thumb|Karlštejn-festningen. thumb|right|Historisk flagg for Böhmen thumb|right|Böhmen (grønn markering) innenfor dagens Tsjekkia Böhmen, eller Čechy, (tysk: Böhmen; tsjekkisk: Čechy ; latin og engelsk: Bohemia; fransk: Bohême) er en historisk region i Sentral-Europa og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburgerriket (senere Østerrike). Den viktigste byen og historiske hovedstaden er Praha. Det er den vestligste og største historiske region av tsjekkisk land i dagens republikk Tsjekkia, men i bredere betydning er Böhmen tidvis referert til hele det tsjekkisk området, inkludert Mähren og Tsjekkisk Schlesien, The Columbia Encyclopedia, 6. utg., 2001–2005 Jones, Daniel ( 2003): English Pronouncing Dictionary, Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 3-12-539683-2 særlig i en historisk kontekst som landet til kongeriket Böhmen. Tsjekkisk land (tsjekkisk: České země) består således av de tre regionene Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien, og har utgjort republikken Tsjekkia siden 1. januar 1993.«The Czech Lands and The Name of The Country» , Amazing Chechia 20. september 2017 Böhmen har et areal på 52 065 km² og har rundt regnet 6,5 millioner av Tsjekkias 10,5 millioner innbyggere.
Böhmens historie er tett knyttet til Mähren, selv om Mähren er en egen historisk region. Som geografisk region er Böhmen i dag også kjent under det tsjekkiske navnet Čechy. Böhmen grenser i nord til den historiske regionen Schlesien (i dag i Polen), i øst mot Mähren, i sør mot Østerrike og i vest og nordvest mot Bayern og Sachsen (i dag i Tyskland).
Böhmen var tidligere hertugdømme i Stormähren, senere et uavhengig fyrstedømme, et kongerike innenfor det tysk-romerske rike, deretter en del av Habsburgmonarkiet og det østerrikske rike.Pehe, Jiří: «Co vlastně slavíme 28. října?» , Pehe.cz Etter den første verdenskrig og etableringen av uavhengig tsjekkisk stat, ble Böhmen en del av Tsjekkoslovakia. Mellom 1938 og 1945 ble grenseregionene med en betydelig tyskspråklig minoritet i alle de tre tsjekkiske regionene slått sammen med Nazi-Tyskland som Sudetenland. «Bohemia»
Det gjenværende tsjekkisk land ble Den andre tsjekkiske republikk og ble deretter okkupert som Riksprotektoratet Böhmen og Mähren. I 1969 ble tsjekkisk land (inkludert Böhmen) gitt selvstyre innenfor Tsjekkoslovakia som Den sosialistiske tsjekkiske republikk. I 1990 ble navnet endret til Den tsjekkiske republikk (Tsjekkia), som deretter ble en adskilt stat i 1993 ved oppløsningen av Tsjekkoslovakia.
Språk Tsjekkisk språk er først dokumentert skriftlig i Böhmen på 1100-tallet i form av ordlister, litterære verker på 1200-tallet og administrative dokumenter mot slutten av 1300-tallet. De første bibeloversettelser kom også i denne epoken. Sussex, Rolan; Cubberley, Paul (2011): The Slavic Languages. Cambridge Language Surveys. ISBN 978-0-521-29448-5, s.98–99 Det var ingen standardiserende skille mellom tsjekkisk og slovakisk før 1400-tallet,Berger, Tilman: «Slovaks in Czechia – Czechs in Slovakia» (PDF). University of Tübingen. men det ble merkbart på 1500-tallet. Bible kralická, den første komplette oversettelsen av Bibelen, kom i 1579–1593 og ble avgjørende for standardiseringen av tsjekkisk i de påfølgende århundrene. Horáková, Pavla (17. desember 2004): [«Travelling Exhibition Shows History of Bible in Czech Lands»], Radio Praha Hroban, Bohdan (sommer 2011): «The Kralice Bible: Czech-amte to the KJV» (PDF), Word & World 31(3)
I 1615 ble det forsøkt å få erklært tsjekkisk som det eneste offisielle språket i kongedømmet. Etter det bøhmiske opprør (1618–1620), hovedsakelig drevet av den protestantiske adelen, ble slått ned av Habsburgmonarkiet i 1620 måtte de protestantiske intellektuelle forlate landet. utvandringen sammen med konsekvensene av tredveårskrigen fikk en negativ effekt på utbredelsen og anvendelsen av tsjekkisk språk. I 1627 ble tsjekkisk og tysk offisielle språk i kongeriket Böhmen, og på 1700-tallet ble tysk dominerende i Böhmen og Mähren, særlig blant de øverste samfunnskalssene.Cerna, Iva; Machalek, Jolana (2007): Beginner's Czech. Hippocrene Books. ISBN 978-0-7818-1156-9, s. 26
