Karen von Blixen-Finecke (baronesse, døpt Karen Christentze Dinesen; 1885–1962) var en dansk dikter, forfatter og historieforteller som også skrev under pseudonymene Isak Dinesen, Osceola og Pierre Andrézel. Hun betraktet seg selv som historieforteller og sammenlignet seg med Sjeherasad som i Tusen og en natts eventyr forteller kalifen Shahryar eventyr.
Hennes fortellinger og eventyr er skrevet i bevisst gammelmodig stil; dels ble hun oppfattet som uavhengig av stilretninger, og dels lar hun seg plassere innenfor nyromantikken og den gotiske stil. De fleste av hennes noveller finner sted på 1800-tallet eller tidligere. Karen Blixen er i Danmark, USA og England mest berømt for verkene Syv fantastiske Fortællinger, Vinter-Eventyr og Den afrikanske Farm. Hun er også kjent som forfatteren til verkene bak filmene Mitt Afrika og Babettes gjestebud, som begge er Oscar-belønnet.
Liv Karen Blixen ble født den 17. april 1885 på Rungstedlund på Nordsjælland som nest eldste datter av forfatter og kaptein Wilhelm Dinesen og Ingeborg Dinesen født Westenholz. Farens familie, slekten Dinesen, omfattet offiserer og godseiere, mens moren var av borgerlig slekt. Ingen i Karen Blixens familie var adelige, men flere fra hennes familie hadde giftet seg adelig og hadde forbindelser til de danske adelsslektene gjennom ekteskap og vennskap. De levde også som de adelige – med tjenestefolk og uten økonomiske bekymringer.
Barndom på Rungstedlund Karen Blixens farmor, Dagmar Dinesen, og hennes ugifte tante Mary Westenholz flyttet inn i en fløy på Rungstedlund i 1886. Karen Blixens lillesøster Ellen Dinesen (kalt Elle) ble født samme år, storesøsteren Inger Dinesen (kalt Ea) i 1883. I løpet av de neste seks årene vokste søskenflokken med to gutter, Thomas Dinesen og Anders Dinesen.
Karens far begikk selvmord i 1895, da hun var ti år gammel. Hennes mor ble alene med fem barn. Wilhelm Dinesen tok sitt eget liv ved å henge seg i den pensjonatleiligheten i København hvor han bodde, når han som folketingsmedlem var på møter i byen. Wilhelm Dinesen hengte seg etter sigende fordi han hadde gjennomlevd politiske nederlag og fått kjønnssykdommen syfilis som dengang ikke kunne helbredes. Den medførte en lang depresjon og fysisk svekkelse. Karens far var 49 år da han valgte «fridøden» som det ble kalt.
Karen og hennes fire søsken ble oppdratt av sin mor og mormor. Moren begynte å miste livsgleden og fikk et skjær av sørgmodighet over seg. De to brødrene Thomas og Anders var henholdsvis tre og ett år og for små til å huske sin far, mens hun aldri selv glemte tapet.
Hun fikk allikevel en sorgløs og ubekymret oppvekst. Hennes barndom på Rungstedlund ble som andre barns i samme krets: lange reiser til familiens herregårder, egne ridehester og seilbåter i Sundet, en stor stab av tjenestefolk, barnepiker og privatlærerinner. Senere reiste hun til Sveits på et langt opphold. Hun reiste også til Skottland, Norge, Paris og Roma.
Karen manglet aldri noe. Hun fikk kjærlighet fra både sin mor, mormor og tante, og lommepenger hadde hun rikelig av. Hun ble oppmuntret til å tegne, male og uttrykke seg kunstnerisk. Det varte ikke lenge før Karen begynte å fortelle historier og snart skrev hun sitt første skuespill, komedien Hovmod står for fald. Skuespillet ble oppført på Rungstedlund med familie og venner i hovedrollene.
Som attenåring ble Karen Blixen tatt opp i forberedelsesklassen til Kunstakademiets kunstskole for kvinner på Charlottenborg i København. Hun gikk to år på Kunstakademiet. I 1905 ble hun nestformann i Kunsternes Elevforbund der, og ble tatt opp på Kunstakademiets modellskole. Hun benyttet seg ikke av tilbudet. Blixen studerte også malerkunst i Paris hos Simon og Menard, hvis malerskole hun oppsøkte for første gang i 1910.
Som 22-åring debuterte Karen Blixen med fortellingen Eneboerne, som ble trykket i tidsskriftet Tilskueren. Senere samme år utga tidsskriftet Gads danske Magasin fortellingen Pløjeren. Begge fortellinger ble offentliggjort under pseudonymet Osceola.
