Henry Morton Stanley (født John Rowlands; 1841–1904)«Henry Stanley (1841 - 1904)», biografi, BBC History var en walisisk-amerikansk journalist mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika og sin jakt på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Han var den første som endelig fastslo hva som er og ikke er kildene til Nilen, og som førstemann dro han ned hovedløpet til Kongofloden.Jeal side 5: «He had just become the first man in history to have followed that great river 1,800 miles from the heart of the continent» Dessuten grunnla han den senere hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo.
Stanley slo seg opp fra en fattig barndom. Hans ettermæle er delt: Noen betrakter ham som en genial ekspedisjonsleder, andre som en brutal undertrykker av afrikanere.
Oppvekst Stanley ble født som John Rowlands i den walisiske byen Denbigh som den eldste av de fem barna Betsy Parry satte til verden utenfor ekteskap. Spedbarnet ble etterlatt hos sin morfar som døde da gutten var fem år. Morens to brødre overlot ham til St. Asaph arbeidsanstalt, der direktøren var kjent for å være en alkoholiker som tok seg «uanstendige friheter» overfor kvinnelige ansatte. Sin mor traff Stanley én gang, da hun dukket opp på arbeidsanstalten med to yngre barn som hun også etterlot der. En inspeksjon i 1847 avdekket at de voksne mennene på anstalten dyrket «enhver tenkelig last», og at barna delte seng to og to, et eldre barn og et yngre, noe som ble sterkt kritisert. Resten av livet viste Stanley tydelig frykt for enhver form for seksuell kontakt.Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 21-22), Papermac 2000, ISBN 0-333-76544-3
Da han var ti år, rømte Stanley til noen slektninger, men han ble sendt tilbake etter et døgn.Jeal side 24: «He had spent a happy day and night in an ordinary home and witnessed the natural affection between a mother and her sons.» I sin svært upålitelige selvbiografi forteller Stanley hvordan klassen hans i St Asaph ble plaget av en brutal lærer, James Francis, og at han selv ledet et opprør mot denne læreren som slo ham ned og nærmest brakk ryggen hans. Men Stanleys klassekamerater beskrev Francis som en snill lærer, som ikke minst hadde oppmuntret Stanley og gitt ham ansvar for klassen når han selv var fraværende.Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 24)
Stanley forlot arbeidshuset 13. mai 1856, innledningen til en runde hos ulike slektninger som bare motvillig gikk med på å ta ham inn. Han bodde i Liverpool da en kaptein like før jul 1858 fikk øye på ham fra skipet sitt og tilbød ham hyre til Amerika.Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 23)
I Amerika thumb|upright|left|Visittkort fra 1872: Stanley og tjeneren Kalulu. Han gikk i land i New Orleans i februar 1859. Ifølge ham selv traff han dagen etter Henry Hope Stanley,Henry Hope Stanley, bomullshandleren New Orleans' mest kjente bomullshandler, og ble ansatt av ham. Senere skal bomullshandleren ha adoptert ham og gitt ham navnet Henry Stanley. I virkeligheten var det to jenter som ble adoptert, og bomullshandleren gjorde en erfaring med Stanley som fikk ham til å nekte omgivelsene noen gang å nevne waliseren igjen. Navnet Henry Stanley tok han selv, og prøvde seg frem med ulike mellomnavn som Morley, Moreland og Mortlake før han landet på Morton. En kvinne som kjente ham den gang, beskrev ham som «gløgg, men fæl til å skryte og finne på».Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 23-24) Moderne biografer mener hans eneste arbeidsgiver var kjøpmannen James Speake.Jeal side 37: «The fact that James Speake was John Rowland's only benefactor is proved beyond doubt»
Stanley meldte seg som soldat i sørstatshæren under den amerikanske borgerkrigen, 1. juni 1861. Her kalte han seg «menig William H. Stanley» og tjente i Dixie Grays (= sørstatsgrå), en avdeling frivillige tilsluttet 6. Arkansas-infanteriet.Stanley i slaget ved Shiloh I sin første trefning, i slaget ved Shiloh,Stanleys beskrivelse av slaget ved Shiloh ble han tatt til fange av nordstatssoldater og brakt til en tyfus-befengt fangeleir ved Chicago. Noen av fangene fikk tilbud om frihet hvis de gikk over til nordstatenes styrker, som Stanley gjorde etter seks uker, 4. juni 1862. Han fikk dysenteri og deserterte etter noen måneder, dro til sjøs og kom tilbake til Liverpool. Han oppsøkte på nytt moren, som med harde ord avviste ham enda en gang.
Den 19. juli 1864 vervet Stanley seg i den amerikanske marinen og tjenestegjorde på fregatten «Minnesota». Da denne bombet en sørstatsbefestning i Nord-Carolina, ble Stanley en av de få som deltok i borgerkrigen på begge sider.Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 25) Senere deserterte han sammen med en beundrende ung venn, Lewis Noe. I nesten ett år levde de i konflikt med loven, en periode full av svindel og løgn.Jeal side 55: «thinking himself above, or at least outside, the framework of rules by which ordinary people lived their lives.» I 1865 dro Stanley ned Platte-elven i en flatbunnet båt sammen med en annen yngre beundrer, William Harlow Cook. Deretter dro alle tre til Tyrkia, der Stanley kom i krangel med noen tyrkere da han angrep en mann og stjal hesten hans. Stanley og Cook ble banket opp, mens Noe ble voldtatt av tyrkerne. Etter dette hatet Noe Stanley.
