thumb|right|200px|Frihetsstøtten i København. Grunnstenen lagt 1792 Landboreformene er betegnelsen på lovendringene som ga danske festebønder bedre økonomiske og rettslige vilkår. Reformperioden varte i tidsrommet 1700–1850 og førte til omlegging av dansk jordbruk.
I begynnelsen av 1700-tallet og mange år fremover led bondestanden sterkt under umulige og elendige vilkår. Hoveri, jordfellesskap, stavnsbånd og tiendeytelserI dansk sammenheng var tiende en skatt til kirken som ble innført i begynnelsen av 1100-tallet under kong Nils (1104–1134). Bøndene skulle betale en tiendedel av sin grøde, og den ble delt i tre deler: til oppføring og vedlikehold av kirkene, til underhold av prester og til biskopene. la store hindringer i veien for den ordinære bondestandens muligheter for et forbedret jordbruk og øket produksjon.
Et ytterligere press på bondestanden i denne perioden var forårsaket av stigende befolkningstall og økt etterspørsel fra utlandet. Økningen i etterspørselen var en konsekvens av alle krigene som foregikk. Landbruksproduksjonen måtte øke, skulle den kunne brødfø befolkningen og samtidig gi råvarer til all manufaktur, håndverk og handel.
Det økonomiske trykket på gårdmennene skyldtes de stigende skattene til staten samt et press fra de store godseierne for å oppnå mer hoveri og større festeinntekter. På grunn av dette sterke presset hadde godseierne vanskelig for å få festegårdene besatt. Bøndene hadde ikke tid eller ressurser til dette.
Initiativet og drivkraften bak reformene Innføringen av stavnsbåndet i 1733 thumb|200px|Frederik VI Kronprinsregent 1784–1808 og konge 1808–1839 thumb|200px|Christian Colbjørnsen (1749–1814), norskfødt jurist, embetsmann og sekretær for landbokommisjonen. Maleri av Jens Juel thumb|200px|Andreas Peter Bernstorff 1735–1797, dansk greve, utenriksminister og sterk tilhenger av landboreformene thumb|200px|Christian Ditlev Reventlow med Elefantordenen på brystet, malt av Hans Hansen ca. 1805. Godseiernes problemer med å få besatt festegårdene førte til innføringen av stavnsbåndet – en mild form for livegenskap – i 1733. Det ble innført for å avhjelpe den alvorlige landbrukskrisen som blant annet skyldtes sviktende etterspørsel fra landene Danmark eksporterte til, men hovedsakelig skyldtes det press og forventninger i hjemlandet.
Migrasjonen av mennesker fra landsbygden til byene medførte at det var vanskelig å få festegårdene befolket.
Herremennene befalte festebøndene sine å drive de dårligste gårdene; bøndene kunne ikke sette seg i mot stavnsbåndet. Frederik IV hadde avskaffet godseiernes rett til å gi sine menn de fattigste gårdene, men ordningen ble gjeninnført av Christian VI og det ga godseierne en større autoritet; de holdt gårdmennene i et jerngrep med det resultat at produksjonen steg på tross av bondestandens usle kår.
Etter at denne retten ble gjeninnført, begynte herremenn og godseiere å plassere ut bøndene og folkene sine på de dårlige gårdene; det ga bøndene mer arbeide og ytterligere et trykk nedover. Da større arealer ble dyrket opp økte produksjonen og landets generelle velstand ble større, det ga også stigende befolkningstall.
Danmark var selvforsynt og la nye arealer under plogen for å imøtekomme etterspørselen etter landbruksprodukter. Bøndene fikk mer arbeid, mens noen måtte forlate sine gårder på grunn av kravene. En følge av denne utviklingen av jordbruket var et insitament for bøndene ettersom det ikke ble krevd skatter av de nydyrkede arealene som derfor ble ganske profitable.
Etter en hard oppstart merket bøndene smått om senn den forbedrede økonomien. Den store produksjonen medførte økt inntjening på landbruksprodukter særlig fordi England nå var i gang med landets industrialisering og importerte landbruksprodukter i stor skala.
De pålagte byrdene viste seg etter hvert å utvikle seg til en fordel for bøndene fordi utgiftene deres ikke steg i takt med prisstigningen; bøndene kunne få mer for sine produkter uten økte produksjonskostnader.
