Ion Victor Antonescu (født 15. juni 1882 i Pitești i Argeș fylke i Romania, død 1. juni 1946 utenfor Jilava i Ilfov fylke) var Romanias statsminister og conducător («leder») under andre verdenskrig, fra 4. september 1940 til 23. august 1944.
Antonescu tilstrebet, som landets leder, stabilitet og han innskrenket forsamlingsfriheten og ytringsfriheten i landet. Antonescus dristigste beslutning var å slutte seg til Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Motivet var blant annet å gjenvinne Bessarabia og Bukovina, som Sovjetunionen hadde annektert 28. juni 1940 etter Molotov-Ribbentrop-paktens hemmelige tillegg. De erobrede og gjenerobrede områdene ble satt under militær administrasjon, som var ineffektiv og katastrofal for befolkningen. Dette utviklet seg til holocaust og Antonescu medvirket slik til folkemord. Sovjetiske styrker brøt gjennom tyske og rumenske stillinger i Bessarabia under Jassy–Kishinev-operasjonen som begynte 20. august 1944. Kong Mikael fikk Antonescu arrestert 23. august, hvorpå Romania gikk over til de allierte.
Han var den første rumeneren til å bli dekorert med Jernkorsets ridderkors.Dennis Deletant: Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and His Regime, Romania, 1940–1944, sidene 83, 86, 280 og 305, Palgrave Macmillan, London, 2006, ISBN 1-4039-9341-6
Antonescu ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser og forræderi.
Bakgrunn Antonescu ble født i byen Piteşti, nordvest for hovedstaden București, og han var fra en rumensk-ortodoks øvre middelklassefamilie med en del militær familietradisjon. Han var særlig nær sin mor, Lița Baranga, som også overlevde ham.Deletant, ss.70, 257 Faren, en offiser i den rumenske hæren, ville at Ion skulle følge i hans fotspor og sendte ham til infanteri- og kavaleriskolen i Craiova. Her skal Ion Antonescu ha vært klassekamerat med Wilhelm Filderman, den senere aktivisten i det jødisk-rumenske samfunnet, og hvis kontakt med den senere conducător Antonescu skal ha bidratt til å redde mange av hans medtroende.Monty Noam Penkower: The Jews Were Expendable: Free World Diplomacy and the Holocaust, sidene 152-153, Wayne State University Press, Detroit, 1988, ISBN 0-8143-1952-1 Etter å ha blitt uteksaminert i 1904, sluttet Antonescu seg til den rumenske hæren som sekondløytnant. Han tilbrakte de følgende to årene med videreopplæring innen kavaleriet i Târgovişte. Antonescu skal ha vært ærgjerrig og utålmodig med hensyn til opprykk, og dette ga seg utslag i tøffhet.Delia Radu: «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 1)», BBC rumensk utgave, 1. august 2008 Senere skulle kombinasjonen av hans tøffe og nådeløse stil, og hans røde hår, gi ham kallenavnet Câinele roșu («Den røde hunden»). Antonescu utviklet også et rykte for å sette spørsmålstegn ved sine overordnede og klaget til nivåene over dersom han mente de tok feil.
Under det rumenske bondeopprøret i 1907 hadde han kommandoen over en kavalerienhet i Galați. Det hersker ulike oppfatninger om hva hans rolle var, om han var spesielt aktiv eller tilsvarende det som var vanlig for offiserene.Francisco Veiga: Istoria Gărzii de Fier, 1919–1941: Mistica ultranaţionalismului, side 301, Humanitas, București, 1993, ISBN 973-28-0392-4 I tillegg til å slå ned bøndenes opprør, var hans enhet også aktiv i å undertrykke sosialistiske aktiviteter ved havnen i Galați. Hans håndtering av situasjonen fikk anerkjennelse fra kong Carol I, som sendte kronprinsen, den senere kong Ferdinand I, til å rose Antonescu direkte foran hele garnisonen.
I 1908 ble han forfremmet til løytnant, tok mellom 1911 og 1913 videreutdannelse, og ble uteksaminert som kaptein.
