om seg selv». Det finnes dog noen få lysende unntak, i særdeleshet den lange innskriften på Röksteinen i Östergötland fra rundt år 800 e.Kr. er et litterært verk, skapt i den hensikt å ære og bevare et stykke norrøn mytologi. Av den grunn betegnes Rökstenen som begynnelsen på svensk litteraturhistorie.
Middelalderen thumb|upright|Den eldre Vestgøtaloven ble nedtegnet en gang rundt 1220 av Eskil Magnusson. De eldste tekstene på svensk ble gjort var middelalderens landskapslover som ble nedtegnet i løpet av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Disse var skrevet i en meget gammel form, men deres innhold gjenspeilet i alminnelighet føydale lover som var kommet sør fra kontinentet. Eksempelvis kom store deler av Upplandsloven, som hadde betydning for utforming av andre svenske lover, ved stormannen Birger Perssons fortjeneste og ble stadfestet av kongen i 1296.
Teksten i lovene har fått sin preg av de lovmenn som muntlig framførte dem på landstingene. Språket er enkelt og oppbyggingen av mening består nesten utelukkende av hovedsatser. Derimot forekommer det ofte episk tretall og allitterasjon. Tekstene inneholder derimot få juridiske definisjoner som vi i dag assosierer med lover, og isteden forklares lovene ofte av dramatiske fortellinger fra middelalderens hverdag som tidvis kunne være humoristiske. De kan stykkevis leses som ren litteratur og er derfor viktige kulturhistoriske dokument.
Fra middelalderen finnes det sparsomt med litteratur bevart. Nesten all litteratur som ble skrevet på denne tiden var av religiøs art og forfattet på latin. Den norske havnebyen Bergen var en innfallsport til kontinental kultur og litteratur, og dronning Eufemia, ektefelle av kong Håkon V Magnusson, fikk oversatt flere ridderromaner til svensk på 1300-tallet, skrevet på knittelvers og kjent som Eufemiavisene. Fra dette miljøet oppsto antagelig også den nordiske balladetradisjonen etter franske forbilder.
Ovennevnte Birger Perssons datter Birgittas kloster i Vadstena var et kultursentrum på denne tiden. Den senere helgenerklærte Birgitta var framfor alt en av sin tid mest betydningsfulle religiøse personligheter og medlem av en av Sveriges rikeste slekter. Birgitta av Vadstena vil i dag beskrives som en profetisk mystiker og ekstatiker med dominerende selvbevissthet og en markert kirkelig visjon og tjeneste, men hennes visjonære og personlige stil med beskrivende bilder fra naturen og hennes samtids hverdag gjorde henne til en forfatter i moderne forstand. Hun diktet sine Himmelske åpenbaringer på svensk, og de ble senere oversatt til latin. Hennes tekster handlet foruten om de religiøse åpenbaringene også om samtidens moralske forfall, om politiske motsetninger og om hennes program for å reformere kirken.
thumb|right|upright|Krønikens helt er hertug Erik Magnusson av Södermanland. Sveriges eldste historiske kildeskrift er Erikskrøniken, et bestillingsverk skrevet på knittelvers, og den eldste i en suite av rimkrøniker som utførlig skildret middelalderens politiske historie i Sverige fra rundt 1250 og fram til kongevalget 1319. Erikskrøniken ble forfattet en gang på 1320-tallet eller i begynnelsen av 1330-tallet. Det er således også det eldste kjente eksempelet på svensk propaganda.
left|thumb|upright|Herr Peder och Näcken av W. J. Wiegand Ved hoffet ble det i middelalderen framført fortellende viser som akkompagnement til ringdans og langdans. En forsanger framførte teksten og alle de tilstede stemte i omkvedet. Disse balladene tapte sin popularitet hos adelen, men levde videre hos bøndene i folkelige sammenkomster som til dels fortsatt er en bevart tradisjon. Det finnes rundt 200 kjente svenske ballader hvor de eldste antas stamme fra 1300- og 1400-tallet. Deres forbilder var antagelig franske ble først importert til Sverige fra Norge og siden fra Danmark (se ovenfor).
Middelalderballadene er stundom naturmystiske og beskriver hvordan nøkkens makt ble beseiret, eksempelvis i Harpans kraft (på norsk kjent som Villemann og Magnhild), eller hvordan overnaturlige vesen blir beseiret, eksempelvis i Herr Olof och älvorna (på norsk kjent som Olav Liljekrans). De såkalte riddervisene skildret isteden i alminnelighet tragiske kjærlighetshistorier fra adelens liv, eksempelvis i Ebbe Skammelsson. Populære kristne motiv forekom også, eksempelvis Staffan stalledräng (en nordisk versjon av martyren Stefanus) og Liten Karin (som bygger på sagnet om helgenen Katarina av Alexandria). Mot slutten av middelalderen kunne også historiske motiv forekomme, eksempelvis slaget ved Lena, og skjemtviser som ikke stammet fra hoffet ble vanligere, eksempelvis Skämtan om abbotar fra 1400-tallet og Bakvända visan.