De ulykkelige kjærlighetshistoriene Karen Blixen var 24 år da hun forelsket seg i sin første store kjærlighet, baron Hans von Blixen-Finecke. Hans var en av tidens mest ettertraktede ungkarer. Han var en fremragende rytter og hadde evnen til å føre seg i de beste kretser. Karen Blixen var hans tremenning og ferdedes i de samme kretsene. Hans var imidlertid adelig og denne sosiale forskjellen betydde mye. Karen var så ulykkelig forelsket i Hans, at hun en dag overveiet å skyte seg selv i foten slik at hun kunne slippe å bli med resten av familien på ferie og i stedet se ham på et hesteveddeløp. Hun skjøt seg ikke i foten og var som femogtyveårig stadig ulykkelig forelsket i Hans. Derfor besluttet hun og hennes søster Inger Dinesen seg for å reise til Paris i 1910. Ved å dra til Paris prøvde hun å glemme Hans og finne en ny kjærlighet.
Den skulle hun finne i Hans' tvillingbror Bror von Blixen-Finecke, som også var baron og oppvokst på herregården Næsbyholm i Skåne. Den 14. januar 1914, samme dag som hun for første gang ankom Britisk Østafrika, giftet hun seg med sin tremenning Bror og ble baronesse Blixen. Det skjedde til familiens store forundring ettersom hun som tenåring hadde hatt et vilt kjærlighetsforhold til Hans. Ekteparet var helt forskjellige i utdannelse og temperament, og Bror var senere utro mot henne. Paret ble separert i 1921 og skilt i 1925.
Livet i Britisk Øst-Afrika miniatyr|Karen Blixens kaffefarm M’Bogani i Kenya.
I perioden 14. januar 1914 til den 14. juli 1931 bodde Karen Blixen i Britisk Øst-Afrika, hvor hun eide og drev en kaffeplantasje. Paret Karen og Bror von Blixen-Finecke flyttet til Afrika, hvor de i begynnelsen av 1914 brukte familiens penger til å etablere Karen Coffee Company Ltd., leide afrikanske arbeidere osv. Om sitt tidlige liv i Afrika skrev Karen Blixen:
Farmen M’Bogani var bygget av Åke Sjögren i 1912,Rasmussen, Inge Lise: Om at flyve og om at drømme – En bog om Karen Blixen, Viborg 1994, s. 158. og ekteparet Karen og Bror von Blixen-Finecke flyttet inn i 1917. De hadde først bodd fire år på M'Bagathi, som var deres første farm i Afrika.
Familieaksjeselskapet, som kjøpte M’Bogani i 1916, het Karen Coffee Company Ltd. Formannen for bestyrelsen var hennes onkel, Aage Westenholz, som oppkalte selskapet etter sin niese Karen Blixen. Den forstaden til Nairobi hvor hun dyrket kaffe og hadde farmen sin, heter i dag «Karen», og Karen Blixen har i sine senere skrifter erklært at: «Boligdistriktet Karen var opkaldt efter mig.» Byggherren som kjøpte kaffefarmen av familieaksjeselskapet, fortalte hennes biograf Judith Thurman at han hadde planlagt å kalle opp distriktet etter Karen Blixen.
I 1918 møtte hun den engelske storviltjegeren Denys Finch Hatton og etter separasjonen fra Bror utviklet hun et nært vennskap med Denys, som endte med å bli en langvarig kjærlighetsaffære. Denys benyttet Karen Blixens farm som «hjemmebase» fra 1926 til 1931, når han ikke var på en av sine tallrike safarier. Denys' dødelige flystyrt den 14. mai 1931 med sitt biplan De Havilland DH 60 Moth, var en av grunnene til at hun forlot Kenya i august 1931. Av andre grunner kan nevnes den feilslåtte kaffehøsten og den økonomiske depresjonen etter Wall Street-krakket i 1929. Det gjorde at utgiftene til bedriftens jord og produksjon vokste, og Karen Blixen ble tvunget til å oppgi sin høyt elskede farm.
Blant hennes nære venner fra Kenya-tiden var eventyreren Gustav Lous Mohr (1896–1936) fra Oslo. Gjennom ham samt hans bror Fridtjof Lous Mohr (1898–1942) og hans kone Joronn Sitje ble «Kanga farm» drevet like ved fra 1928 til 1939.