Antonescu deltok i andre balkankrig i 1913 mot Bulgaria, og utmerket seg her slik at han ble tildelt Mikael den tapres orden, Romanias høyeste tapperhetsmedalje, da han tjenestegjorde som stabsoffiser i første kavaleridivisjon i Dobrudsja.Deletant, side 37
I august 1916 gikk Romania inn i første verdenskrig på Ententemaktenes side. Antonescu ble da stabssjef for general Constantin Prezan. De rumenske styrkene krysset Karpatene og rykket inn i områder som da var en del av Østerrike-Ungarn. Etterhvert gikk imidlertid krigen dårligere og tyske og bulgarske styrker rykket inn i Valakia. Antonescu ble bedt om å utarbeide en forsvarsplan for București. De rumenske myndighetene evakuerte inn i Moldova, og Antonescu, som nyutnevnt major ble operasjonssjef for forsvaret av Moldova. Han bidro til det taktiske opplegget som sikret seier i slaget om Mărășești (juli-august 1917), da rumenerne under general Alexandru Averescu lyktes i å stanse den tyske framrykkingen under generalfeltmarskalk August von Mackensen.Deletant, ss.37–38 Antonescu tilbrakte deretter resten av krigen i Prezans omgivelser.Deletant, s.38
Mellomkrigstiden mini|General Antonescu (t.v.) og Capitanul i Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu, ved et skiarrangement i 1935 Etter krigen holdt han seg i den offentlige oppmerksomhet, og argumenterte sterkt for at Romania skulle få overført Transilvania under Fredskonferansen i Paris i 1919. I 1920 ble han oberstMarshal Ion Antonescu, WorldWar2.ro, besøkt 12. april 2015 og nominert til å bli militærattaché i Paris, men dette møtte motstand fra franskmennene, da han i rapporten fra den franske militære observatøren ble omtalt som «ekstremt forfengelig», «sjåvinistisk» og «xenofobisk», men ble også vurdert til å ha «stor militær verdi» Da en ny attaché skulle oppnevnes i 1922, ble Antonescu igjen foreslått, og denne gangen var det vanskeligere for Frankrike å stoppe dette.Deletant, ss.38–39 På denne tiden tjenestegjorde han i den transilvanske byen Sibiu, hvor hans vanskelige og egenrådige oppførsel vakte stor irritasjon blant hans overordnede.Deletant, s.39
Som oberstløytnant og militærattaché tjenestegjorde han i Paris fra 1922 og London og Brussel fra 1923. I 1926 vendte han hjem og gikk i en kommandostilling i Giurgiu før han året etter ble sjef for militærakademiet. I 1931 ble han brigadegeneral og fra 1. desember 1933 var han general og sjef for generalstaben. En konflikt med kong Carol II førte til at han måtte gå av i 1934, men han pleiet en nær kontrakt med den ytterste høyresiden i Romania, både Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu og Octavian Goga. Da Goga ble statsminister i 1937, ble Antonescu forsvarsminister, en post han gjentatte ganger hadde forlangt å få.Deletant, side 40-41
Kong Carol II etablerte sitt diktatur i 1938, og innledet en hard forfølgelse av Jerngarden, som var blant Antonescus støttespillere. Antonescu gikk da av i protest og ble internert fram til 1940.
Andre verdenskrig miniatyr|Antonescu og lederen for Jerngarden, Horia Sima, i oktober 1940. miniatyr|Antonescu sammen med Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop (til venstre), januar 1943. miniatyr|Ion Antonescu fane som Conducător
Antonescu var vaktsom som landets leder. Han tilstrebet stabilitet og hadde stor tillit til den rumenske hærens kapasitet. Han fjernet Jerngarden fra ledende stillinger i regjeringen og innsatte i stedet sine offiserskollegaer i regjeringen. Han innskrenket forsamlingsfriheten og ytringsfriheten i landet, og pleide et nært forhold til Tyskland. Antonescus dristigste beslutning var å slutte seg til Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941: Motivet var blant annet å gjenvinne Bessarabia og Bukovina samt en seier over bolsjevikene. Angrepet førte til gjenerobring av Bessarabia samt Transnistria, som aldri hadde vært en del av Romania. Med sin store hær, beliggenhet og oljefelter var Romania en viktig alliert for Tyskland, kanskje viktigere enn Italia. Antonescu hadde 10 møter med Hitler fra september 1940 til han ble styrtet. Antonsecu skal i denne forbindelse ha satt seg i respekt hos Hitler og forhandlet hardt om Romanias territorielle interesser.