Festebøndenes motstand En av drivkreftene bak landboreformene var misnøyen som bredte seg i bondestanden. Hoveriet hadde utviklet seg til grov utbytting og bøndene ville ikke betale avgifter og effektivisere sine bruk på egen hånd, slik de fikk beskjed om. De fant det umulig med alle de påtvungne arbeidsdagene de hadde hos sine godseiere i form av hoveri. Med de rammer og bestemmelser som var på denne tiden forekom disse pliktene dem umulige å oppfylle.
Dette fremheves i kilde 13.1 i Torben Hansgårds avhandling Danmark under forvandling. Kilden her er et klagebrev fra godseieren på Lynderupgård til kongen, hvor godseieren nevner at han er utsatt for oppsetsigheter fra sine festebønder som etter stort hoveri nekter å gjøre mere. I kilden sier godseieren at han ikke kan få kornet sitt inn og at hans egne folk i tillegg er utsatt for overlast og vold fra disse utilfredse bøndene. Godseier Lottrup understreker i brevet at dette er et farlig eksempel for andre gårder i landet.
Regjeringen og øvrige godseiere begynte også å merke denne motstanden fra festebøndene i sine regnskaper og innså da at de måtte reagere på bondestandens utilfredshet. Imidlertid, som det nevnes i Jens Engbergs Guldalder eller…Muligvis denne bok: Engberg, Jens (1973). Dansk guldalder eller Oprøret i tugt-, rasp- og forbedringshuset i 1817. Rhodos. DK5=96.4. ISBN 87-7496-361-9, så måtte det ikke koste godseierne ett øre.
Sammensatte årsaker Sammenfattende kan det sies at ønsket om endringer kom fra en stor del av befolkningen; bøndene var svært lite tilfredse med sin situasjon, kronprinsen og hans meningsfeller i landbokommisjonen – «Den Store Landbokommission» fra 1786«Den store Landbokommission»: Kommisjonen hadde som oppgave å undersøke og stille forslag om proprietærers og festebønders innbyrdes rettigheter og plikter. Kommisjonen ble opphevet ved reskript av 20. mars 1816. – samt Christian Colbjørnsen, ville også gjøre noe med saken. Til syvende og sist kom reformene ut fra erkjennelsen om at man hadde nådd det produksjonsmessige taket. Da etterspørselen fra utlandet var stor og befolkningstallet stigende, var tiltak nødvendige. Det ville være til glede og nytte for alle med mere produksjon og større velstand, og det var denne erkjennelsen som var startskuddet til reformene.Torben Hansgårds – Danmark under forvandling, s. 91 «Det idémæssige grundlag»
Dansk økonomisk tenking i samtiden
Merkantilisme Merkantilisme er en betegnelse for den økonomiske politikken som ble ført i Europa på 1600-og 1700-tallet og som gikk ut på å fremme en variert struktur i arbeidslivet og utvikle andre sektorer enn landbruket, som var den dominerende leveveien. Merkantilismen mente at ethvert land burde bygge opp en mest mulig komplett industri og bearbeiding av egne råvarer, og unngå import av ferdigvarer. Tenkningen var utpreget nasjonal og proteksjonistisk, hvor hver stats ledere skulle fremme en politikk som stimulerte import av råvarer og eksport av ferdigvarer.
Fysiokratisme Den merkantilistiske læren ble kritisert av økonomer som mente at et lands velstand snarere var uttrykt ved dets naturresurser og produksjonsevne. På denne tiden var landbruket den store produksjonskilden i Danmark, og man innså at det var her det skulle forandres. Denne oppfatningen var ikke dansk, men kom blant annet fra franskmannen Francois Quesnay (1694–1774),Francis Quesnay (1694–1774) var en fransk forfatter og kongelig livlege. Han utga i 1758 «Tableau économique», hvor han redegjorde for fysiokratismen. som mente at jorden var den egentlige rikdomskilden. Fra naturen hentes alle råvarer, og dette gjorde nettopp landbruket til den sentrale næringsvei og det naturlige fokus for den økonomiske politikk.