Gjennom den muntlige tradisjonen som balladene fikk fortellingene en form hvor assonans (halvrim) og allitterasjon (lydlikhet/rim) var vanlig. Visene ble bygd opp ved rader på to eller fire strofer og benyttet seg ofte av ulike former for gjentagelser: episk tretall, parallellisme og anafor. Person og miljøbeskrivelsene er vanligvis knappe og stilisert, og det vanlige er en allvitende forteller.
Vasa- og stormaktstiden Reformasjonslitteratur thumb|upright|Gustav Vasas bibel. thumb|upright|left|Georg Stiernhielm kalles for «den svenske skaldekunstens far». Den svenske reformasjonslitteraturen er den litteraturen som ble skrevet i tidsrommet 1526 og 1658, og betraktes ikke som et høydepunkt i henhold til litterær verdi, heller et skritt tilbake.Gustafson, Alrik: Svenska litteraturens historia, 1963. Side 54; Algulin, Ingemar: A History of Swedish Literature, 1989. Side 25. Hovedgrunnen var at kong Gustav Vasa ønsket å holde på kontrollen og sensurerte alle utgivelser, og resultatet var at kun Bibelen og noen få andre religiøse tekster ble utgitt.Hägg (1996), side 83-84 På samme tid ble katolske klostre plyndret og katolske bøker brent. Kongen fant ikke ut at høyere utdannelse hadde større betydning og Uppsala universitet, som ble opprettet i 1477, forfalt.
Den første svenske oversettelsen av Bibelen kom i Gustav Vasas regjeringstid; Det nye testamente i 1526 og hele Bibelen i 1541; se Gustav Vasas bibel samt Olaus Petri. Språket i oversettelsen spredte seg raskt og fikk stor innflytelse, selv om stavingen ikke var normert og derfor inkonsekvent og variert, og dessuten dominert av tysk ordforråd.
Det var nødvendigvis få forfattere på denne tiden. Byborgerne hadde liten innflytelse mens de geistlige hadde fått sin betydning redusert. De svensker som ønsket høyere utdannelse måtte reise utenlands, vanligvis til universitetene i Rostock eller Wittenberg.
Renessanselitteraturen thumb|upright|Urban Hjärne, kobberstikk av Elias Brenner. Perioden mellom 1630 og 1718 er kjent som den svenske storhetstiden og tilsvarte også en uavhengig litterær periode, og markerte begynnelsen på den svenske litteraturtradisjonen. Renessanselitteraturen er markert i tiden mellom 1658 og 1732. Da Sverige ble en stormakt kom også middelklassen til større velferd. I motsetningen til tiden under reformasjonen var utdannelsen ikke lenger et spørsmål om teologiske studier.
thumb|left|upright|Første side av heksamtriske diktet Hercules, av Georg Stiernhielm, 1658 Typisk renessanselitteratur på svensk kom ikke før på 1600-tallet. På midten av 1600-tallet skjedde det tre viktige hendelser: 1665–1668 ble den første romanen utgitt på svensk, Stratonice av Urban Hiärne. Det sistnevnte året trykte Georg Stiernhielms diktsamling Musæ Suethizantes, som var den første diktsamlingen av større betydning skrevet på svensk. Av den grunn kalles Stiernhielm for «den svenske skaldekunstens far». Hans mest kjente dikt er Hercules, trykt første gangen i 1658, et kort episk dikt i heksameter, om hvordan Hercules i sin ungdom blir fristet av Fru Lusta og hennes døtre. Det var det første svenske dikt som benyttet et slikt versemål.
Samtidig med disse var Lars Wivallius som forfattet folkeviser og leilighetsdikt. Disses erobring av litteratur på svensk var epokegjørende, og andre forfattere i samme epoke av en viss betydning var Skogekär Bergbo, Samuel Columbus, og Lasse Lucidor.
Sakprosaens fremste representant på denne tiden er Olof Rudbeck d.e., som med sin særegne Atlantica kom til å gjøre den storsvenske göticism populær. Denne nasjonalromantiske bevegelsen fra stormaktstiden konstruerte et nasjonalsvensk bilde hvor svenskene nedstammet fra gotere, eller at oldtidens gotere kom fra Sverige, mer bestemt i Götaland. Denne oppkonstruerte gotiske arven ble benyttet som propaganda i stormaktstidens Sverige, blant annet for å egge folket til krig. I Rudbecks historierevisjon var Sverige gudenes bolig og Sverige utspringet for alle større folkeslag. Rudbeck gjorde også endringer og forfalskninger, blant annet i den berømte Codex argenteus, den såkalte Sølvbibelen, for å få Jesus til å besøke tempelet i Uppsala. For noe som hevdet å være en skildring av faktisk hendelser var det knapt mulig å være mer fiktiv.