Da Romania som følge av Craiova-traktaten av 7. september 1940 måtte avstå det sørlige Dobrudsja til Bulgaria og nesten halve Transilvania til Ungarn etter voldgiftkjennelsen i Wien 30. august 1940, presset Tyskland den rumenske kongen til å godta Antonescu som statsminister, og han ble utnevnt 5. september 1940. Han fikk omfattende fullmakter og truet deretter kongen til å abdisere. Demokratiet var under Kong Carol allerede sterkt svekket. Kongen gikk i eksil, først til Spania, deretter til Mexico, Brasil og Portugal. Den nye kongen, Mikael, skulle ikke ha noen reell makt, og Antonescu ble conducător («leder») og dannet regjeringen, blant annet sammen med Jerngarden. Han gjennomførte også store utrenskninger i den politiske og militære ledelsen.
I oktober 1940 tillot Antonescu at tyske soldater opererte på rumensk jord og undertegnet 23. november tremaktspakten som eksisterte mellom Tyskland, Italia og Japan. To dager senere sluttet Romania seg også til den tyskledede Antikominternpakten.David Nicholls: Adolf Hitler: A Biographical Companion, side 225, ABC-CLIO, Santa Barbara, 2000. ISBN 0-87436-965-7 Bortsett fra disse forpliktelsene, hadde Romania ikke noe traktatmessig eller formell tilknytning til Tyskland, og alliansen mellom de to landene fungerte som en uformell allianse.Adrian Cioroianu: Pe umerii lui Marx. O introducere în istoria comunismului românesc, side 54, Editura Curtea Veche, București, 2005, ISBN 973-669-175-6Deletant, ss.62, 92, 275 I 1946 hevdet Antonescu at denne tyskvennlige linjen var en fortsettelse av den tidligere rumenske politikken og at han fulgte den videre for å unngå at landet skulle bli et tysk protektorat.Deletant, s.51
Jerngarden gjennomførte et opprør 21. til 23. januar 1941 rettet mot Antonescu, ettersom de var uenige i regjeringens jødepolitikk, og det var spenninger i forhold til regjeringen i andre saker også. Opprøret utviklet seg til pogrom mot den jødiske befolkningen. Antonescu utnyttet situasjonen, og med tysk støtte ble Antonescus tidligere forbundsfeller i Jerngarden fjernet fra regjeringen, da de var for ytterliggående for de andre tyskvennlige kretsene, og Antonescu lot hæren knuse Jerngarden. Under opprøret ble flere hundre medlemmer av Jerngarden drept eller skadet, og medlemmer ble internert.Final Report - Internation Commission on the Holocaust in Romania , besøkt 16. april 2015 Etter dette gikk Jerngarden i oppløsning, hvor ledelsen enten ble fengslet eller flyktet til Tyskland. Der ble de internert i spesialavdelinger i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau.Harvey, s.498; Veiga, ss.301–302; Browning, s.212; Deletant, s.87; Morgan, s.188 Samtidig offentliggjorde Antonescu at han hadde innledet samarbeid med de såkalte Codrenistene, den fløyen av Jerngarden som hadde vært motstander av lederen Horia Sima, og leder av denne fløyen var Corneliu Zelea Codreanus far, Ion.Zigu Ornea: Anii treizeci. Extrema dreaptă românească ss.329–331, 346–348, Editura Fundaţiei Culturale Române, București, 1995. ISBN 973-9155-43-X Antonescu prøvde igjen å utvide sitt politiske grunnlag for regjeringen, men hans motstand mot et parlamentarisk system gjorde at han ble avvist.Deletant, ss.68, 301
miniatyr|Romania og områder under rumensk kontroll 1941-1944 miniatyr|Kart over det rumensk-kontrollerte Transnistria-guvernementet