Denne oppfatningen kalles fysiokratisme – «naturvelde», «la naturen råde» – og ifølge denne økonomiske teorien skulle statens økonomiske politikk først og fremst styrke og tilgodese landbruket. Dette kunne best skje ved å fjerne alle hindringer og bånd. Man mente at man skulle la landbruket utvikle seg fritt uten statlig innblanding.Torben Hansgårds avhandling: Danmark under forvandling. Fysiokratene var jordbrukssamfunnets forløpere for de senere økonomiske liberalister, som fikk sin storhetstid fra 1840-årene.
Liberalisme I Danmark-Norge med sin store utenrikshandel hadde liberalismen sterke talsmenn, slik den var formulert av Adam Smith i 1776. Liberalistenes slagord «Laissez-faire» – 'la det stå til' – betydde i dansk sammenheng å slippe til vekstkraften i landbruket gjennom satsing på effektivisering og eksportjordbruk. Den danske liberalisme hadde klare fysiokratiske røtter, den økonomiske lære befant seg ofte i en mellomposisjon, med maksimer som «Hvad der gavner landbruget, gavner kongen» og «Fattige bønder, fattigt rige og dermed fattig konge»Torben Hansgård Danmark under forvandling s. 93 Kombinert med liberalismens krav om økonomisk frihet og frigjøringen av skaperkraften i hver enkelts egeninteresse, bidro den økonomiske tenking i Danmark til en bondefrigjøring og oppløsning av stavnsbåndet med det resultat at landbruket og bøndene fikk et økonomisk oppsving. I Danmark-Norge, og senere i hvert av landene, blomstret en kraftig liberalistisk tenking i første halvdel av 1800-tallet som kulminerte med opphevingen av eksporttollen på korn (korntollen) og andre proteksjonistiske handelshindre og privilegier.
Metningspunktet nådd Mot slutten av 1700-tallet innså man at en ikke kunne oppnå ytterligere produksjon og stigende økonomi med de forutsetninger bondestanden da hadde.
Det var umulig for bonden å dyrke opp mer jord, da hoveriet hadde nådd et stort omfang og dessuten skulle gårdene holdes ved like. Hvis man fortsatte i samme spor ville konsekvensen være en stagnasjon både økonomisk og sosialt. Man hadde nådd et produksjonsmessig tak, og var nødt til å gi bøndene mer frihet. Dette ville gi både bedre produkter og større produksjon. Med de høye salgsprisene det hadde vært, kom det også som et ønske fra både regjeringen og godseierne om å øke produksjonen.
Dette ville føre til større inntekter for godseierne og for regjeringen; en øket produksjon kunne bety større befolkning, noe som ville gi regjeringen mere skatt og ikke minst mulighet for en større flåte og hær – en styrking av landet utad såvel som innad.
De sentrale personene Den sentrale person i reformene var kronprins Frederik, den senere Frederik VI. Som kronprinsregent hadde han bare 16 år gammel erobret den reelle makten, ved hjelp av et møysommelig iscenesatt statskupp. Han så på dette som muligheten for å komme landbruket til unnsetning. Han fikk sterk støtte av Christian Ditlev Reventlow,Christian Ditlev Reventlow (1748–1827), dansk statsmann, godseier og lensgreve. Andreas Peter BernstorffAndreas Peter Bernstorff 1735–1797, dansk godseier og politiker. og Christian ColbjørnsenChristian Colbjørnsen, jurist og embedsmann Disse herrene fra landbokommisjonen delte samme synspunkt og mente at det sto fysiokratiske aspekter på spill for å unngå en stagnasjon i landbruket.
Det var disse talsmennene for fysiokratismen som tok initiativet til bondens frigjøring i form av landboreformene. Uten kronprinsens og de tre herrenes støtte var reformene muligens aldri blitt til.
Reformene hadde imidlertid også en rekke åndelige fedre i opplysningskretsen rundt Sorø Akademi, bl.a. fysiokraten J.S. Sneedorff og Tyge Rothe, som fra midten av 1700-tallet hadde gjort seg til ivrige talsmenn for lettelse av bøndenes vilkår med frihet og øket produktivitet til følge. Ønsket var å få skapt en velstående middelklasse og på den måten motarbeide de enorme kontrastene som fantes i det danske standssamfunnet på denne tiden. Man var overbevist om at kilden til rikdom lå i jorden og dermed var det landbruket som skulle utvikles. Man var nødt til å gi bøndene et insitament til å arbeide og produsere mer.