Familieaksjeselskapet som eide farmen, solgte den til en byggherre som hadde planer om å stykke ut farmens jord til byggetomter. Karen Blixen vendte tilbake til Danmark, hvor hun bodde resten av sitt liv på Rungstedlund, som hun arvet etter sin mor i 1939. Hun vendte hjem såret på kropp og sjel. Denys' død og hennes egen delvis kurerte syfilis fra ekteskapet med Bror hadde tatt hardt på henne.
Livet som forteller miniatyr|Karen Blixen møtte Igor Stravinskij (t.v.) på Københavns rådhus i 1957.
Da Blixen kom hjem til Danmark etter 17 år i Kenya, var hun blakk og nesten 50 år gammel. Hun hadde ikke annet valg enn å flytte tilbake til sin mor i barndomshjemmet Rungstedlund, det nåværende Blixen-museum. Hun spurte sin bror hvordan hun skulle komme seg videre i livet. Selv mente hun at hun hadde tre talenter: Hun kunne lage mat, ta seg av sinnssyke og fortelle historier. Han mente hun fikk satse på det siste,«Karen Blixen – en performer», Information 7. september 2012 og hun begynte da å skrive for alvor.
Som ung hadde hun offentliggjort to noveller i danske tidsskrifter i 1907. Den gang brukte hun pseudonymet «Osceola», som opprinnelig var navnet på en seminolehøvding, muligens inspirert av farens forbindelser med chippewa-indianerne i Wisconsin 1872–73. Etter hvert skrev hun under flere ulike psevdonym: Isak Dinesen ble hennes faste forfatternavn i den engelskspråklige verden. Hun utga én bok under navnet «Pierre Andrézel», og dertil sporadiske tekster under navn som «Osceola» og «Peter Lawless» – som hun brukte til diverse vittighetstegninger i tidsskriftet Klods Hans.Klods Hans «Tania Blixen», som hun kalte seg i Tyskland, må ha vært inspirert av kjælenavnet «Tanne».
Hennes første bok Syv fantastiske fortellinger ble utgitt i USA i 1934 under pseudonymet «Isak Dinesen». Med sin gåtefulle og omfattende symbolisme vant boken stor anerkjennelse. Den kom ut i Storbritannia i september samme år og i Danmark i september 1935. En dansk kritiker skrev i sin anmeldelse: «Som dronningen av Saba skrider Karen Blixen gjennom våre litterære husmenns bukkende geledder.» Hennes fortellerstil og gullalderspråk avvek sterkt fra mellomkrigstidens kulturkritiske stil, orientert mot Freud og Marx. Blixen derimot var inspirert av en langt eldre fortellertradisjon: Bibelen, Homer, Shakespeare og Tusen og en natt.«Karen Blixen» i Danmark forteller, Den norske bokklubben 1977,
Hennes andre og mest kjente bok Den afrikanske farm utkom i 1937, og dens suksess befestet hennes ry som forfatterinne. Under den tyske okkupasjonen av Danmark begynte Karen Blixen å skrive den introspektive fortellingen Gengældensens Veje under pseudonymet, «Pierre Andrézel». Boken kom ut i 1944.
Karen Blixen nøt utstrakt respekt blant sine samtidige, som Ernest Hemingway og Truman Capote. I 1959 la hun ut på en tre og en halv måneders rundreise i USA, enda hun var så avkreftet av kuren hun gjennomgikk for syfilis, at hun ikke veide stort over 32 kilo og ble sagt å leve på en diett av sjampanje og østers. Like fullt gjennomførte hun turen, med foredrag og opptredener hver eneste dag på universiteter og i private klubber. Hun kom på amerikansk fjernsyn hvor hun fremstod som klassisk forteller som fremførte en beretning helt uten manuskript. Avmagret til en vakker mumie kan Blixen kalles en performer, lenge før begrepet fantes. Hun ble fotografert av Cecil Beaton, og hun møtte en rekke forfattere – blant andre E.E. Cummings og Pearl S. Buck. Høydepunktet var likevel møtet med Marilyn Monroe og hennes mann Arthur Miller hjemme hos Carson McCullers. Det ikoniske bildet av de to verdenskjendisene Monroe og Blixen sammen – skjønnhetsidealet og den inntørkede sibyllen – kom på forsiden av Life magazine.«Karen Blixen – en performer», Information 7. september 2012
Da Hemingway i 1954 mottok nobelprisen, skal han ha sagt:
Karen Blixen takket ham i et brev av 1. november 1954:
På oppfordring fra Thorkild Bjørnvig og Bjørn Poulsen bidro Karen Blixen med flere artikler til tidsskriftet Heretica, den første av dem var hennes tyske reisereportasje Breve fra et Land i Krig fra 1940, publisert i 1948.