På vei tilbake til Amerika oppsøkte Stanley nok en gang sin mor, denne gang i en falsk offisersuniform han hadde fått sydd. Han påsto overfor moren at han var blitt utpekt til amerikansk marineoffiser på grunn av særs tapper innsats, og serverte historien om den rike bomullshandleren Stanley som skulle ha adoptert ham (i Tyrkia hadde han påstått at han var adoptert av en rik advokat i New York.Jeal side 62: «So plainly, at this date the best-known cotton magnate in New Orleans had not finally been selected as his adoptive father.») Moren var tilstrekkelig imponert til å la ham bli en stund.
Journalist Våren 1867 fikk Stanley sin første faste jobb, som journalist i Missouri Democrat i St. Louis. Som frilanser sendte han også artikler til aviser på USAs østkyst. Han ble fort kjent og populær med artikler fra indianerkrigenes siste fase. Det var stort sett snakk om fredsforhandlinger, men redaktørene ønsket oppslag om kamper og sammenstøt. Dette fikk de fra Stanley, som skrev at indianerne, «tro mot sine løfter, tro mot sin blodtørst, tro mot sitt ville hat til den hvite rase,(...) er på krigsstien». Redaktør Bennett i New York Herald la merke til Stanleys upålitelige, men fargerike skildringer fra det ville vesten, og hyret ham til å dekke den britiske straffeekspedisjonen som ble forberedt mot keiseren av Abyssinia. I Suez bestakk Stanley telegrafisten til å sende hans rapport først, og ved et rent lykketreff for Stanley brast telegrafkabelen gjennom Middelhavet umiddelbart etterpå. Dermed måtte konkurrentenes artikler sendes med skip, og Stanley hadde landet et skup for Herald. Han var i Kairo da han i juni 1868 ble ansatt som avisens faste utenrikskorrespondent.Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 26)
1871–72: Jakten på Livingstone mini|Stanleys rute til Livingstone. Høsten 1868 hadde den skotske oppdageren og misjonæren David Livingstone oppholdt seg to og et halvt år i området rundt Tanganyikasjøen, uten kontakt med andre hvite. Det kom da melding om at han var på vei mot østkysten av Afrika (Zanzibar). Det siste man hørte fra Livingstone, var et brev skrevet ved Tanganyikasjøen 30. mai 1869. Fra slutten av 1869 hadde den fungerende britiske konsulen i Zanzibar, dr. John Kirk, sendte tre karavaner med forsyninger til ham, men bare én nådde frem.
Stanley hevdet at redaktør Bennett kalte ham Paris i 1869 for å betro ham oppgaven med å finne Livingstone. Trolig skjedde det ikke slik, for Stanley rev ut dagboksidene sine fra denne perioden, og uansett begynte han først letingen våren 1871, halvannet år senere. For å forvirre konkurrenter, satte han ut rykter om at det var Rufiji-elven han planla å utforske.Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 29) Den 21. mars 1871 startet Stanley en ekspedisjon fra Bagamoyo på østkysten for å finne Livingstone inne i landet. Han holdt streng disiplin underveis. Afrikanske deltagere som prøvde å desertere, ble fanget inn igjen og pisket, men deserteringen fortsatte. Sykdom herjet både blant transportdyr og menn.Jeal side 106: «in a few weeks Stanley's weight plummeted from 170 to 130 pounds.» Da en av de to hvite som fulgte Stanley, William Farquhar, ble for syk til å kunne fortsette, bare etterlot Stanley ham, og fem dager senere døde han. Den andre hvite, John Shaw, avfyrte en natt et skudd gjennom Stanleys telt – Shaw ble også etterlatt da han ble for syk til å følge de andre.
Samtidig hadde det brutt ut krig mellom lokale stammer og arabiske kjøpmenn og slavehandlere, og for å komme videre, deltok Stanleys ekspedisjon på arabisk side. Araberne ble slått og delvis spist,Jeal side 111: «faces, genitals and stomachs were all boiled and eaten by Mirambo's men, mixed with a little rice and goat meat.» men Stanley og hans menn unnslapp og måtte ta en omvei for å fortsette.
På veien kjøpte Stanley fri en ung slavegutt, Kalulu, som ble hans personlige tjener og etter hvert en slags adoptivsønn. Om ham skrev han senere boken My Kalulu, Prince, King, and Slave.Stanleys bok om Kalulu mini|«Dr. Livingstone, I presume?» Rundt den 10. novemberJeal side 120: «A date in late October or early November is nevertheless all but certain» møtte endelig Stanley Livingstone i Ujiji ved Tanganyikasjøens bredd, ifølge ham selv med de berømte ordene «Dr. Livingstone, I presume?» (Dr. Livingstone, formoder jeg?). Moderne biografer mener at Stanley fant på disse ordene langt senere, både fordi han rev ut siden som beskriver møtet fra dagboken sin, og fordi Livingstone etterpå ikke kunne huske at de ble sagt.Jeal side 118: «In fact, in no letter written by Livingstone after the meeting have I been able to find a single mention of those most unusual words, which Livingstone would surely have quoted had they really been adressed to him.»
Ifølge Stanley fikk han og Livingstone nærmest et sønn-far forhold, slik han feilaktig hadde fremstilt forholdet til bomullshandleren i New Orleans; Stanley ble hos Livingstone i fire måneder. I løpet av denne perioden foretok de en padletur til nordenden av sjøen for å finne ut om den er en kilde til Nilen, noe de oppdaget at den ikke er. Da Stanley dro tilbake til østkysten, ville han ha med seg Livingstone, men denne ble igjen for å fortsette å lete etter Nilens kilder. Ettersom han døde 13 måneder senere, fikk man aldri hans versjon av forholdet dem imellom.Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 30)
Berømmelse og problemer thumb|Stanley i 1884.