Historie Oldtidens Böhmen thumb|Rekonstruksjon av keltere, mann og kvinne fra 100-tallet f.Kr. i Böhmen. thumb|Langobardisk gravgods funnet i distriktet Prostějov. 300-tallet e.Kr. Böhmen (latin: Bohemia) har navn etter oldtidsfolket boierne (latin flertall Boii), et stort keltisk folk kjent av romerne for deres folkevandringer og bosetninger i nordlige Italia og andre steder. Andre deler av dette folket bevegde seg vestover sammen med helvetikere (latin: Helvētiī) inn i sørlige Frankrike, noe som var en av hendelsene som førte til Julius Cæsars galliske krig i 58 f.Kr. Han forteller om hendelsene til konflikten i de innledende seksjonene av Commentarii de Bello Gallico (Opptegnelser om gallerkrigen).Commentarii de Bello Gallico, Bok 1, kapitlene 2-29 Ved at disse keltisketalende folkegruppene forlot det som i dag er sørlige Tyskland og Böhmen, ble de spredte befolkede gjenværende områdene åpent for germansktalende svebere som bosatte seg og ble dominerende i de forlatte områdene. I sør, over elven Donau, strakte romerne sitt rike, og i sørøst, i det som i dag er Ungarn, var sarmatere, opprinnelig et iransk folk.
I området til dagens Böhmen ble den germanske stammen markomannere og andre svebiske stammer ledet av deres kong Maroboduus etter å ha lidt et nederlag for romerske styrker i Tyskland. Han dro fordel av det naturlige forsvaret av fjellene og skogene i områdene. De opprettholdt allianser med stammer i nærheten og var tidvis delvis kontrollert av romerne og andre ganger i krig med dem, som i tiden da de kjempet mot hæren til keiser Marcus Aurelius.
I senantikken og tidlig middelalder i folkevandringstiden var det to nye svebiske stammer som dukket opp vest for Böhmen i sørlige Tyskland: alamannerne og bavarere (latin: Baiuvarii). Sistnevnte ga navn til Bayern (latin: Bavaria). Mange svebiske stammer fra regionen Böhmen deltok i folkevandringene vestover, noen bosatte seg så langt unna som Spania og Portugal. Det var også stammer som forflyttet seg østover, vandaler og alanere. Andre grupper igjen bevegde seg sørover mot Pannonia. Den siste kjente omtalen av kongeriket til markomannerne er om en dronning ved navn Fritigil på 300-tallet. Det er antatt at hun levde i eller nær Pannonia. «Fritigil, markomannische Königin», Aeiou.at Svebiske langobarder, som i flere generasjoner hadde bevegd seg fra Østersjøen via Elben og Pannonia til nordlige Italia, er nedtegnet i Origo Gentis Langobardorum, langobardernes historie, for en tid tilbrakt ved «Bainaib», et uklart sted som kanskje kan identifiseres som Böhmen. Hoops, Johannes (1973): Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, bind 1, Walter de Gruyter, s. 348
Etter denne folkevandringstiden var Böhmen delvis avbefolket på 500-tallet, og til sist ble området fylt om slaviske folk som kom fra øst, og deres språk begynte å erstatte de eldre germanske og keltiske språkene. Disse forfedrene til dagens tsjekkere, skjønt graden av slavisk innvandring er et emne for akademisk diskusjon. Den slaviske innvandringen synes å ha skjedd i to eller tre bølger. Den første kom fra sørøst og øst da germanske langobarder forlot Böhmen rundt 568. På begynnelsen var det antagelig en ny bølge av slavere som kjempet mot avarer Třeštík, Dušan (1997): Počátky Přemyslovců. Vstup Čechů do dějin (530-935) [«Begynnelsen for přemyslidene. Ankomsten av tsjekkere i historien (530-935)»], ISBN 80-7106-138-7. fram til framveksten av riket til Samos rike, i henhold til Fredegars krønike.Fredegars krønikekaller enheten "Kongeriket til Samo" eller "Samos kongedømme" (regnum Samonem); Fredegar, IV, 68: Etiam et Dervanus dux gente Surbiorum, que exgenere Sclavinorum erant et ad regnum Francorum iam olem aspecserant, se ad regnum Samonem cum suis tradedit... Det var en rike eller en stammesammenslutning av slaviske folk ved Samo som eksisterte fra 623. Curta, Florin (2001): The Making of the Slavs: History and Archaeology of the Lower Danube Region, c. 500–700, Cambridge: Cambridge University Press, s. 59-61 Samos død i 658 markerte slutten på den gamle slaviske riket eller forbundet. Den andre forsøket på å etablere et lignende slavisk forbund var Karantania (658–828) i sørlige Østerrike og nordøstlige Slovenia.
Kristendommen ble introdusert tidlig på 800-tallet, men ble først dominerende langt senere, på 900- eller 1000-tallet. 800-tallet var avgjørende for Böhmens framtid. Herregodssystem under føydalismen fikk en kraftig nedgang som det også gjorde i Bayern. Innflytelsen til sentrale «fraganeo-tsjekkere» (Bydgoszcz) vokste som resultat av et viktig kultsenter i deres område. De var slavisktalende og bidro således til omformingen av befolkningen til en ny nasjon med en forent slavisk bevissthet. Charvát, Petr (2007): Zrod Českého státu [«Opprinnelsen til den bøhmiske stat»], ISBN 80-7021-845-2.
Přemyslidiske dynasti
Böhmen ble gjort til en del av den tidlige slaviske staten av Stormähren under styret til Svatopluk I (870–894). Betti, Maddalena (2013): The Making of Christian Moravia (858-882): Papal Power and Political Reality, BRILL, s. 188 Etter hans død ble Stormähren svekket av år med innbyrdeskrig og brøt til sist sammen og fragmenterte grunnet stadige invasjoner fra de nomadiske madjarer. At Böhmen ble en del av Stormähren førte til en omfattende kristning av befolkningen. Et innfødt monarki kom på tronen, og Böhmen kom inn under styret til det přemyslidiske dynasti, som kom til å styre tsjekkisk land for flere århundrer.«Přemyslid Dynasty» , Czech Republic Government
Přemyslidene sikret grensene fra restene av asiatiske invasjoner etter sammenbruddet til Mähren ved å underlegge seg som vasall for frankiske herskere. Denne alliansen var muliggjort ved Mähren var blitt et kristent rike fra og med 800-tallet. I 806 ble behaimiene (= bøhmerne) nødt til å underkaste seg karolingerne, og betale en årlig skatt på fem hundre mål sølv og 120 okserDemetz, Peter (1997): Prague in black and gold, Penguin, s. 11Nære kontakter med ble videreutviklet med Østfrankerriket som igjen utviklet seg til det karolingiske storrike, og ble til sist det tysk-romerske rike.
Etter en avgjørende seier for det tysk-romerske rike og Böhmen over invaderende madjarer i 995 i Lechfeldslaget, Bowlus, Charles R. (2006): The Battle of Lechfeld and its Aftermath, August 955: the End of the Age of Migrations in the Latin West, Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-0-7546-5470-4. ble hertug Boleslav I av Böhmen gitt markgreveskapet Mähren (tsjekkisk: Markrabství moravské), en grensestat, av keiser Otto den store. Böhmen forble i stor grad en selvstyrt stat under det tysk-romerske rike i flere tiår. Jurisdiksjonen til det tysk-romerske rike ble bestemt gjennomført da Jaromir ble gitt kongeriket Böhmen som et len av keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike, og med løftet om at han skulle kunne holde det som en vasall straks han okkupert Praha på nytt med en tysk hær i 1004 og avsluttet styret til Bolesław I av Polen. Borgerne av Praha tok imot ved byens port og mottok bekreftelse fra ham på deres rettigheter. Dalewski, Zbigniew (2008): Ritual and Politics: Writing the History of a Dynastic Conflict in Medieval Poland, BRILL, s. 19